Sultanatet Sulus utstrekning i 1822, lagt over moderne landegrenser.Sultanatene, annen del av 1800-tallet.Kart over SuluøyeneSultanatet Sulus flagg sent på 1800-tallet
Sultanatet Sulu[a] var et muslimsk sultanat som hersket over de fleste av øyene i Sulusjøen i de sørlige Filippinene og tildels over tilgrensede områder vest i Malaysia, i og tett utenfor det nordøstlige Borneo.
Sultanatet ble grunnlagt i 1457 (noen kilder mener det var noe tidligere) og anses av flere muslimske historikere som en suveren enhet i minst 442 år, skjønt det er andre historikere som anser at sultanatet ble underkastet den spanske kolonimakt på 1600-tallet. En mellomposisjon ville være at området hadde en form for praktisk uavhengighet som i noen perioder var mer aksentuert enn i andre, og at det tidvis var et stort indre selvstyre som sultanen holdt seg fjern fra.
I sine velmaktsdager utøvde sultanatet et overherredømme over et område som favnet øyene umiddelbart vest for Mindanao (de senere filippinske provinser Basilan, Sulu og Tawi-Tawi), over øya Palawan i nord, og den østlige del av den senere malaysisiske delstat Sabah (tidligere Nord-Borneo). Den viktigste folkegruppen i sultanatet, tausūg, er også representert i stort monn i Sabah.
Det har stadig vært konflikter mellom tausugene og først den spanske koloniadministrasjon, så den amerikanske, og senere mot de filippinske sentralmyndigheter.
Grunnleggelsen
En gang etter 1450 ankom til Suluøyene den islamlærde Shari'ful Hashem Syed Abu Bakr, en araber født i Johore sør på Malakkahalvøya. I 1457 grunnla han sultanatet Sulu. Han tok som sitt nye navn Paduka Maulana Mahasari Sharif Sultan Hashem Abu Bakr.
I 1703 (andre kilder hevder at det var i 1658) kunne sultanatet Sulu utvides med områder nord på Borneo fra sultanen av Brunei, etter at Sulu hadde sendt ham hjelp til å slå ned et opprør. Samme året skjenket sultanen av Sulu øya Palawan til Qudarat, sultanen av Maguindanao, som hadde giftet seg med en Sulu-prinsesse; de to sultanatene inngikk da en sterk allianse seg imellom. Sultan Qudarat avstod senere, muligens i 1705, øya Palawan til spanjolene.
I 1865 fikk den amerikanske konsulen i Brunei, Charles Lee Moses,[b] fra sultanen av Brunei en tiårs konsesjon for forvaltningen av territoriet Nord-Borneo. Dette var imidlertid rett etter den amerikanske borgerkrig og USA hadde ingen lyst til å etablere noen asiatiske kolonier. Dermed solgte Moses konsesjonen til det Hongkong-baserte American Trading Company of Borneo. Da dette selskapet fikk økonomiske vanskeligheter overdro de rettighetene til konsulen for Østerrike-Ungarn i Hongkong, baron von Overbeck. Von Overbeck klarte å utvirke en fornyelse av tiårsoppdraget fra temenggong (sultanen) av Brunei, og oppnådde den 22. januar 1878 en lignende overenskomst med sultanen av Sulu.
For å kunne finansiere sine planer for Nord-Borneo fikk Overbeck finansiell støtte fra brødrene Alfred og Edward Dent. Imidlertid klarte ikke Overbeck å utøve myndighet over området. Von Overbeck trakk seg til slutt ut i 1880, og overlot kontrollen til Alfred Dent. Dent ble støttet av Rutherford Alcock og av admiral Harry Keppel.
I juli 1881 opprettet Alfred Dent og hans bror British North Borneo Provisional Association Ltd og fikk et fornødent offisielt kongelig oppdrag (Royal Charter)[2] den 1. november samme år. I mai 1882 overtok North Borneo Chartered Company det foreløpige selskapet. Rutherford Alcock ble dets president og Alfred Dent forretningsfører («managing director»).
Til tross for diplomatiske protester fra nederlenderne (kolonistnaboer på Borneo), spanierne (Filippinene) og regjeringen av Sarawak (de britiskættede de hvite rajaher av familien Brooke som fungerte som lensherrer under sultanen av Brunei), fortsatte North Borneo Chartered Company med å kolonisere og forvalte territoriet. Etterhvert kjøpte selskapet ytterligere land fra sultanen av Brunei, slik at selskapets område i mai 1884 strakk seg hen til den da nye grenseelv Puputan nær Bruneis hovedstad, Bandar Seri Begawan. Selskapet ervervet videre distriktet Padas i november 1884, Kawang-dalen i februar 1885, Mantanani-øyene i april 1885 og ytterligere små Padas-områder i mars 1898.
I 1888 ble Nord-Borneo et britisk protektorat. Forvaltningen forble imidlertid hos British North Borneo Company; den engelske krone forbeholdt seg å stå for utenrikspolitikken.
Undergangen
Sultan Jamal ul-Kiram I, den siste suverene sultan av Sulu, døde i 1899. Sulu ble deretter del av Filippinene.
Lahad Datu Standoff
Den 11. februar 2013 nådde om lag 200 militante tilhengere av Jamalul Kiram III, selvutpekt tronpretendent til Sultanatet Sulu, kysten av distriktet Lahad Datu. De ville som rettsetterfølgere gjøre gjeldende de historiske territorialkrav der. Militære kamper varte til slutten av mars 2013, og kostet 56 tilhengere av sultanen livet, og likeså ni malaysiske forsvarere og seks sivile. Hendelsene, som ble kjent som «Lahad Datu Standoff», utløste diplomatiske spenninger mellom Filippinene og Malaysia.
Fotnoter
Type nummerering
^spansk: Sultanato de Joló, tausūg: Kasultanan sin Sūg, jawi: کسلطانن سولو دار الإسلام, malay: Kesultanan Sulu, arabisk: سلطنة سولك
^I litteraturen kan man også se navnet Claude Lee Moses, men i traktatteksten skriver han selv fornavnet Charles.
Referanser
^Arkivert[Date missing] hos anythingpinoy.com [Error: unknown archive URL] British invasion of the Philippines : 23. september 1762
.png)
.png)
