Denne artikkelen omhandler språkfenomenet. For kvinnenavnet, se Tale (navn).
Eksempel på offentlig tale
Tale (fra norrønt: tala)[1] er både handlingen å lage en språklyd[2] og ordene som sies. Tale gjennomføres ved hjelp av ulike organer i taleapparatet. Taleorganet er tungen, leppene, stemmebåndene, de ulike delene i ganen og tennene. I et videre perspektiv er også røsten, lungene og luftvegene delaktig i produksjonen av tale.
Selv om det er tilknyttet til det mer generelle problemet med språkets opprinnelse, har utviklingen av særegne menneskelige taleevner blitt et distinkt og på mange måter eget område for vitenskapelig forskning.[4][5][6] Emnet er en adskilt gren da språk ikke nødvendigvis snakkes: det kan like gjerne være skrevet eller være tegnspråk. Tale er i denne forstand valgfritt, selv om det er standardmodaliteten for språk.
Aper, ikke-menneskelige aper og mennesker, som mange andre dyr, har utviklet spesialiserte mekanismer for å produsere lyd for sosial kommunikasjon.[7] På den annen side er det ingen aper eller aper som bruker tungen til slike formål.[8][9] Menneskeartens enestående bruk av tungen, leppene og andre bevegelige deler ser ut til å plassere tale i en helt egen kategori, noe som gjør dens evolusjonære framvekst til en spennende teoretisk utfordring i mange forskeres øyne.[10]
Å bestemme tidslinjen for menneskelig taleutvikling blir i tillegg utfordrende på grunn av mangelen på data i fossilregisteret. Den menneskelige stemmekanalen fossiliserer ikke, og indirekte bevis på endringer i stemmekanalen i hominidefossiler har vist seg å være usikre.[10]
Tale (språk)
Tale er som alle språk, inklusivt tegnspråk, en lingvistisk handling i en form for språk som kan kommunisere informasjon fra en avsender til en tilhører. Fonetikken er vitenskapen om den menneskelige tale.
All form for tale, alle «talesignaler», har visse egenskaper som formidler den språklige budskapet, med andre ord det som sies. Det forutsetter at taleren benytter seg av et språklig system hvor man etter behov skiller mellom ulike språk, dialekter, sosiolekter og ideolekter. Om kommunikasjon skal lykkes forutsetter det dessuten en tilhører som kjenner det språklige system som taleren benytter seg av. Gjennom å bruke en fonetisk skrift kan man nedtegne det språklige budskapet tilnærmet nøyaktig.
Utover tale finnes det også andre former for informasjon som tilhøreren kan oppfatte, men som ikke kommer med i en fonetisk transkripsjon. Det kan være det som framgår av talerens røst og hans måte å tale på. Man kan her skille mellom organisk betingende faktorer som er gitt av talerens anatomi og som avslører til en viss grad hans alder og kjønn, og ekspressivt betingede faktorer som i talerens attityde og emosjonelle tilstand og som påvirker styrken i røsten, røstnivået, livligheten, tydeligheten og hastigheten i talen.
Foruten variasjonene av talerens presentasjon, som kan finnes hos talesignaler som i alle språklige avsendere er identiske, finnes det også transmisjonsbetingede eller «perspektiviske» variasjoner som har sitt utspring i romlige og stundom også i tekniske forhold. Begrepet «perspektiviske» benyttes først og fremst som det som kan oppfattes med øynene, men er også nyttig her ettersom synsinntrykket også kan spille en stor rolle i talekommunikasjonen (se McGurkeffekten).
Tale kan også skje på innsiden av ens eget hode, intern eller personlig kommunikasjon, eksempelvis når en tenker eller ytrer lyder for bekreftelse eller avkreftelse. På et dypere nivå, kan en også ta den ubevisste prosessen i betraktningen, inkludert drømmer hvor aspekter av en selv kommuniserer med hverandre (se Sigmund Freud), som en del av en intern og personlig kommunikasjon, selv om de fleste mennesker ikke synes å ha direkte tilgang til denne kommunikasjonen.
Tale er forbeholdt mennesker, skjønt noen få dyr er i stand til å imitere menneskelig tale. Det mest kjente eksempelet er papegøyer, skjønt noen hunder og delfiner har også i liten grad vist små eksempler på å kunne gjengi bestemte lyder fra menneskelig tale.
Tale (offentlig, muntlig ytring)
Begrepet «tale» kan også bety en lang eller kort muntlig, ofte høytidelig ytring framført for et publikum. Det er gjerne en poengtert, oftest skrevet framstilling som formidles ved visse anledninger, ved fester, tilstelninger og i andre spesielle situasjoner, for å hylle, minnes eller markere noen eller noe. Det kan også være for å oppfordre til en spesiell innsats eller handling. Talene kan for eksempel være radiotaler, nyttårstaler, politiske taler, åpnings- og velkomsttaler, fest- og skåltaler, takketaler, bryllups- eller gravtaler. Ved større fester er det vanlig i Norge å holde «Takk for maten-tale», men også «Herrenes tale» og «Damenes tale».
^ Lieberman, Philip (2000): Human language and our reptilian brain : the subcortical bases of speech, syntax, and thought. Perspectives in Biology and Medicine. Vol. 44. Cambridge, Massachusetts: Harvard University Press. doi:10.1353/pbm.2001.0011. ISBN 9780674002265. OCLC 43207451. PMID 11253303. S2CID 38780927; s. 32–51.
^Kelemen, G. (1963): «Comparative anatomy and performance of the vocal organ in vertebrates», i: Busnel, R., red.: Acoustic behavior of animals. Amsterdam: Elsevier, s. 489–521.
.jpg)
