Etter den første verdenskrig ratifiserte ikke USAs senatVersaillestraktaten som USAs allierte hadde pålagt de beseirete Sentralmaktene, men signerte isteden separate fredsavtaler med Tyskland og dets allierte. Det amerikanske folk var desillusjonerte over fredskonferansens feilslåtte forsøk på å innfri høye idealer og valgte å handle politisk uavhengig av Europa i utenrikspolitiske spørsmål. USA var meget aktiv på den internasjonale scene i løpet av 1920-tallet, men ved at USA avviste å bli medlem av Folkeforbundet førte til landets isolasjonisme på 1930-tallet.
I 1920 ble framstilling, salg, import og eksport av alkoholforbudt ved en tilføyelse av USAs grunnlov. Å være besittelse av alkohol og drikke det var dog aldri forbudt, og det generelle konsumet av alkohol dalte. Myndighetene ble derimot tynget ned i enkeltsaker slik at spritsmugling og «speakeasies» (ulovlige brennevinsutsalg) blomstret i alle byer. Resultatet førte til organisert kriminalitet eksploderte i antall, makt og innflytelse. I 1933 ble spritforbudet opphevet ved enda en endring av forfatningen. Forbudet ble betraktet som en fiasko som hadde fremmet kriminalitet og korrupsjon.[1]
I løpet av nesten hele 1920-tallet opplevde USA en periode av vedvarende velstand. Det gikk godt for de fleste sektorer, unntatt for jordbruket som fikk et sammenbrudd på grunn av høye priser på jordbruksvarer og landsbruksjord i 1920. Samtidig ble kullproduksjonen i stor grad erstattet av olje. Problemene i jordbruket vedvarte i årene framover, men de fleste andre sektorer hadde fortsatt framgang. Prisutviklingen var stabil bruttonasjonalinntektene steg årlig med 3,2 prosent fra 1918 til 1945. Lønningene (etter at inflasjon, arbeidsløshet og nedsatt arbeidstid er medberegnet) for alle ansatte ble fordoblet i samme periode. Folk flyttet fra landet til byene, og avstanden hadde minsket på grunn av biler. Samtidig skjedde det dramatiske forbedringene i urbane strøk. Forbedringene i konjunkturene betydde samtidig penger på kreditt økte til et faretruende nivå, ikke på minst på aksjemarkedet hvor kursene ble presset opp til kunstig nivå.
Sammenbruddet på Wall Street i 1929 og den påfølgende den store depresjonen tvang myndighetene til å forsøke å oppstarte økonomien på nytt og hjelpe ofrene. Bedringen gikk imidlertid svært langsomt. Det verste depresjonsåret var i 1933 da indeks hadde falt til 81 (lavpunktet) mens den var 100 i 1918, og steg til 112 i 1923, og ytterligere til 122 i 1929 da det helt falt sammen. Økonomien forbedret seg deretter langsomt på 1930-tallet og forble anstrengt fram til militæret økte sitt forbruk på grunn av krigsforberedelsene i tiden opp mot den andre verdenskrig. Reallønnen oversteg ikke nivået fra 1929 før i 1941.
Amerikansk utenrikspolitisk var preget av at USA aldri ble medlem av Folkeforbundet, men isteden tok initiativ til å avbevæpne verden, mest kjent ved Washingtonkonferensen i 1921–1922. Denne stabiliserte også europeisk økonomi ved henholdsvis Dawesplanen og Youngplanen. Innvandringsloven av 1924 ble vedtatt med den hensikt å ytterligere begrense innvandring av sør- og østeuropeere, særlig jøder, italienere og slavere. Disse hadde begynte å innvandre til USA i et stort antall fra begynnelsen av 1890-tallet.[2]
I løpet av 1939 ble amerikanernes isolasjonistiske holdninger svekket, men USA avsto fra å involvere seg i krigen i Europa. Etter at Frankrike falt i 1940 økte USA den militære opprustningen og sendte en strøm av penger og militærutstyr til Storbritannia, Kina og Sovjetunionen. Etter det plutselige og overraskende japanske angrepet på Pearl Harbor snudde USA helt om. Landet sluttet seg til de allierte mot aksemaktene: det keiserlige Japan, fascistiske Italia, og nazistiske Tyskland. Selv med amerikansk deltagelse tok det nesten fire år å beseire Nazi-Tyskland og Japan. Mens samtlige andre deltagende nasjoner hadde store materielle skader og tap av liv gikk USA ut av krigen langt rikere og med relative få skader.
Etterspillet etter første verdenskrig
USA i 1920
En populær Tin Pan Alley-sang fra 1919 spurte, angående amerikanske tropper som kom tilbake fra første verdenskrig, «How ya gonna keep 'em down on the farm after they`ve seen Paree?» (Hvordan vil du holde dem nede på gården etter at de har sett Paris?). Faktum var at mange ble ikke «nede på gården» da der var en stor migrasjon av tidligere jordbruksbefolkning til byene. Men landbruket ble økende mekanisert med utstrakt bruk av traktor, derfor trengtes færre bønder for å produsere større avlinger med mat.
I det meste av 1920-årene opplevde USA en periode med ubalansert fremgangstid. Prisene for landbruksvarer og lønninger falt på slutten av krigen mens nye industrier (radio, film, biler og kjemikalier) blomstret. Ulikheten var også geografisk. Levestandarden i jordbruksområdene falt lenger og lenger bak urbane og suburbane områder som så dramatisk forbedring i husbygging og urban planlegging. De gode tidene ble reflektert i utvidelsen av kreditt i farlig grad, inkludert på børsen som steg til rekordhøyder, som i retrospekt etter krasjet var oppblåst.
Jazz ble vidt populært blant de unge (og ble vidt sett på som umusikalsk bråk av mye av de eldre generasjonene). Dansing var en populær rekreasjon.
Fremstilling, salg, import og eksport av alkohol ble forbudt i 1920 av det 18. tillegget til konstitusjonen i et forsøk på å bli kvitt forskjellige sosiale problemer. Dette ble kjent som «forbudstiden». Den ble innført gjennom Volstead-loven.
Mange stater ratifiserte det 18. tillegget mens et betydelig antall av deres unge menn var over sjøen på grunn av den store krigen. I beste fall var det en og annen i troppene over sjøen som stemte.
Nasjonalt forbud endte i 1933 gjennom det 21. tillegget til konstitusjonen. Forbudet regnes som en fiasko, konsumeringen av alkoholholdige drikker minket ikke merkbart mens organisert kriminalitet ble styrket. Den representerte det første tilfellet av et konstitusjonelt tillegg som direkte regulerte sosial aktivitet. Det 18. tillegget representerte da den voksende styrken til staten i det tidlige 20. århundre. At en føderal lov regulerte salget eller bruken av en substans ble regnet så langt fra den aksepterte makten til de føderale styresmaktene i 1919 at et tillegg til konstitusjonen ble sett på som nødvendig da den ble innført. Siden 1930-årene har de føderale styresmaktene regulert og forbudt mange substanser uten flere tillegg.
Den føderale styresmakten i 1920-årene
Herbert Hoover
Mens 1920-årene i retrospekt noen ganger sees på som det siste åndedraget av laissez-faire kapitalisme, så epoken en stadig økende rolle for den føderale styresmakten. I tillegg til forbudet mot alkohol, tok styresmakten ny makt og oppgaver som å finansiere og ha overoppsyn med det nye motorvei-systemet. Føderal ekspansjon av penge-forsyninger førte til en rekordhøy ekspansjon av kreditt som førte både til de blomstrende tidene og det etterfølgende krakket.
Harding-administrasjonen ble rystet av «Teapot Dome-skandalen». Det så ut som presidenten selv kunne ha vært involvert i korrupsjon, men Harding døde mens han fremdeles var president 2. august1923. Han ble etterfulgt av sin visepresident Calvin Coolidge.
Coolidge var tilbaketrukket av natur, en personlig ærlig mann fra New England som vanligvis så sin rolle som å holde seg ute av veien for den blomstrende økonomien. Han ble valgt til en hel periode selv i presidentvalget i 1924 under slagordet «Keep cool with Coolidge» (hold hodet kaldt med Coolidge).
Coolidge nektet å stille igjen til presidentvalget i 1928. Det republikanske partiet nominerte ingeniøren og handelsministerHerbert Hoover som ble med klar margin. Hoover var sett på som en av de mest lovende teknokratene i hans generasjon. Han var den eneste personen inntil da som var valgt til president i USA og tidligere verken hadde holdt nasjonale eller statlige verv eller var en seirende general i krig.
Grunner for den store depresjonen
Internasjonal finans kom seg aldri fra bestrebelsene i første verdenskrig som førte til en dramatisk økning i produksjonskapasiteten, særlig utenfor Europa, uten en tilsvarende økning i etterspørsel. Fastsatte byttesatser og fri omgjøring åpnet for et kompromiss, gullstandarden, som manglet stabiliteten til å gjenoppbygge verdenshandelen.
I 1929 var USA verdens mest fremgangsrike land. Men til tross for den varende optimismen i USA og den antatte friske økonomien i andre land, var verdensøkonomien i dårlig tilstand. En etter en smuldret hjørnesteinene av det økonomiske systemet før 1914, multilateral handel, gullstandarden og vekslingsmulighetene mellom valutaene.
Den amerikanske økonomien hadde vist noen sykdomstegn i flere måneder før oktober 1929. Prisene på råvarer hadde falt på verdensbasis siden 1926, som reduserte kapasiteten til eksportørene i de perifere, uutviklede økonomiene i Latin-Amerika, Asia og Afrika til å kjøpe produkter fra de industrielle kjernelandene, som USA og Storbritannia. Forretningslagre av alle typer var tre ganger så store som de hadde vært ett år tidligere (en indikasjon på at offentligheten ikke kjøpte produkter like raskt som tidligere) og andre symptomer på økonomisk helse, varetransport, industriell produksjon, salgspriser, var på vei nedover.
Den store depresjonen er perioden i historien som fulgte «den svarte torsdagen», børskrakket torsdag 24. oktober1929. Hendelsene i USA utløste den verdensomspennede store depresjonen som førte til deflasjon og en sterk økning i arbeidsledighet. På verdensbasis var markedskrakket i USA det siste strået i en allerede usikker situasjon i verdenspolitikken. Tyskland opplevde hyperinflasjon av valutaen og mange av de allierte seierherrene fra første verdenskrig hadde store problemer med å betale tilbake stor krigsgjeld. Sent på 1920-tallet så den amerikanske økonomien ut til å være immun mot de voksende problemene, men ved starten av 1930-årene krasjet den med skremmende fart.
Feildistribusjon av kjøpekraft
Calvin Coolidge
En fundamental feildistribusjon av kjøpekraften, den svært ujevne fordelingen av rikdom gjennom 1920-årene, var en faktor. Lønningene økte ikke på langt nær så fort som produksjonen. Ettersom produksjonskostnadene falt raskt, steg lønningene sakte og prisene var konstante, hovedinntektene av den økte produksjonen gikk i profitt.
Da industriell og agrikulturell produksjon økte, var delen av profitten til bønder, fabrikkarbeidere og andre potensielle konsumenter altfor liten til å skape et marked for varene de produserte. Selv i 1929, etter nesten ett tiår med økonomisk vekst, levde mer enn halvparten av familiene i Amerika på grensen eller under nivået for livsopphold, for fattige til å ta del i den store konsumenteksplosjonen i 1920-årene, for fattige til å kjøpe biler og hus eller andre varer den industrielle økonomien produserte, for fattige i mange tilfeller til å kjøpe selv nok mat og husly for dem selv.
Så lenge selskapene fortsatte å ekspandere fasilitetene sine (fabrikker, varehus, tungt utstyr og andre investeringer), ville økonomien blomstre. Og takket være press fra Calvin Coolidge-administrasjonen og forretningene, holdt sentralbanken Federal Reserve rentene lave, noe som oppmuntret til utsvevende investeringer. På slutten av 1920-årene hadde kapitalinvesteringene skapt mer fabrikkplass enn det som kunne brukes med profitt, og fabrikkene spydde ut flere varer enn konsumentene kunne kjøpe.
Mangel på variasjon
En annen faktor var den alvorlige mangelen på variasjon i den amerikanske økonomien i 1920-årene. Fremgangen hadde vært i overkant avhengig av noen få grunnleggende industrier, særlig bygge- og bilindustriene. Sent på 20-tallet begynte disse industriene å gå nedover. Mellom 1926 og 1929 falt utgiftene på bygging fra $11 milliarder til under $9 milliarder. Bilsalget begynte å gå nedover noe senere, men i de første ni månedene av 1929 sank de med en tredjedel. Når først disse to avgjørende industrien begynte å svekkes, var der ikke nok styrke i andre sektorer av økonomien til å jevne ut. Selv før, mens bilindustrien blomstret på 20-tallet var andre industrien, særlig landbruket, jevnt synkende. Mens Ford rapporterte rekordstor totalverdi, sank jordbruksprisene, og prisen på mat falt skremmende brått.
Kredittsystemet
En annen faktor var kredittstrukturen i økonomien. Da jordbruksprisene stupte, var bøndene i dyp gjeld, deres land var pantsatt og avlingsprisene for lave til å avbetale det de eide. Små banker, særlig de som var knyttet til landbruksøkonomien, var i konstant krise i 20-årene ettersom kundene ikke kunne betale lånene. Der var en jevn strøm av mislykkede små banker i tiåret. Banksystemet i sin helhet var bare løst regulert av det føderale reservesystemet. Selv om de fleste amerikanerne i denne epoken var sterkt konservative, klarte ikke noen av landets største banker å opprettholde brukbare reserver og investerte uvørent i aksjemarkedet eller gjorde lite kloke lån. Med andre ord, banksystemet var ikke forberedt på å absorbere sjokket av en betydelig nedgangstid.
Sammenbruddet av internasjonal handel
Amerikas posisjon i den internasjonale handelen var også viktig. Proteksjonistiske impulser førte nasjoner til å foredle varer eller høste råvarer hjemme, selv om denne politikken var noe dyrere enn å importere det de trengte. For så å beskytte hjemmeproduktene mot konkurranse fra utenlandsk import, ble høye tollmurer som Smoot-Hawley tariffloven innført. Sistnevnte hevet tollene på import for å beskytte lokale produsenter som ble skadet av utenlandsk konkurranse. USA ledet bevegelsen mot høyere tollsatser. Andre nasjoner tok raskt etter med diskriminerende toll mot USA og hverandre, noe som førte til en kjedereaksjon, amerikansk utenlandshandel gikk alvorlig nedover og volumet i verdenshandelen økte jevnt.
USA var mye mindre avhengig av oversjøisk handel enn det senere ble, men eksporten dannet en betydelig del av økonomien på 20-tallet.
Sent i tiåret begynte europeisk behov for amerikanske varer å synke. Det var delvis fordi europeisk industri og landbruk ble mer produktivt, og delvis fordi noen europeiske nasjoner, først og fremst Tyskland under styret til Weimar-republikken, slet med avlorlige finansielle kriser og ikke kunne ta seg råd til å kjøpe varer fra Amerika. Men det var på grunn av europeisk økonomi ble destabilisert av den internasjonale gjeldsstrukturen som dukket opp i etterspillet etter første verdenskrig.
Derfor var den internasjonale gjeldsstrukturen en femte medførende faktor til depresjonen. Da krigen sluttet i 1918, hadde alle europeiske nasjoner som var alliert med USA store summer i gjeld til amerikanske banker, summer altfor store til å bli tilbakebetalte ut fra deres rystede økonomier. Det var en grunn for hvorfor de allierte hadde insistert (over Woodrow Wilsons protester) på å kreve betaling fra Tyskland og Østerrike. Denne betalingen, trodde de, ville gi dem en mulighet til å betale deres egen gjeld. Men Tyskland og Østerrike var selv i dype økonomiske problemer etter krigen. De var ikke mer istand til å betale reparasjonene enn de allierte var.
Gjeldsnasjonene la sterkt press på USA i 1920-årene for å få gjelden ettergitt, eller i det minste få dem reduserte. Den amerikanske regjeringen nektet. I stedet begynte amerikanske banker å gi store lån til nasjonene i Europa. Dermed ble gjeld (og reparasjon) betalt kun ved å ta ny og større gjeld. Sent på 20-tallet, og særlig etter at amerikansk økonomi begynte å svekkes etter 1929, fant de europeiske nasjonene det mye vanskeligere å låne penger fra USA. Samtidig førte høy amerikansk toll til at det var vanskelig for dem å selge varene deres på det amerikanske markedet. Uten kilder for utenlandsk handel som de kunne betale gjeld med, begynte de å gå i oppløsning. Kollapsen av den internasjonale kredittstrukturen var en av grunnene til hvorfor depresjonen spredte seg til Europa (og ble mye verre i Amerika) etter 1931.
I 1931 var verden preget av den verste depresjonen noen gang, og hele strukturen av reparasjoner og krigsgjeld kollapset. I letingen etter likviditet som fulgte etter det store krasjet, strømmet midler fra Europa til Amerika og Europas skjøre økonomier smuldret opp.
Roosevelt-administrasjonen
Dorothea LangesMigrant Mother, fremstiller erter-plukkere som var helt uten mat og husly i California, samlet rundt en mor med syv barn, 32 år gammel, i Nipomo, mars1936.
Den store depresjonen og valgene i 1932
Børskrakket på Wall Street gikk foran i en verdensomspennende finansiell krise. Arbeidsledigheten steg i USA fra 3 % av arbeidsstyrken i 1929 til 25 % i 1933, mens produksjonen sank med en tredjedel. På verdensbasis forsøkte regjeringer i desperasjon å redde økonomien ved å innføre restriktiv selvforsyningspolitikk, høye tollsatser, importkvoter og rene byttehandler uten bruk av penger, og ved å eksperimentere med nye planer for deres interne økonomi. Storbritannia innførte langtrekkende tiltak i utviklingen av planlagt nasjonal økonomi. I Nazi-Tyskland ble økonomisk forbedring søkt gjennom gjenopprustning, verneplikt og offentlige arbeidsprogrammer. I MussolinisItalia ble den korporate statens økonomiske kontroll styrket. Observanter i hele verden så i de massive programmene av økonomisk planlegging og statlig eierskapet til Sovjetunionen det som så ut som et depresjonssikkert økonomisk system og en løsning til krisen i kapitalismen. I USA, etter å ha akseptert demokratenes nominasjon for president i 1932, lovte Franklin Delano Roosevelt en "new deal (ny giv) for det amerikanske folket, " en frase som har forblitt en merkelapp på hans administrasjon og dens mange innenrikspolitiske bedrifter.
I motsetning til mange andre verdensledere i 1930-årene, overtok Roosevelt embetet uten en enkelt ideologi eller plan for å gjøre noe med depresjonen. Denne «new deal» ble ofte motsigende, pragmatisk og eksperimentell. Det som mange regnet som manglende logikk i New Deals ideologi, var nærværet av flere konkurrerende, basert på programmer og idéer uten forgjengere i amerikansk politisk tradisjon.
New Deal, som trakk på erfaringene til dens ledere, reflekterte idéene, og var påvirket av programmet, som Franklin D. Roosevelt og de fleste av hans opprinnelige støttespillere hadde tatt opp i deres politiske ungdom tidlig i den progressive perioden, mens de tjente i Wilson-administrasjonen og mens de hadde andre embeter i 20-årene. Fra den progressive perioden lånte new dealerne epokens opposisjon til monopolet, bevget seg mot regjeringens regulasjon av økonomien og var påvirket av avvisningen av langvarige tanker som at fattigdom var en personlig moralsk mislykkethet mer enn produktet av upersonlig sosiale og økonomiske krefter. Fra Wilson-administrasjonen ble deres idéer om styresmaktens mobilisering formet til forsøk av forsøk på å mobilisere økonomien for den store krigen.[trenger referanse] Og fra politikkeksperimentene i 20-årene, hentet new dealerne idéer fra forsøk på å harmonisere økonomien ved å skape kooperative forhold blant dens helhetselementer.
New Deal bestod av mange forskjellige forsøk på å få slutt på den store depresjonen og reformerte den amerikanske økonomien. De fleste slo feil, men der var nok suksess til å etablere den som den viktigste episoden i det 20. århundre i å skape den moderne amerikanske stat.
De første hundre dagene
«Bankferien» og nødloven
Roosevelts positive offentlige personlighet som ble uttrykt gjennom hans erklæring om at «det eneste vi trenger å frykte er frykten selv» og hans «peisprat» på radioen gjorde mye alene for å gjenopprette nasjonens selvtillit.
Den desperate økonomiske situasjonen, kombinert med de betydelige demokratiske seirene i valget i 1932 gav Roosevelt en uvanlig innflytelse over kongressen i de første månedene av hans administrasjon. Han brukte sin tyngde til å vinne rask tilgang til en rekke av tiltak for å støtte det oppvoksende banksystemet, reformere aksjemarkedet, hjelpe arbeidsløse og bygge opp industriell og landbruksgjenoppretting. Med bankkrisen og kongressen desperat i et ønske om å gjøre nesten hva som helst presidenten forslo, og Roosevelt kunne godt ha tatt modige steg som å nasjonalisere banksystemet. I stedet arbeidet han for å demme opp de eksisterende finansielle institusjonene og å gjenopprette troen på økonomien.
6. mars, to dager etter at han overtok som president, utstedte han en erklæring som stengte alle amerikanske banker i fire dager til kongressen kunne møtes i en spesialsammenkomst. Vanligvis ville et slikt tiltak føre til utstrakt panikk. Men tiltaket skapte en generell lettelse. For det første hadde mange banker allerede stengt før 6. mars. For det andre beskriv Roosevelt dyktig og billedlig som en «bankferie». For det tredje demonstrerte tiltaket at den føderale styresmakten gikk inn for å stoppe det alarmerende mønsteret av bankenes nederlag.
Tre dager senere sendte Roosevelt nødloven for bankene, en generelt konservativ lov, skrevet stort sett av utkast fra Hoover-administrasjonen, laget først og fremst for å beskytte store banker fra å bli dratt ned av mislykkede mindre banker. Loven gav finansdepartementet inspeksjon av alle banker før de fikk åpne, for føderal assistanse til å hjelpe store institusjoner og for en kraftig reorganisering av de som hadde størst problemer. En forvirret og redd kongress godkjente loven i løpet av fire timer etter at den ble introdusert. Tre fjerdeler av bankene i Federal Reserve System gjenåpnet innen de tre neste dagene, og $1 milliard lagret valuta og gull strømmet tilbake i dem innen en måned. Den umiddelbare bankkrisen var over.
Økonomiloven
Morgenen etter at nødloven for bankene ble godkjent, sendte Roosevelt økonomi-loven til kongressen, som var laget for å overbevise offentligheten, først og fremst forretningsmiljøet, at den føderale styresmakten ikke var i hendene på radikale. Loven foreslo å balanse det føderale budsjettet ved å kutte lønningene til statsansatte og redusere pensjonene til veteranene med så mye som 15 %.
Uten denne, advarte Roosevelt, stod landet ovenfor et underskudd på $1 milliard. Loven avslørte klart hva Roosevelt alltid hadde fastholdt, at han i hjertet var like finansielt konservativ som sin forgjenger. Som bankloven gikk den gjennom kongressen nesten umiddelbart, til tross for opphetede protester av noen av kongressens progressive.
New dealerne anerkjente aldri helt før etter andre verdenskrig verdien av styresmaktens bruk av penger som et virkemiddel for å bedre tilstanden, og deres forsøk langs andre linjer lyktes aldri i å få slutt på depresjonen. De fleste økonomer i epoken avslo hans idéer og foretrakk balanserte budsjett. I presidentvalget i 1932 hadde Roosevelt kritisert Herbert Hoover for å drive med underskudd, og lovet høyt og fullt at han ville balansere budsjettet dersom han ble valgt.
Landbrukets tilpasningsadministrasjon
Mais var blant en av de syv grunnleggende varene som det ble satt produksjonsgrenser på for å unngå overproduksjon.
De lovpriste første hundre dagene av den nye administrasjonen produserte også et føderalt program for å beskytte amerikanske bønder fra usikkerhetene i markedet gjennom subsidier og produksjonskontroll, landbrukets tilpassningsadministrasjon (LTA), som kongressen godkjente i mai 1933. LTA reflekterte ønskene til lederne i forskjellige landbruksorganisasjoner og Roosevelts landbruksministerHenry A. Wallace.
De relative inntektene til landbruket hadde sunket i tiår. LTA inkluderte revideringer av mange program som hadde blit brukt i lange tider for hjelp til landbruket. De viktigste tiltakene til LTA var provisjonen for avlingsredusering, «hjemlig refordeling»-systemet i tiltaket, som var ment for å heve prisene på landbruksvarer. I dette systemet ville produsentene av syv grunnleggende varer (mais, bomull, melkeprodukter, gris, ris, tobakk og hvete) bestemme produksjonsgrenser for deres avlinger. Styresmakten ville så, gjennom LTA, fortelle individuelle bønder hvor mye de skulle plante og betale dem subsidier for å la noe av jorden ligge øde. En skatt på matforedling ville sørge for midler for de nye betalingene. Landbruksprisene skulle subsidieres opp til et likhetspunkt.
Den mest kontroversielle komponenten i den anti-deflasjons refordelingen, var ødeleggelsen i stor skala av eksisterende avlinger og dyr for å redusere overskuddet. På en tid hvor mange familier led av feilernæring og direkte sult, var det et vanskelig tiltak. Men landbruksinntektene økte med 50 % i de første tre årene av new deal og den relative posisjonen til bøndene forbedret seg betydelig for første gang på 20 år.
LTA var det første programmet i slik skala på vegne av den vanskeligstilte landbruksøkonomien, og den etablerte en viktig og langvarig føderal rolle i planting av hele landbrukssektoren i økonomien.
Roosevelt brukte også sine første dager i embetet på å legge til ro de delende kulturelle sakene i 20-årene, støttet og signerte så loven for å legalisere fremstilling og salg av øl, et mellomtiltak som avventet avvisningen av forbudet, som et konstitusjonelt tillegg (det 21. tillegget) allerede gjaldt for. Tillegget ble ratifisert senere i 1933.
16. november1933, da Roosevelt-administrasjonen anerkjente Sovjetunionen, lovet sistnevnte å avstå fra å «blande seg inn på noen måte i interne saker i USA.» Det var mindre enn tre uker etter grunnleggelsen av amerikansk liga mot krig og fascisme, organisasjonen som i 1937 ble den amerikanske liga for fred og demokrati. Senere fulgte den amerikanske ungdomskongressen (1934), ligaen av amerikanske forfattere (1935), den nasjonale negerkongressen (1936), Abraham Lincoln-brigaden med dens tallrike underavdelinger (1937–38) og den amerikanske kongressen for demokrati og intellektuell frihet (1939). Alle var komintern-tilknyttede organisasjoner.
Den nasjonale industriens redningslov
Roosevelt innså at disse innledende tiltakene ikke var noe annet enn bremsende tiltak, mer fullstendige regjeringsprogram var nødvendige. I de omtrent tre årene mellom det store krasjet og Roosevelts første hundre dagene, hadde industriens økonomi lidd under en vond sirkel av deflasjon. Siden 1931 hadde handelskammeret, da og nå stemmen til nasjonens organiserte forretningsliv, bønnfalt Hoover-administrasjonen til å innføre en anti-deflasjonsplan som kunne tillate handelsorganisasjonene til å samarbeide i å stabilisere prisene innen deres industrier. Mens eksisterende antitrust-lover klart forbød slik praksis, fant organisasjonen øre i Roosevelt-administrasjonen.
Administrasjonen var full av reformatorer som forsøkte å smi alle elementer i samfunnet til en samarbeidende enhet (en reaksjon til den verdensomspennende «klassekampen») og var ganske tilbørlig til idéen om samarbeid blant produsenter. Mange forretningsfolk, desperate etter redning, krevde til og med at regjeringen skulle påtvinge slikt handelssamarbeidsavtaler i prising og produksjon. Mange husket tross alt, at lønnene steg i en grad i 20-årene som var en fraksjon av produksjonens vekst, og husket at produksjonskostnaden falt mens lønnen vokste sent og prisene forble konstante.
Roosevelt-administrasjonen var under økende press for å gjøre mer for å lette arbeidsløsheten og var alarmert av den økende militante holdningen til handelsunionsbevegelsen og det politiske presset av radikale, avvikende utfordringer som Huey Long, Charles E. Coughlin og til og med kommunistpartiet. Administrasjonen insisterte derfor på at forretningslivet måtte passe på at inntektene til arbeiderne ville stige sammen med prisene deres. Mot denne bakgrunnen, produktet av alle disse impulsene og presset, godkjente kongressen den nasjonale industrielle gjenoppretnings-loven (NIRA), det viktigste tiltaket som ble gjort i de første hundre dagene, i juni1933.
Den garanterte retten til kollektive forhandlinger til arbeidere og hjalp å presse frem betydelig arbeidsorganisasjoner i betydelige industrier. NIRA etablerte det viktigste, men til slutt minst vellykkede tiltaket i respons til forretningskrav for handelssamarbeisavtaler mot deflasjon: et nytt føderalt direktorat kjent som den nasjonale gjenoppretningsadministrasjonen (NRA), som forsøkte å stabilisere prisene og lønningene gjennom samarbeidene «autoritets-regler» som involvere styresmakt, forretning og arbeid.
I tilfellet konsumentenes kjøpekraft ble hengende etter, og dermed beseiret administrasjonens initiativer, skapte NIRA det offentlige arbeidsadministasjonen (PWA), et betydelig program av offentlige arbeid laget for å lette arbeidsløsheten, og videre pumpe midler inn i økonomien.
Det nye programmet ble hyllet ved dets unnfangelse som et mirakel. Det hadde virkelig noe for alle. Akkurat som forretningsledere hyllet det som begynnelsen på en ny epoke av samarbeid mellom styresmakten og industri, hyllet arbeidsledere det som et «Magna Carta» for handelsunionene.
I sentrum av NIRA var NRA, ledet av den tidligere generalen og forretningsmannen Hugh S. Johnson, som forsøkte å skape offentlig entusiasme for NRA. Han oppfordret alle forretningsmenn i landet til å akseptere en minimumslønn på mellom 20 og 40 cent i timen, en maksimal arbeidsuke på 35 til 40 timer og avskaffelse av barnearbeid. Johnson og Roosevelt fastholdt at reglene ville heve konsumentenes kjøpekraft og øke arbeidsstyrken. Sosiale reformatorer ble overbevist av elimineringen av beryktede, utnyttende arbeidsforhold og avskaffelsen av barnearbeidet. For å skape entusiasme for reglene innførte Johnson et symbol, NRAs blå ørn, som skulle stolt vises frem i kommersielle foretak av arbeidsgivere som aksepterte provisjonene av reglene. Flagg, postere og klistermerker med slagordet «Vi gjør vår del», ble raskt synlig i hele landet.
Den massive mobiliseringen bak NRA hadde praktiske motivasjoner: Johnson trengte ekstraordinær offentlig og korporat støtte for å få nok fornhandligsstyrke til å fremforhandle reglene med forretningsledere og arbeidere. Etter som kampanjen pågikk måtte Johnson forhandle spesifikke sett med regler med ladere av nasjonens betydelige industrier. De mest betydelige var anti-deflasjonsgrenser som ingen selskap kunne senke prisene under eller lønninger og avtaler på å opprettholde ansettelser og produksjon. Men samarbeidet var en stor byrde. Et firma kunne tross alt bryte slike regler i leting etter en konkurrerende fordel. I det korte løpet ble nok støtte blant nøkkelsektorer i samfunnet skapt. Dermed vant Johnson enighet fra nesten alle betydelige industrier i landet på forbausende kort tid.
Disse og andre tidlige initiativ skapte bred folkelig støtte for Roosevelt-administrasjonen og bremset den raske nedbrytingen av det finansielle systemet. De klarte derimot ikke å få slutt på eller gjøre depresjonen mindre alvorlig.
Tilbakeslag i Roosevelts andre periode
Historikere til høyre og venstre har vanligvis vært skuffet over Roosevelts andre periode. På høyresdien har der vært påstander om utøvende diktatur siden 1930-årene. Siden 60-årene har historikere på den nye venstresiden fremstilt en rekke med mistede muligheter, manglende respons til problemene i new deal som de argumenterer kan ha reddet kapitalismen fra seg selv, men ikke klart å hjelpe, og i mange tilfeller faktisk skadet av å miste en historisk mulighet, de gruppene som trenget hjelp mest. Men de liberale bedriftene på 30-tallet kan forstås bare i konteksten av de ofte ødeleggende og rigide begrensningene i tiden som new deal opererte i. Og new deal var ikke et produkt av dets liberale støttespillere, men også et produkt av presset fra dets konservative motstandere.
Roosevelts overveldende valgseier i 1936 produserte store demokratiske flertall i både Representantenes hus og Senatet. Dette førte til forventninger om store nye bedrifter fra presidentens tilhengere, men administrasjonen møtte en lang rekke frustrasjoner. Ambisiøse reformidéer slo ofte feil på grunn av byråkratiske begrensninger som fraværet av et regjeringsbyråkrati med nok styrke og ekspertise til å administrere dem.
Politiske begrensninger var ødeleggende både i kongressen og blant offentligheten generelt, hvor konservative motforestillinger forble sterke. Men høyesterett ble kanskje den største motstanderen. Flere viktige new deal-programmer krenket konservative konstitusjonelle teorier, NRA, AAA og andre ble invalidisert av høyesterett som var dominert av konservative med et smalt syn på interstatlige kommersielle klausuler i konstitusjonen, grunnlaget for mye new deal-lovgivning.
Modig etter triumfene i sin første periode, forsøkte Roosevelt å konsolidere autoritet i 1937 innen styresmakten på måter som provoserte mektige motstandere. Tidlig på året ba han kongressen utvide antallet høyesterettsdommere slik at han kunne utnevne medlemmer som var sympatisk overfor hans idéer og dermes tippe den ideologiske balansen i retten. På en måte lyktes forslaget, to av de eksisterende dommerne, skiftet side antagelig på grunn av denne trusselen og begynte å stemme for å opprettholde tiltakene i new deal og skapte effektivt et liberalt flertall. Men «planen for pakking av retten» som den ble kjent gjorde varig politisk skade mot Roosevelt og ble til slutt nedstemt av kongressen. Rundt samme tid foreslo administrasjonen en plan for å reorganisere den utøvende grenen på måter som betydelig økte presidentens kontroll over byråkratiet. Som høyesteretts-planen førte utøvende reorganisering fra de som fryktet et «Roosevelt-diktatur» til at kongressen kun godkjente en utvannet versjon til slutt i 1939.
I respons til tilbakslagene i retten våren 1935 førte en ny skepsis i kongressen og det økende folkelige kravet for flere dramatiske tiltak til at administrasjonen foreslo eller gjennomførte flere viktige nye initiativ. Nasjonal arbeidsrelasjonslov, også kjent som Wagner-loven, gjenopprettet og styrket beskyttelsen av kollektive forhandlinger som i den originale (men nå ulovlige) NIRA. Nye hjelpeprogrammer, der den viktigste var arbeidsfremgangsadministrasjonen (WPA), skapte hundretusenvis av jobber for arbeidsledige. Men den viktigste bedriften i 1935, og kanskje New Deal som helhet, var sosial sikkerhetsloven, som etablerte et system av gammeldagse pensjoner, arbeidsledighetsforsikringer og velferdsfordeler for slike beskyttede grupper som avhengige barn og handikappede. Den etablerte et rammeverk som formet amerikansk velferdssystem i hele landet.
New Deal og «meglerstaten»
Styresmakt, arbeid og forretningsløsningen
Til tross for dårlig erfaring i å hjelpe marginale bønder og afroamerikanere, blant andre, i motsetning til dens ofte generøsitet mot visse forretningsinteresser, var effekten av New Deal å heve og styrke nye interessegrupper slik at de kunne konkurrere mer effektivt for interessene ved å la den føderale styresmakten utvikler seg til en mekler i konkurranse mellom alle elementer og sosiale klasse og fungere som en makt som kunne gå i mellom når det var nødvendig for å hjelpe noen grupper og begrense makten til andre. Mot slutten av 30-årene konkurrerte amerikansk forretning om innflytelse med en stadig sterkere arbeiderbevegelse som brukte masseorganisering og noen ganger militante aksjoner, en organisert landbruksøkonomi, på grunn av tiår med landbruksorganisering som gikk tilbake til bøndenes organisasjoner og populistiske opprør sent i det 19. århundre og med opprørte konsumenter. New Deal utførte dette ved å skape en rekke statlige institusjoner som i stor og permanent grad ekspanderte rollen til føderale styresmakter i amerikansk liv. Styresmakten var nå pliktet til å i det minste gi minimal assistanse til de fattige og arbeidsledige, beskytte retten til arbeiderorganisasjoner, stabilisere banksystemet, bygge hus for de med lav inntekt, regulere finansmarkedene og gjøre mange andre ting som tidligere ikke hadde vært føderalt ansvar.
Dermed var kanskje den sterkeste ettervirkningen av New Deal, med andre ord, å gjøre den føderale styresmakten en beskytter av interessegrupper og å ha overoppsyn med konkurranse dem i mellom. Som resultat av New Deal ble amerikansk politisk og økonomisk liv mye mer konkurranseaktig enn før, der arbeidere, bønder, konsumenter og andre nå kunne presse gjennom deres krav på styresmakten på måter som før kun hadde vært mulig for korporasjonsverdenen. Dermed den vanlige beskrivelsen av styresmaktens New Deal skapt som en «mekler-stat», en stat som meklet de konkurrerende kravene til utallige grupper.
De liberale antagelsene om at New Deal fungerte som fienden av private forretningsinteresser har blitt utfordret. Tross alt var New Deals forsøk mange ganger ment å forsterke posisjonen til private entreprenører, særlig deres bekymring over inflasjon, selv om det til tider kostet noen av de liberale reformmålene som noen administrasjonsembetsmenn uttrykte.
New Deal forandret ikke amerikansk kapitalisme på noen spesielt radikal måte. Unntatt feltet av arbeiderrelasjoner, forble korporat makt like fri fra styresmaktenes regulering eller kontroll i 1945 som den hadde vært i 1933. Men New Deal skapte grunnlaget for det amerikanske velferdsstaten, selv om dens mange hjelpeprogrammer og fremfor alt gjennom det sosiale sikkerhetssystemet. De konservative motforestillingene New Dealerne brakte til denne oppgaven sikret at velferdssystemet var begrenset. Selv de mest progressive New Dealerne var svært mistenksomme ovenfor føderal makt, ekspanderende velferdsfordeler og statsutgifter i stor skala.
«Meglerstaten» og marginaliserte interesser
Men denne såkalte «megler-staten» ville tilby mye mindre innflytelse til de gruppene som enten var for svake til å kreve assistanse eller ikke synlige nok til å skape utstrakt offentlig støtte. Men den la grunnlaget for at «meglerstaten» kunne ekspanderes i fremtiden, for det meste gjennom arbeidet til den neste bølgen av liberale reformer, borgerrettsbevegelsen og det store samfunnet, som omfavnet marginaliserte grupper i New Deal-koalisjonen, særlig radikale og etniske minoriteter.
En gruppe som fikk mye mindre innflytelse enn andre i meglerstaten var afroamerikanere fordi Roosevelt-administrasjonen ikke så amerikanske svarte som en potensiell interessegruppe som var i stand til å utfordre de diskriminerende kreftene mot dem. Mens Roosevelt-administrasjonen, i motsetning til den forrige demokratiske presidenten, Woodrow Wilson, ikke gjorde noe for å øke styresmaktenes diskriminering mot afroamerikanerne, gjorde den relativt lite for å hjelpe den sosiale statusen til dem.
Til administrasjonens forsvar, utnevnte Roosevelt et antall ikke tidligere sett av afroamerikanere til annengrads posisjoner i hans administrasjon, kanskje på grunn av innflytelsen til hans kone, Eleanor Roosevelt, en høylytt forkjemper for å bedre diskrimineringen. Og afroamerikanerne trakk betydelige men begrensede fordeler fra New Deals hjelpeprogrammer, hovedsakelig på grunn av bestrebelsene til Harold L. Ickes som forsøkte å sikre at slike programmer ikke ekskluderte svarte. Resultatet var at innen 1936 stemte det store flertallet demokratisk, dette var i sterk kontrast til 1932, bare fire år tidligere, da flertallet av afroamerikanere stemte republikansk. New Deal etablerte dermed en politisk allianse mellom afroamerikanere og Det demokratiske partiet som har overlevd til i dag.
Roosevelt så ikke på afroamerikanerne som en kritisk interessegruppe og trodde at andre saker var langt viktigere enn rasediskriminering. Han var aldri villig til å miste støtten til de sørlige demokratene og nektet å støtte lover som føderalt forbød lynsjing. Han nektet å bruke hjelpedirektorater til å utfordre lokale mønstre av diskriminering, NRA tolererte utstrakt praksis av å betale svarte mindre enn hvite. Svarte ble stort sett ekskludert fra ansettelse ved TVA, FHA nektet å gi pantelån til svarte som flyttet inn i hvite nabolag og AAA var ineffektive i å beskytte interessene til svarte avlingsdelere og mindre bønder.
New Deal og økonomisk lettelse
Depresjonen blir dypere
John Maynard Keynes innførte begrepet «paradokset i økonomisk styring» for å beskrive at den store depresjonen ble dypere etter 1929. Paradokset i økonomisk styring indikerer at da folk bestemte seg for å spare mer, kan dette ha ført til at folk sparte mindre. De økede sparte midlene (redusert bruk) på grunn av panikken som fulgte børskrakket i 1929 etterlot markedene uttømte, som førte til deflasjon og øket den store depresjonen. Da folk bestemte seg for å spare mer (bruke mindre) svarte forretningene med å kutte produksjon og sa opp arbeidere. Forretninger kuttet sine investeringer på grunn av de også var pessimistiske for fremtiden, gjorde også sin del i å føre til en reduksjon i samlet pengebruk, reduserte deres investeringer og satte i gang en farlig syklus: mindre investeringer, færre jobber, lavere konsum og enda mindre grunn for forretningene til å investere. Den mindre totale pengebruken i økonomien førte til en større nedgang i inntekt langt under full arbeidsstyrke. Økonomien klarte kanskje å nå perfekt balanse, men ved kostnaden av høy arbeidsledighet og sosial elendighet. På det lavere inntektsnivået under den store depresjonen var sparingen mye mindre, dermed oppstod paradokset i økonomisk styring. Resultatet var at økonomer i økende grad oppfordret styresmakten til å unngå smerten i første omgang ved å ta opp forskjellen.
New Deal og keynesiansk økonomi
Tidlig i 30-årene, før John Maynard Keynes skrev The General Theory, talte han for offentlige arbeidsprogram og underskudd som en måte å få britisk økonomi ut av depresjonen på. Selv om Keynes aldri nevnte underskuddspolitikk i den generelle teorien og i stedet talte for behovet for å sosialisere investeringer, var Keynes' tanker mer en teoretisk revolusjon enn en politisk. Keynes grunnleggende idé var enkel. For å holde folk i arbeid, må regjeringer gå i underskudd når økonomien er treg, fordi den private sektoren ikke ville investere nok. Mange politikere forstod ikke hans idéer.
Ettersom depresjonen fortsatte, forsøkte Roosevelt offentlige arbeid, landbrukssubsidier og andre tiltak for å få økonomien i gang igjen, men han gav aldri helt opp å balansere budsjettet. Resultatet var at arbeidsledigheten forble høy gjennom New Deal-årene, og konsum, investering og nettoeksport, grunnpillarene i økonomisk vekst, forble lave. Med investeringspolitikk kunne regjeringen sørge for de trengte investeringene ved å senke skattene, øke styresmaktenes pengebruk og øke hvert enkelt individs inntekt. Ettersom den enkeltes inntekt økte, ville de bruke mer. Ettersom de brukte mer, ville en komme inn i en sirkel som ekspanderte effekten av den innledende bruken. Ekspansiell investeringspolitikk involverte derfor senkning av skatter eller økning av regjeringens bruk av penger for å motvirke syklisk arbeidsledighet og sen vekst i en nedgangstid.
Det var andre verdenskrig, ikke New Deal, som til slutt endte krisen. New Deal forandret heller ikke betydelig distribusjonen av makt innen amerikansk kapitalisme og den hadde bare mindre innvirkning på distribusjonen av rikdom blant det amerikanske folket.
Keynes sitt besøk til Det hvite hus i 1934 for å oppfordre president Roosevelt om å gjøre flere underskuddsinvesteringer var totalt mislykket. En trett, overvelmet Roosevelt klaget til arbeidsministerFrances Perkins, «han etterlot en lang og komplisert prosedyre av tall, han må være mer matematiker enn en politisk økonom.» Keynes, like frustret med sammenstøtet, fortalte senere Perkins at han hadde «regnet med at presidenten var mer belest, økonomisk sett.»
Nedgangstiden i 1937 og gjenopprettelse
Men Keynes kom kanskje til slutt til sin rett. Roosevelt-administrasjonen var under angrep i Roosevelts andre periode som var preget av en ny nedgang i den store depresjonen høsten 1937 og fortsatte gjennom det meste av 1938. Det var et resultat av for tidlige forsøk av administrasjonen på å balansere budsjettet ved å redusere føderalt forbruk. Administrasjonen reagerte med å sette i gang en retorisk kampanje mot monopolenes makt som ble beskyldt for den nye nedgangen. Presidenten pekte ut en ny aggressiv retning til antitrust-divisjonen i justisdepartementet, men dette forsøket mistet sin effektivitet da andre verdenskrig begynte.
Men administrasjonens andre respons til nedgangen i 1937 hadde mer synlige resultater. Roosevelt ignorerte fiendtlige bønnfalinger fra finansdepartementet og svarte på oppfordringene fra de som hadde gått over til å bli tilhengere av Keynes økonomiske tanker og andre i sin administrasjon ved å sette i gang en kur mot depresjonen og forlot nølende sine forsøk på å valansere budsjettet. Han satte i gang forbruksprogrammer på $5 milliarder våren 1938, et forsøk på å øke kjøpekraften. I 1938 omfavnet Roosevelt dermed den eneste nye idéen han ikke hadde prøvd ennå, et program som ble lagt fram for ham av den forvirrende britiske «matematikeren». Selv om få amerikanere var særlig klar over Keynes sine idéer ennå, teorier som snart ville forandre økonomisk tanke gjennom mye av verden, så de gradvis at forbruksprogrammene i 1938 gav resultater. Roosevelt forklarte sitt program i en prat ved peisen hvor han til slutt anerkjente at det derfor var opp til regjeringen å «skape en økonomisk oppgang» ved å gjøre «tillegg til kjøpekraften i landet». Denne endringen i administrasjonens politikk var en stor milepæl som hjalp å legitimisere Keynes økonomi. Selv om New Dealerne på den tiden ikke innså det selv, hjalp administrasjon å etablere grunnlaget for nye former for føderal forbrukspolitikk, som ville i etterkrigstidens år gi regjeringen en rekke viktige verktøyer for å oppmuntre og regulere økonomisk vekst.
Andre verdenskrig og slutten på den store depresjonen
Men det var ikke før USA gikk inn i andre verdenskrig at Roosevelt forsøkte Keynes sin idé i en skala som var nødvendig for å dra landet ut av den store depresjonen. Roosevelt hadde selvsagt ikke mye valg da. Idéene så ut til å virke akkurat som Keynes forutså, selv med tanke på den spesielle omstendigheten i krigsmobilisering, og vant over selv mange republikanere. Da den store depresjonen ble brakt til endes av den andre verdenskrig, hadde forretningene blitt styrket av styresmaktens forbruk.
New Deal-programmer forsøkte å stimulere etterspørsel og gi arbeid og hjelp til de fattige gjennom økt forbruk, støttet senere av John Maynard Keynes. I 1929 var det føderale forbruket bare 3 % av BNP. Mellom 1933 og 1939 ble de føderale utgiftene tredoblet, og Roosevelts kritikere anklaget ham for å forandre Amerika til en sosialistisk stat. Men forbruket på New Deal var langt mindre enn krigsbestrebeldene. I det første fredsåret 1946, var det føderale forbruket fremdeles $62 milliarder, eller 30 % av BNP. Kort fortalt gikk de føderale utgiftene fra 3 % av BNP i 1929 til rundt en tredjedel i 1945.
Den store overraskelsen var hvor produktiv Amerika ble, finansielt forbruk helbredet økonomien. Mellom 1939 og 1944 (toppen av krigsproduksjonen) var landets produksjon nesten doblet. Videre stupte arbeidsledigheten fra 14 % i 1940 til 2 % i 1943 ettersom arbeidsstyrken vokste med ti millioner. Krigsøkonomien var ikke så mye en triumf av frie foretak som resultatet av styresmaktens og forretningenes seksjonalisme.
Arven til New Deal
Selv om New Deal ikke endte depresjonen, tror mange at den hjalp til med å hindre økonomien fra å forvitre enda mer ved å øke de regulerende funksjonene til den føderale regjeringen på stabiliserende tidligere problemområder i økonomien: aksjemarkedet, banksystemet og andre. Den produserte en ny politisk koalisjon som støttet Det demokratiske partiet som det største partiet i nasjonal politikk i mer enn en generasjon etter den sluttet.
Roosevelt og New Deal la fundamentet for etterkrigstiden da de hjalp til med å øke makten til den føderale styresmakten som helhet. Ved å skape en lang rekke med beskyttelse for forskjellige grupper av borgere, arbeidere, bønder og andre, som led av krisen, og gav dem muligheten til å utfordre kreftene til korporasjonene. Roosevelt-administrasjonen produserte et sett med politiske idéer, kjent for senere generasjoner som New Deal-liberalisme, som forble en kilde for inspirasjon og kontrovers i tiår og som hjalp til med å forme det neste store eksperimentet i liberale reformer, Great Society i 1960-årene.
Isolasjonistfølelsen i Amerika hadde ebbet ut, men USA nektet til å begynne med å gå inn i krigen og begrenset seg til å gi forsyninger og våpen til Storbritannia, Kina og Sovjetunionen. Den amerikanske følelsen forandret seg drastisk med det plutselige angrepet på Pearl Harbor, og USA sluttet seg raskt til den britisk-sovjetiske alliansen mot Japan, Italia og Tyskland, kjent som «aksemaktene». Selv med amerikansk deltagelse tok det nesten fire år til for å bekjempe Tyskland og Japan. Selv om Sovjetunionen hadde langt flere døde og skadde enn sine allierte, var den amerikanske involveringen avgjørende for å hindre en eventuell seier for aksemaktene.
Bagby, Wesley M. (1999): America's International Relations since World War I. New York: Oxford University Press.
Carroll, John M. (1981): American Isolationism in the 1920s. Canada: Forum press.
Kennedy, David M. (2001): Freedom from Fear: The American People in Depression and War, 1929–1945, Oxford History of the United States
Kyvig, David E. (2004): Daily Life in the United States, 1920–1940: How Americans Lived During the Roaring Twenties and the Great Depression
Leuchtenburg, William E. (1993): The Perils of Prosperity, 1914–1932
Malin, James C. (1930): The United States after the World War1930. tekst på nettetArkivert 28. mai 2012 hos Wayback Machine., detaljert analyse av amerikansk økonomisk og utenrikspolitikk
.svg)
