PROFILBARU.COM

Teddy Pendergrass
Født	Theodore DeReese Pendergrass; 26. mars 1950; Philadelphia
Død	13. jan. 2010 (59 år); Bryn Mawr
Beskjeftigelse	Sanger, sanger og låtskriver, plateprodusent, plateartist, komponist, perkusjonist, musiker
Nasjonalitet	USA
Gravlagt	Pennsylvania
	Musikalsk karriere
Sjanger	Soulmusikk, funk, disco, rhythm and blues
Instrument	Vokal
Stemmetype	Baryton
Aktive år	1970–2008
Plateselskap	Philadelphia International Records, Asylum Records, Elektra Records, Cleopatra
Nettsted	https://teddypendergrassofficial.com
IMDb	IMDb
	Teddy Pendergrass på Commons

Theodore DeReese «Teddy» Pendergrass sr. (født 26. mars 1950, død 13. januar 2010) var en amerikansk R&B/soul-sanger og låtskriver. Han var også kjent under navnene Teddy P, TP, og Teddy Bear. Pendergrass ble kjent som sanger i Harold Melvin & the Blue Notes på 1970-tallet før han gjorde solokarriere på slutten av 80-tallet.

Pendergrass ble lam fra livet og ned i en bilulykke i 1982.

Barndom og ungdom

Han ble født Theodore DeReese Pendergrass søndag 26. mars 1950 i Philadelphia. Han var det eneste barnet til Jesse og Ida Geraldine (født Epps) Pendergrass. Da Pendergrass var veldig ung, forlot faren familien; Jesse ble knivstukket 13. juni 1962. Pendergrass vokste opp i Philadelphia og sang ofte i kirken. Han drømte om å være pastor og fikk sitt ønske da han i en alder av 10 ble ordinert til minister (ifølge forfatteren Robert Ewell Greene). Pendergrass tok også opp trommer i løpet av denne tiden og var junior diakon i sin kirke.

Pendergrass gikk på Thomas Edison High School for Boys i Nord-Philadelphia. Han sang med Edison Mastersingers. Han droppet ut av skolen da han var ten-åring og gikk inn i musikkbransjen der han spilte inn sin første sang "Angel with Muddy Feet". Innspillingen var imidlertid ingen kommersiell suksess. Pendergrass spilte trommer for flere lokale Philadelphia-band, og ble til slutt trommeslager av The Cadillacs (Ikke Harlem-gruppen med samme navn). I 1970 ble han oppdaget av The Blue Notes' grunnlegger Harold Melvin (1939–1997), som overbeviste Pendergrass om å spille trommer i gruppen. Imidlertid begynte Pendergrass å synge med under en forestilling, og Melvin gjorde ham til forsanger. Blue Notes fikk en innspillingskontrakt med Philadelphia International Records i 1971. Det var starten på Pendergrasss' samarbeid med Kenny Gamble og Leon Huff.

Tidlig karriere

Harold Melvin and the Blue Notes 1970-1975

I 1972 ga Harold Melvin and the Blue Notes ut sin første singel, en ballade med tittelen «I Miss You». Sangen ble opprinnelig skrevet for The Dells, men gruppen sa nei til å spille den inn. Pendergrass synger mye av sangen med en rasp barytonstemme. Den inneholdt også Blue Notes-medlemmet Lloyd Parks falsettstemme i bakgrunnen. «I Miss You» ble en rytme- og blueshit som satte Blue Notes på kartet. Gruppens oppfølgersingle, «If You Don't Know Me by Now», tok gruppen til topp 10 på Billboard Hot 100, samtidig som den nådde nummer én på Billboards soul singelliste. I likhet med låten «I Miss You» var sangen opprinnelig beregnet på en annen artist, Philadelphiafødte Patti LaBelle og hennes gruppe Labelle, men gruppen kunne ikke spille inn den på grunn av andre avtaler. Pendergrass og LaBelle utviklet et nært vennskap som varte til Pendergrass død.

Gruppen toppet hitlistene med flere utgivelser de neste årene, inkludert «The Love I Lost», en sang som gikk forut for den kommende discomusikken, balladen «Hope That We Can Be Together Soon» og sosialt bevisste singler som «Wake Up Everybody» og «Bad Luck». En av gruppens singler var deres versjon av Philly soul-klassikeren «Don't Leave Me This Way», som ble til et disco-hit da Motown-artisten Thelma Houston ga ut sin versjon i 1976. I 1975 lå Pendergrass og Harold Melvin i strid, hovedsakelig over økonomiske anliggender og personlighetskonflikter. Til tross for at Pendergrass sang de fleste av gruppens sanger, kontrollerte Melvin gruppens økonomi. På et tidspunkt ønsket Pendergrass at gruppen skulle bli omdøpt til «Teddy Pendergrass and the Blue Notes» fordi fans fortsatte å forveksle ham med Melvin. Pendergrass forlot gruppen i 1975, og Blue Notes slet med å finne hans arvtager. De forlot til slutt Philadelphia International og havnet i skyggen av andre artister. Dette varte frem til Melvins død i 1997. Så sent som 2014 har en versjon av gruppen turnert med de gamle sangene under navnet Harold Melvins Blue Notes.

Solokarriere

Tidlig solosuksess

I 1977 ga Pendergrass ut sitt selvtitulerte album, som solgte til platinaog blant annet inneholdt discohiten «I Don't Love You Anymore». Oppfølgersingelen, «The Whole Town's Laughing at Me», ble en topp 20-hit på R&B-listen. Selv om den ikke ble gitt ut som single, var også uptempo-låten «You Can't Hide from Yourself» og «The More I Get, The More I Want», samt balladen «And If I Had», hits. Debutalbumet ble raskt fulgt av Life Is a Song Worth Singing fra 1978. Dette albumet var enda mer suksessfull og inneholdt singlene «Only You» og nummer 1 R&B-hiten «Close the Door"». Albumets popularitet ble fremmet av disco-hiten «Get Up, Get Down, Get Funky, Get Loose», balladen «It Don't Hurt Now», og midt-tempolåten «When Somebody Loves You Back». R&B-utgivelsen, som solgte til platina, ble fulgt opp i 1979 av to suksesser, albumet Teddy (som ble nummer én på Billboards R&B-liste i åtte uker og kåret til årets nest største R&B-album), og konsertutgivelsen Live Coast to Coast. Hitlåter inkluderte «Come Go with Me», den erotiske balladen «Turn Off the Lights» og uptempo-låten «Do Me». Albumet TPææ fra 1980 inkluderte «Love TKO», Stephanie Mills-duettversjonen av «Feel the Fire» og Ashford & Simpson-komposisjonen «Is It Still Good to You». Mellom 1977 og 1981 landet Pendergrass fem påfølgende platinaalbum, som på det tidspunktet var rekord for en rytme- og bluesartist.

Pendergrass popularitet ble massiv på slutten av 1978. Han manager Shep Gordon utviklet en plan for Pendergrass neste turné som gikk ut på å spille for bare kvinnelige publikum, og startet en trend som fortsetter i dag kalt «kun kvinner-konserter». Med fire platinaalbum og to gullalbum var Pendergrass på vei til å være det media kalte «den svarte Elvis», ikke bare når det gjelder hans crossover-popularitet, men også på grunn av at han kjøpte et herskapshus i likhet med Elvis' Graceland, som ligger like utenfor hjembyen Philadelphia. Tidlig i 1982 var Pendergrass kanskje den ledende mannlige R & B-artisten på sin tid, tilsvarte Marvin Gayes popularitet og overgikk Barry White og alle andre innen R&B-feltet. I 1980 ga Isley Brothers ut «Don't Say Goodnight (It's Time for Love)» for å konkurrere med Pendergrass' «Turn Off the Lights», noe som viste Pendergrasss innflytelse på det stille stormformatet av svart musikk.

Bilulykke

18. mars 1982, i East Falls-delen av Philadelphia på Lincoln Drive nær Rittenhouse Street, var Pendergrass involvert i en bilulykke. Det så ut som om noen hadde tuklet med bremsene til den nye Rolls-Royce Silver Spirit han nettopp hadde mottatt. Pendergrass og hans passasjer Tenika Watson, en transgender-prostituert som vitnet om at Pendergrass var edru og uforstående til hvorfor bremsene ikke fungerte, ble innestengt i vraket i 45 minutter. Mens Watson kom bort fra kollisjonen med mindre skader, fikk Pendergrass en ryggmargsskade som gjorde ham lam fra brystet og ned. Han begynte å trene seg opp med fysikalsk behandling.

Senere solokarriere

I august 1982 ga Philadelphia internasjonalt ut This One's for You, som ikke ble en suksess, i likhet med 1983s Heaven Only Knows. Begge albumene inneholdt materiale Pendergrass hadde spilt inn før kollisjonen. Albumene fullførte kontrakten med Philadelphia International. Da Pendergrass bestemte seg for å gå tilbake til studioet for å jobbe med ny musikk, hadde han problemer med å finne en ny platekontrakt. Etterhvert signerte han en kontrakt med Asylum Records og ga ut Love Language i 1984. Albumet inkluderte popballaden «Hold Me» med en da ukjent Whitney Houston. Den nådde nr. 38 på Billboard-albumlisten og ble sertifisert gull av RIAA.

13. juli 1985 gjorde Pendergrass comeback på scenen under Live Aid-konserten i Philadelphia foran et live publikum på over 99 000 og anslagsvis 1,5 milliarder TV-seere. Det var 35-åringens første liveopptreden etter ulykken. Pendergrass fremførte Diana Ross-sangen «Reach Out and Touch (Somebody's Hand)». I 1988 scoret Pendergrass sin første R&B nummer én-hit på nesten et tiår da sangen «Joy» fra albumet med samme navn, ble gitt ut. Det var hans siste Hot 100-rangerte single, og toppet på nummer 77. Albumet ble sertifisert gull av RIAA samme år. Pendergrass stemme ble også hørt på jinglene til en daværende lokal radiostasjon i Philadelphia, WSNI-FM. Pendergrass fortsatte å spille inn gjennom 1990-tallet. En av sangerenes siste hits var den hip-hop-skjeve «Believe in Love», utgitt i 1994. I 1996 spilte han sammen med Stephanie Mills i turnéproduksjonen av gospelmusikalen Your Arms Too Short to Box with God. I 1998 ga Pendergrass ut sin selvbiografi med tittelen Truly Blessed.

Pendergrass opptrådte på en konsert på Wiltern Theatre i Los Angeles 14. februar 2002 med tittelen «The Power of Love». Konserten ble til albumet From Teddy, With Love, som ble gitt ut på plateselskapet Razor & Tie senere samme år. Det var hans andre (etter Live! Coast to Coast) og siste live-album. I sine senere år har Pendergrass' «Wake Up Everybody» blitt covret av en lang rekke artister fra Simply Red til Patti LaBelle og ble valgt som et samlingsrop under presidentkampanjen i 2004 av Kenneth «Babyface» Edmonds for å mobilisere velgere. I tillegg har Little Brother, Kanye West, Cam'ron, Twista, Ghostface, Tyrese Gibson, 9th Wonder, DMX og DJ Green Lantern gjort bruk av verkene hans.

I 2006 kunngjorde Pendergrass at han trakk seg tilbake fra musikkbransjen. I 2007 gjorde han en kort opptreden for å delta i Teddy 25: A Celebration of Life, Hope & Possibilities, en 25-årsjubileums prisutdeling som markerte Pendergrass' bilulykke, men også samlet inn penger til hans veldedighetsorganisasjon, «The Teddy Pendergrass Alliance», og hedret dem som hjalp Pendergrass etter ulykken.

Død

5. juni 2009 gjennomgikk Pendergrass vellykket kirurgi for tykktarmskreft og kom hjem for å hvile seg. Noen uker senere kom han tilbake til sykehuset med luftveisproblemer. Syv måneder senere, 13. januar 2010, døde han av åndredrettssvikt med sin kone Joan ved sin side på Bryn Mawr Hospital i Bryn Mawr, Pennsylvania. Han var 59 år. Han ble gravlagt på West Laurel Hill Cemetery i Bala Cynwyd, Pennsylvania.

Referanser

^ ^a ^b Gemeinsame Normdatei, besøkt 28. april 2014^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b Find a Grave, Find a Grave-ID 46653524, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6zc90ms, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b Autorités BnF, BNF-ID 138983446, besøkt 10. oktober 2015^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 15. desember 2014^{[Hentet fra Wikidata]}