Bestemmelsen av når Jesus ble født, ble foretatt av den skytiske munken Dionysius Exiguus («Dionysius den korte») i Roma i det 6. århundre. Verdien null var ikke kjent i Europa på det tidspunkt, og hans system baserte seg på at hendelsen fant sted helt på slutten av 1 f.Kr., på et tidspunkt som i dagligtale ofte omtales som «år null». Etter kristningen av Romerriket begynte man å regne den kronologiske tid etter Jesu fødsel, mens man tidligere forholdt seg til Romas grunnleggelse, det vil si ab urbe condita, men det tradisjonelle var å benevne årene etter hvem som var de to valgte rådsherrene for året. For eksempel var året før Kristi fødsel av romerne kalt Lentulus og Pisos Råd, dog ble begge erstattet i løpet av året. De historiske kildene varierer i det hele tatt endel, slik at datering av historiske begivenheter i Romerriket bør tas med en klype salt, manipulasjon av historiske dateringer kan ha vært en regel snarere enn unntak.
Det nye testamente
Det står fast at Jesus ble født i løpet av keiser Augusti regjeringstid (keiser 37 f.Kr.-14 e.Kr. – alene fra 31 f.Kr.; født 63 f.Kr., sml. Luk 2,1). Etter Matt (Evangeliet etter Matteus) 2,1 (Sml Luk 1,5) ble Jesus født mens Herodes den store ennå regjerte (37-4 f.Kr.). Herodes døde 750 år etter Romas grunnleggelse (det vil si 4 f.Kr.). Dermed kan det sies at Jesus ble født før år 4 f.Kr., mot Dionysius Exiguus' datering. Men ut ifra Luk 2,2 vet man også at dette var i perioden Kvirinius var stattholder i Syria (6 e.kr. - 12 e.kr.) Det er kjent at Dionysius bommet med minst 4 år i sin tidsberegning[1].
Et problem «å regne» med
Problemet oppstår i forhold til de nytestamentlige skrifter når det sees på andre opplysninger, og spesielt i forhold til Evangelisten Lukas’ beretning. For det første nevner han en census i hele verden, altså et manntall, skatteregister (Luk 2,1f). Denne census som ble foretatt i stor skala vet man fant sted 4 år e.Kr. i forbindelse med at tetrarkenArchelaus avsettelse og Judeas inkorporasjon i provinsen Syria (jamfør opprøret som det refereres til i Apg 5,37). Men samtidig vet man at det ble holdt mange folketellinger og disse kunne vare i mange år. Lukas nevner to folketellinger, den ene i Lukasevangeliet og den andre i Apostlenes gjerninger som han også skrev.
Og for det andre blir Kvirinius (egentlig Publius Sulpicius Quirinius) nevnt som landshøvding (greskhgemoneuein – «å være hersker, lede»). Kildene forteller at han ikke ble landshøvding eller stattholder (Legatus pro praetore) før i 6 e.Kr., og foretok således den ovennevnte census i de østlige provinser. Det kjennes til samtlige som var stattholder før Kvirinius, så kan det utelukkes helt at han var det før 6 e.Kr. Men Kvirinius hadde en årrekke en viktig militær stilling i dette området og folketellinger var gjerne underlagt de militære. Derfor kan Kvirinius i provinsen ha blitt oppfattet som landshøvding lenge før han ble offisielt utnevnt til dette embetet.
Mulige løsninger
De som hevder at det ikke er noen konflikt mellom Lukas’ beretning og de historiske omstendigheter, vil betone at for det første var Kvirinius i en rekke andre (større) stillinger før han ble landshøvding. Det innebærer muligens, som ved kongenavn, at man husker den siste tittelen de hadde (konge og ikke kronprins, prins og så videre) når de nevnes i historiske bøker (for eksempel «Kong Olav forlot med sin far Kong Haakon Norge fra Tromsø sommeren 1940, etter …»).
For det andre kan det ikke utelukkes at denne såkalte census var av en mer lokal art, og at historikeren Lukas har blandet kortene. En videre mulighet er at folketellingen ble foretatt over flere år, eller var av forberedende art, før Herodes’ død.
