Australia overtok i 1906 den britiske kolonien Britisk Ny-Guinea som «Territoriet Papua».[1] I 1914, like etter starten på første verdenskrig besatte Australia den tyske kolonien Tysk Ny-Guinea, og fikk i 1920 mandat fra Folkeforbundet til å forvalte området under navnet «Territoriet Ny-Guinea». I januar 1942, under Stillehavskrigen, ble Ny-Guinea okkupert av Japan. Etter Japans kapitulasjon i 1945 ble den sivile administrasjonen gjenopprettet i begge territoriene, og i 1946 fikk Australia et mandat fra FN til å administrere Territoriet Ny-Guinea.
De to territoriene ble i 1949 slått sammen til «Territoriet Papua og Ny-Guinea» (The Territory of Papua and New Guinea), men bare for administrative formål. I 1962 anbefalte en FN-kommisjon en raskest mulig overgang til selvstyre. Autonomibestrebelsene i landet førte i 1963 til opprettelsen av en parlamentarisk forsamling, som åpnet 8. juni 1964. Den parlamentariske forsamlingen besto av 64 representanter. Av de 54 folkevalgte var 38 lokale innbyggere i territoriene. I 1972 ble Territoriet Papua og Ny-Guinea omdøpt til Papua Ny-Guinea. Under den australske ministeren for eksterne territorier Andrew Peacock fikk territoriet indre selvstyre i 1972. Valget i 1972 førte til dannelsen av en regjering ledet av Chief MinisterMichael Somare, som lovte å føre Papua Ny-Guinea til uavhengighet.[1] Den 9. september 1975 vedtok det australske parlamentet uavhengighet for territoriet, og den 16. september 1975 ble Den uavhengige staten Papua Ny-Guinea opprettet.[2]
