Telehiv er et fenomen som forekommer i veilegemer, der vann har fått samle seg under topplaget, men høyt nok oppe til at det fryser om vinteren. Frossent vann (is) har omtrent ti prosent større volum enn flytende vann, og har ofte feilaktig vært antatt som årsak til at veien slår buler etter hvert som frosten får virke. Hovedproblemet, viser forskning (Stephen Taber: The mechanics of frost heaving), er fin sand eller leire under veidekket, der en liten iskjerne vil trekke til seg vann fra lagene rundt og etter hvert fryse til en større klump. Stephen Tabers forskning viser at en slik ekspansjon kan øke volumenet med så mye som førti prosent. Eventuell asfalt på toppen vil dermed lett kunne sprekke opp. Hulrommene blir mest merkbare når veien er opptint igjen, enten det blir som slaghull eller berg-og-dalbane-effekt.
Telehiv på vei i Norwich, Vermont.
Telehiv oppstår ofte på eldre veier som er makadamisert ovenpå opprinnelige veier samt veier som ble bygd etter de opprinnelige makadamiseringsprinsippene, som var utviklet i Skottland. En ble etter hvert klar over at tykkelsen på at veilegemet ikke var tilpasset arktiske forhold.
Nye norske veier med telehiv
Flere nye veier i Norge har fått telehiv kort tid etter åpning. Det skyldes flere forhold, bl.a. prosjekteringsfeil, underdimensjonert drenering og feil ved selve veibyggingen.[1] Eksempler på slike veier:
^Harald Mathiassen: Kan bli dumpet i sommer. Må kanskje stenges i sommer. Korgfjelltunnelen er så full av telehiv at den kan bli stengt, Rana Blad, 15. mars 2007
^Frank Ertesvåg, Martin Nilsen, Helge Wekre og Kjetil Iversen (9. april 2011). «Norge på ville veier: Telehiv-tabber». VG. Besøkt 26. september 2011.CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
