Stolpehull

Stolpehull er i arkeologisk betydning spor etter stolper, først og fremst i forbindelse med spor etter bygninger. Stolpehullene avdekkes ofte ved maskinell flateavdekking og kan da fremstå som runde avtrykk i den naturlige undergrunnen.

Fundamentering av trebygninger med stolper avstivet i groper i bakken eller satt på stein på bakken, var vanlig i hele Nord- og Sentral-Europa fra de eldste tider.^[1]

Læringspotensialet ved funn

Ved utgravning kan man bestemme størrelse på stolpene, om de har hatt skoning i form av steinpakning og om endene på stolpene har blitt svidd for å unngå råte. Skoning er skråstilte steiner satt ned i gropa for å støtte stokken. Hvis stolpehullene observeres i systemer som i rekker, er det et godt grunnlag for å vurdere størrelsen, byggemetoden, form og orientering av huset.^[2] Der huskonstruksjoner overlapper hverandre i tid kan en også skille mellom forskjellige bruksfaser.

Stolpene er brukt både som en del av veggene i husene, og som direkte takbærende konstruksjoner.^[3]

Der stolpeendene har blitt svidd for å forhindre råte, vil det finnes rester av trekull.^{[trenger referanse]} Disse restene kan undersøkes i et mikroskop, og vedtypen kan artsbestemmes. Videre kan forkullede trerester dateres ved hjelp av C-14 metoden. På denne måten kan en, teoretisk sett, bestemme når trestokkene ble hogd. Stolpehullene fungerer også som feller for makro- og mikrofossiler, som kan analyseres og fortelle om husenes funksjon og inndeling. Det er også funnet keramikk og korn som bidrar til dateringene.^[4]

Bygningstekniske forhold

Stolper overfører lastene fra og på bygningen til grunnen. Det er oftest egenvekt, snølaster og vindlaster.

Ulike treslag er brukt i stavkirker, som eik i Eide kirke i Lillesand og bjørk i enkelte deler i Urnes stavkirke, men i de bevarte kirkene synes furu å ha vært vanligst. Mange stolper har hatt diametre fra 0,2m til 0,4m. En stolpe med snittdiameter 0,3m og en lengde på 5,0m kan ha veid mer enn 280kg.

Når kulden kommer om høsten er porene i jorden ofte fylt med vann som fryser til is og utvides, og en får telehiv i bakken. Der de påtenkte sentra for stolpene ble markert, ble det gravd groper i bakken, men ikke til frostfri dybde. Om man traff fast fjell eller steinblokker slik at bunnen ikke ble horisontal, måtte man fylle i løsmasse eller justere bunnen sideveis. Hver slik handling kan ha gitt avvik for stolpenes plassering, og summen av disse avvikene kunne gjøre det vanskelig å overføre den tenkte planen.^[5]

Avhengig av grunnforholdene kan en velge å ha fyllmasser i gropene. A fylle i sand fungerer som drenering og utjevning. Det er påvist bunnsteiner i minst 12 stolpegroper i antatte kirker i Norge. En slik stein vil fordele vekten av stolpen over et større areal, så stolpene ikke skal synke i grunnen. Steinen kan også redusere fukt som måtte stige opp nedenfra. Da steinene ble dokumentert lå de i ujevn høyde, og slik var de antagelig også lagt opprinnelig.21 Stolpegropene har ikke samme areal, og de varierer også i den enkelte kirken. Noen groper er nesten rørformede i snitt, mens andre er skjevt kone med en åpning på 1,0−1,5m i diameter.^[6]

En kan bare til en viss grad løse råteproblemene teknisk. Furuens harpiks vil gjerne konservere tømmeret når det er felt, da kan indre deler av treet bevare sin styrke i lang tid. Mange jordgravde stolper vil over tid få råteskader i terrengnivå. Selv om en finner ulike måter å begrense slike skader på, kan en ikke forhindre dem, og årsaken er ikke nødvendigvis at løsningene er dårlige. Utgravninger viser at råte i stolper er søkt løst på ulike måter. Mange er laget med så god drenering at fuktighet ikke påvirket stolpene; de sto tørt og kunne trekkes opp ved riving. Andre jordgravde stolper var skiftevis utsatt for våte og tørre forhold, særlig i bakkenivå.

Bronse- og jernalder

Bygninger av stolper er kjent i langhus fra bronsealderen og jernalderen.^[7]

Gullgubber er en type kunstgjenstand eller amulett fra merovingertida. Den er laget av en tynn plate av gull, som regel mellom en og to kvadratcentimetre stor. Motivet er presset inn i relieff og forestiller ofte en mann og en kvinne vendt mot hverandre, av og til i omfavnelse. Gullgubber er også kjent med motiver av enkeltindivider eller dyr, mens andre plater er klippet ut av gullblikk, men ikke preget. De blir som regel funnet i takbærende stolpehull etter langhus, og settes som regel i forbindelse med lokale maktsentra. Et fåtall gullgubber har også blitt påvist i forbindelse med gravfunn. Gullgubbenes funksjon er ikke kjent, men det antas at de kan være nedlagt i ritualer som har markert ættens høye status.

Stolpekirker

Ved å løfte stavplankene opp fra bakken og sette dem på sviller innspent mellom kraftigere hjørne- eller mellomstolper, ble faren for råteskader mindre. Mellom hjørnestolpene hvilte veggen på svill, noe som førte til at veggen i seg selv ikke lenger trengte å være selvbærende. Man kunne derfor benytte spinklere materialer i denne delen av konstruksjonen. Hjørnestolper av grovt rundtømmer kunne stå relativt lenge før de råtnet. De ble behandlet på samme måte som de jordgravne stavplankene for å unngå for tidlig forråtnelse. De arkeologiske sporene gir ikke klare svar på nøyaktig hvordan stolpe og svill var føyd sammen. Etter at stolpen var satt i hullet ble det fylt tilbake masse og rundt stolpen ble det satt en steinskoning.^[8]

Hull etter stolpekirker, ofte med rester av de tidligere stolpene, er funnet under eller nær flere stavkirker og på steder hvor sagn forteller at det skal ha stått kirker. Det er påvist rester etter ca. 25 stolpekirker i Norge, og indirekte spor av 7-8 til.

Trolig ble denne teknikken tatt i bruk i en tidlig fase av kristningen av Norge. Mange av de tidligste kirkene i Norge var trolig bygget med denne teknikken, men ingen slike byggverk har overlevd inn i vår tid. Vi må derfor gå ut fra at denne teknikken nok kunne forlenge byggverkets levetid, men ikke i århundrer. Om det tross alt skulle ta lang tid før råteskader i stolpenes nedre ende gjorde rivning nødvendig, er det sannsynlig at disse kirkene likevel ville ha blitt revet forholdsvis kort tid etter oppførelsen, fordi mer avanserte konstruksjoner med stolpereisning på sviller i mellomtiden var kommet i bruk. Nye og mer avanserte forbilder kan skapt et fornyelsespress. Rester av tidligere byggverk som er funnet i noen av våre senere stavkirker kan ikke sikkert påvises å ha vært brukt i stolpekirker. De eldre bygningsdelene som er gjenbrukt eller funnet under gulvet i den nåværende Urnes stavkirke i Luster, skriver seg således fra dens forløper fra omkring 1070-1080, hvor både stolper og veggplanker sto på sviller.^[9]

I 1956 ledet Håkon Christie utgravningen i Urnes kirke. Under utgravinger under gulvet ble det funnet stolpehull etter et tidligere bygg. I noen av stolpehullene som ble avdekket var det rester etter treverk, og i flere av stolpehullene sto fortsatt steinpakning som hadde støttet stolpen igjen. Stolpehullenes plassering i forhold til hverandre ga et bilde av et karakteristisk kirkebygg med skip og kor. Begge langveggene i skipet hadde stolperekker med fem stolper, hvorav to av stolpene i hver rekke var hjørnestolper i skipet. Vestveggen bestod av fire stolper som var plassert slik at det var et større mellomrom midt på veggen. Dette mellomrommet har blitt tolket som inngangen til kirken. Relativt få rester etter koret ble avdekket ved skipets østvegg, men funnet av korets hjørnestolper gjør det mulig rekonstruere et omriss av hele kirken. Inne i kirkens skip ble det funnet fire stolpehull. Hvilken funksjon disse stolpene kan ha hatt, er usikkert, men Christie mente ut fra stolpehullenes størrelse at stolpene ikke bare hatt som oppgave å bære taket i skipet. Han så for seg at stolpene kan ha gått opp over skipet tak og ha båret et høyere tak over midtrommet.^[10]

Referanser

1. Jørgen H. Jensenius: "Bygningstekniske og arkeologiske bemerkninger om trekirker i Norge i vikingtid og middelalder." Collegium Medievale 23 (2010).
2. Jørgen H. Jensenius: "Bygningstekniske og arkeologiske bemerkninger om trekirker i Norge i vikingtid og middelalder." Collegium Medievale 23 (2010).
3. Trond Løken. "Hustyper og sosialstruktur gjennom bronsealder på Forsandmoen, Rogaland, Sørvest-Norge." (1998).
4. Trond Løken. "Hustyper og sosialstruktur gjennom bronsealder på Forsandmoen, Rogaland, Sørvest-Norge." (1998).
5. Jørgen H. Jensenius: "Bygningstekniske og arkeologiske bemerkninger om trekirker i Norge i vikingtid og middelalder." Collegium Medievale 23 (2010), side 153.
6. Jørgen H. Jensenius: "Bygningstekniske og arkeologiske bemerkninger om trekirker i Norge i vikingtid og middelalder." Collegium Medievale 23 (2010), side 153.
7. Trond Løken. "Hustyper og sosialstruktur gjennom bronsealder på Forsandmoen, Rogaland, Sørvest-Norge." (1998).
8. Jørgen H. Jensenius (2001): Trekirkene før stavkirkene. Avhandling dr.ing., Arkitekthøyskolen i Oslo, 2001.
9. Knud J. Krogh, Urnesstilens kirke – Forgængeren for den nuværende kirke på Urnes. Oslo 2011.
10. Steinar Magnell: De første kirkene i Norge Kirkebyggingen og kirkebyggere før 1100-tallet, Masteroppgave i arkeologi Institutt for arkeologi, konservering og historie, UNIVERSITETET I OSLO, Vår 2009 med referanse til Christie, Håkon (1959): Urnes stavkirkes forløper. Belyst ved utgravninger under kirken. I Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring. Årbok 1958. 113. årgang. Red: Gudolf Blakstad, Roar Hauglid og Arne Stenseng, s. 49-73. Grøndahl & Søns Boktrykkeri, Oslo.

Se også

• Langhus (bygning)
• Stolpekirke