Maleri: Antonio de Pereda: «Ridderens drøm», 1655.
Første Mosebok forteller om Jakob i Betel som drømmer om en stige av engler mellom jord og himmel og om Guds varsel om hans folks store framtid.[1]
Maleri: Michael Willmann: «Jakobs stige», ca. 1691.
En drøm er en opplevelse under søvn, det vil si «en rekke av bilder, tanker, lyder eller følelser som passerer gjennom sinnet mens man sover».[2] I drømmen er det vanlige skillet mellom sansning og forestilling opphevet; den som drømmer, befinner seg i en verden av fantasier opplevd som virkelighet.[3] Den psykologiske og fysiologiske hensikten med drømmene er ikke fullstendig forstått, men virksomheten har vært et emne for spekulasjon og interesse i århundrer, for eksempel om innholdet og drømmebildene skyldes løse assosiasjoner eller har en dypere mening.
Ordet «drøm» brukes i overført betydning også om mer eller mindre realistiske fantasier, ønsketenkning, visjoner, håp og liknende.[4]Dagdrøm er fantasivirksomhet i våken tilstand.[5]
Drømmenes opprinnelse
Drømmer oppstår i hjernebarken, storehjernens ytre lag. I våken tilstand tenker vi med disse cellene, men de samler også inntrykk fra syn, hørsel og andre sanser. Inntrykkene tolkes ved hjelp av hukommelsen. I søvne får cellene færre sanseinntrykk, men signalstoffetacetylkolin endrer cellene, slik at de i stedet får lagret informasjon hentet fra hjernens indre. Dette oppleves som drømmer.[6]
Psykisk opplevelse
Drømmer oppstår i søvnens REM-fase, men også forsøkspersoner som vekkes av ikke-REM-søvn, forteller om drømmer i mer enn halvparten av tilfellene. Mental aktivitet forekommer også under dypsøvn (slow-wave sleep), men disse drømmene var oftest mindre levende enn drømmer under REM-søvn.[7] En drøm oppleves vanligvis som virkelig mens den pågår, men straks den opphører, blir den som regel glemt. Iblant har man et vagt minne, eller sitter igjen med en følelse eller stemning fra drømmen. Om man våkner eller vekkes under drømmesekvensen, huskes mer av den avbrutte drømmen.
Gjennom historien har mennesker søkt meningen, et varsel eller en spådom i drømmene.[9] Drømmer har blitt beskrevet fysiologisk som naturlige prosesser i løpet av søvnen, psykologisk som refleksjoner av det underbevisste, og åndelig som beskjeder fra gudene eller som forutsigelser. Mange kulturer har praktisert i drømmeinkubasjonen, i religionsvitenskapen: søvn på hellige steder i håp om et orakelsvar i form av en drømmeåpenbaring.[10]
Oldtidens grekere var svært opptatt av drømmer og bygget hundrevis av drømmetempler viet til legeguden Asklepios som angivelig kunne gi legende råd i drømmer. Den største bevarte samlingen av drømmer fra antikken, Oneirocritica, ble forfattet i 2. århundre e.Kr.[11] av grekeren Artemidorus fra Daldis i Lilleasia.[12] De tre første delene handler om drømmetydning, mens de to siste er rettet til Artemidorus' sønn som ønsket å følge i sin fars fotspor.[13]
I den førkristne norrøne kulturen var drømmer betydningsfulle som varsler, om de ble tolket riktig. I Gunnlaug Ormstunges saga opptrer Torsteins drøm i starten av sagaen, der Egil Skallagrimssons sønn Torstein venter barn med sin kone. Han forteller om en urovekkende drøm, og får den tolket av en tilreisende «austmann». Torstein misliker tolkningen: «Ille og uvennlig har du rådet drømmen».[14]
I jødedommen har man det gamle drømmeritualet «hatavat halom». Opplever man et mareritt eller en annen foruroligende drøm, anbefaler Talmud at man samler tre av sine venner, forteller dem om marerittet, og de skal svare: «Dette burde være en god drøm, så la det være slik.» Dette avsluttes med opplesing av en rekke bibelvers om uhell som motvirkes.[17]
Subjektive opplevelser
Georg Brochmann drømte natt til søndag 29. mars 1925 at han og hans kone deltok på «en slags kvinnekongress» i Japan, selv om ingen av dem hadde Japan i tankene på den tiden. Fremme på podiet oppdaget Brochmann sin gymnaslærer, lektorSigurd Høst, midt i et foredrag om Rousseau, der han opplyste at «Skjønt denne mann er kjent som Jean Jacques Rousseau, het han i virkeligheten...» etterfulgt av en oppramsing av franske fornavn. Fru Brochmann sprang da opp og ropte at Rousseaus fornavn var Jean Jacques «og skal aldri bli noe annet!» Også de kimonokledde japanske kvinnene rundt sprang opp, og Høst tilbød forskrekket fru Brochmann å overta foredraget. Så våknet Brochmann og fortalte sin kone om drømmen. De besluttet å legge søndagsturen til Ekeberg, og på broen over jernbanesporene i Oslo gate oppdaget de lektor Høst, som de ikke hatt sett på tre år. Brochmann fortalte Høst at han hadde drømt om ham om natten, og lektoren ble høyst forbauset: «Dette er aldeles merkelig. I går avsluttet jeg min forelesning om Voltaire og sa at hans egentlige navn var François Marie Arouet. Og til slutt sa jeg: «Neste gang begynner vi med Jean Jacques Rousseau». Før jeg la meg, leste jeg i The Times om kvinnefrigjøring i Japan og tenkte at nå begynner sannelig kvinnene å reise seg mot mannssamfunnet der også.» Brochmann tolket det som en ubevisst telepatisk forbindelse mellom Sigurd Høst og ham.[18]
