Stigand (død 1072) var erkebiskop av Canterbury i tiden før den normanniske erobringen av England. Ved 1020 tjente han som kongelig kapellan og rådgiver. Han ble gjort til biskop av Elmham i 1043, og senere til biskop av Winchester og erkebiskop av Canterbury. Stigand fungerte som rådgiver for danske, angelsaksiske og normanniske konger i England, og tjente hele seks påfølgende konger. Han ble ekskommunisert av flere paver for hans pluralisme i å holde to kirkeseter samtidig, både Winchester og Canterbury, og ble endelig avsatt i 1070, og hans eiendommer og personlige formue ble konfiskert av Wilhelm Erobreren. Stigand ble satt i fengsel i Winchester hvor han døde uten å ha fått igjen friheten.
Stigand tjente kong Knut den mektige som kapellan ved en kongelig grunnleggelse ved Ashingdon i 1020, og som rådgiver da og senere. Han fortsatte i rollen som kongelig rådgiver for Knuts sønner, Harald Harefot og Hardeknut. Da Knuts stesønn Edvard Bekjenneren etterfulgte Hardeknut ble Stigand antagelig den fremste administratoren. Klosterskribenter på denne tiden anklaget Stigand å presse penger og landområder fra kirken. Ved 1066 var de eneste eiendommer som var rikere enn Stigands de som tilhørte kong Harald Godwinson.
I 1043 utpekte Edvard Stigand til bispesetet Elmham. Fire år senere, i 1047, ble han utpekt for setet i Winchester og fra 1052 etterfulgte han som erkebiskop av Canterbury, men uten å tre av som biskop av Winchester. Fem påfølgende paver, inkludert Nikolas II og Alexander II, ekskommunisert ham for å holde to kirkeseter samtidig. Stigand var til stede ved kong Edvards dødsleie og kroningen av Harald Godwinson som konge av England i 1066.[1] Etter at Harald døde i kamp mot Vilhelm Erobreren underkastet Stigand seg Vilhelm. Juledagen 1066 kronet Ealdred av Worcester Vilhelm som konge av England. Ettersom Stigand var ekskommunisert kunne han bare assistere ved seremonien enda det var erkebiskopen av Canterburys rett til å krone Englands konge.
Til tross for voksende press for å få ham avsatt fortsatte Stigand være til stede ved det kongelige hoff og å utnevne biskoper. Først i 1070 ble han avsatt av pavelige delegater og satt i fengsel i Winchester. Hans ulydighet mot pavedømmet ble benyttet som propaganda av normannerne som et eksempel på at den angelsaksiske kirken var korrupt og tilbakestående og trengte reform.
Tidlig liv
Verken år eller dato til Stigands fødsel er kjent.[2] Han ble født i East Anglia, muligens i Norwich,[3] i en familie som synes å ha vært velstående.[4] Familien var av blandet angelsaksisk og norrøn slekt,[5] noe man kan se på det faktum at Stigands navn var norrønt, mens hans brors navn var angelsaksisk. Hans bror Æthelmær var også prest, og etterfulgte senere Stigand som biskop av Elmham.[4] Hans søster eide jordeiendommer i Norwich,[6] men hennes navn er ikke nedtegnet.[7]
Stigand opptrer første gang i de historiske nedtegnelser i 1020 som kongelig kapellan til kong Knut den mektige av England (regjerte 1016–1035). I dette året ble han utpekt til Knuts kirke i Ashingdon, eller Assandun,[5][8][9] som var innviet av den reformvennlige biskop Wulfstan II av York.[10]
Lite er kjent av Stigands liv under Knuts regime. Han var vitne ved enkelte charter,[2] som viser at han hadde en posisjon ved det kongelige hoff.[7] Etter at Knut var død tjente Stigand for Knuts sønner, Harald Harefot (regjerte 1035–1040) og Hardeknut (regjerte 1040–1042).[3][11] Da sistnevnte døde ble Stigand rådgiver for Emma av Normandie, Knuts enke, og mor til Hardeknut og hans etterfølger, Edvard Bekjenneren.[3][11][notes 1] Stigand kan ha vært Emmas kapellan.[12] Det er mulig at Stigand var rådgiver for Emma allerede mens Knut var i live, og at han skyldte sin posisjon ved Ashingdon til Emmas innflytelse og gunst. Ettersom det er såpass lite som er kjent av Stigands aktiviteter før han ble utnevnt som biskop, er det vanskelig å avgjøre til hvem han var skyldig sin posisjon.[7]
Biskop av Elmham og Winchester
Kort tid etter Edvard Bekjennerens kroning den 3. april 1043,[1] ble Stigand utpekt som bispesetet Elmham, antagelig på råd fra dronning Emma.[13] Dette var den første biskoppelig utnevnelsen i Edvards regime.[14] Setet Elmham dekket East Anglia i østlige England, og var et av de fattigste bispeseter på den tiden.[7][notes 2] Stigand ble innviet som biskop i 1043, men senere det samme året avsatte Edvard ham og tok fra ham den rikdom han hadde. I løpet av det neste året ble Stigand gitt sin geistlige posisjon tilbake.[16] Grunnen til at kongen avsatte ham er ikke kjent, men antagelig var det knyttet til at enkedronning Emma mistet sin makt. Ryktene som ble nedtegnet et århundre senere indikerte at Emma og Stigand skulle ha hatt et upassende forhold og at denne påståtte affæren var grunn til at begge mistet makt.[17] Andre kilder hevdet at Emma hadde invitert kong Magnus den gode av Norge, en rivaliserende fordringshaver til den engelske trone, til å invadere England og at hun hadde tilbudt sin personlige rikdom som den norske kongens støtte.[18][notes 3] Noen mistenkte at det var Stigand som hadde anmodet Emma å støtte Magnus, og hevdet at hans avsettelse hadde sin årsak i dette.[20] Medvirkende faktorer til deres fall fra makten var også Emmas rikdom, og misnøye med hennes politiske innflytelse som var knyttet til regimet til den upopulære Hardeknut.[21]
Ved 1046 var Stigand vitne ved charter til Edvard Bekjenneren, noe som viste at han igjen var innenfor de kongelige sirkler.[22] I 1047 ble Stigand overført til Winchester bispedømme,[23] men han beholdt Elmham fram til 1052.[24] Han kan ha takket sin forfremmelse til Godwin, jarl av Wessex, svigerfar til kongen,[25] skjønt en del historikere er ikke enige.[26] Emma, som hadde trukket seg tilbake til Winchester etter å ha fått tilbake kongens gunst, kan også ha påvirket forfremmelsen, alene eller sammen med Godwin. Etter forfremmelsen til Winchester var Stigand vitne ved alle de bevarte charter til kong Edvard fra perioden 1047 til 1052.[22]
En del historikere, som Frank Barlow og Emma Mason, har hevdet at Stigand støttet jarl Godwin i denne krangel med kongen i 1051-1052;[27][28] andre, inkludert Ian Walker, har hevdet at Stigand var nøytral.[29] Stigand dro uansett ikke i eksil sammen med familien Godwin da krangelen var brutt i åpen strid.[30] Utgangspunktet for krangelen var en strid mellom grev Eustace II av Boulogne, svoger av Edvard Bekjenneren, og folk i byen Dover. Kongen ga ordre til Godwin om å straffe byen, men jarlen nektet. Fortsatt press fra Edvard underminerte Godwins posisjon, og til slutt måtte jarlen og hans familie flykte fra England i 1051.[31] Jarlen kom dog tilbake i 1052 med en betydelig militær styrke, noe som antagelig var avgjørende til at han kom til en fredelig overenskomst med kongen.[27] En del kilder fra middelalderen hevder at Stigand tok aktiv del i forhandlingene som førte fram til fredsavtalen.[32] Canterbury-manuskriptet til Den angelsaksiske krønike kaller Stigand for kongens kapellan og rådgiver under forhandlingene.[33]
Erkebiskop av Canterbury
Utnevnelse og problemer med paven
Erkebiskopen av Canterbury ble dratt inn i en konflikt mellom Edvard og Godwin.[34] Pave Leo IX hadde påbegynt en reformbevegelse som senere ble kjent som den gregorianske reform. Pave Leo fokuserte på å forbedre geistligheten og hindre simoni – å kjøpe og selge presteembeter og geistlige posisjoner. I 1049 uttalte paven offentlig at han vil se nærmere på den engelske kirke og undersøke kandidater for bispeseter mer strengt før de ble godkjent.[35] Da erkebiskop Edsige av Canterbury, senere helgenforklart, døde i 1051, valgte munkene ved Canterbury Æthelric, en slektning av jarl Godwin, som erkebiskop.[36] Kong Edvard satte seg imot valget og utpekte isteden Robert av Jumièges, noe som var kontroversielt da han var normanner og i tillegg allerede biskop av London. Foruten å øke Edvards krangel med Godwin signaliserte utnevnelsen at det var grenser til Edvards villighet til å inngå kompromisser med kirkereformen.[35]
Selv om Robert ikke var kjent som reformator før utnevnelsen, da han kom tilbake fra Roma, hvor han hadde dratt for å bli bekreftet av pavedømmet, satte han seg imot kongens valg for biskop av London på grunnlag av at kandidaten ikke var egnet. Roberts forsøk på å skaffe tilbake kirkeeiendom som hadde blitt tatt av jarl Godwin bidro til krangelen mellom jarlen og kongen. Da Godwin kom tilbake til England i 1052 ble Robert både gjort fredløs og forvist fra riket.[35] Kong Edvard utpekte deretter Stigand til posisjonen som erkebiskop. Utnevnelsen var enten en belønning fra Godwin for Stigands støtte i løpet av konflikten eller en belønning fra Edvard for å ha forhandlet fram en fredsløsning til krisen i 1052.[29] Stigand var den første ikke-munk som ble gitt erkebispedømme siden tiden med Dunstan (erkebiskop fra 959 til 988).[37][38]
Emma av Normandie, sittende med sine sønner Hardeknut og Edvard Bekjenneren, i denne manuskriptkopien av Encomium Emmae fra tiden rundt 1042
Pavedømmet nektet å anerkjenne Stigands forfremmelse da Robert fortsatt var i live og ikke hadde blitt fratatt sin posisjon av en pave. Robert av Jumièges appellerte til pave Leo IX som tilkalte Stigand til Roma. Da Stigand ikke møtte opp ble han ekskommunisert.[39] Kirkehistorikeren Nicholas Brooks har fremmet det syn at Stigand ikke ble ekskommunisert på dette tidspunktet, men ble heller beordret fra å utføre enhver erkebispefunksjon, som å utnevnte biskoper. Han argumenterte at i 1062 var pavelige legater i møte med Stigand, noe de ikke ville ha gjort om han hadde vært ekskommunisert.[40] Legatene gjorde ingenting for å endre Stigands posisjon,[41] skjønt en av legatene bidro senere til å avsette Stigand i 1070.[42] Pave Leo IX, og hans etterfølgere, pave Viktor II og pave Stefan IX, fortsatte å betrakte Robert som den rettmessige erkebiskop av Canterbury.[43]
Stigand reiste ikke til Roma for å motta sitt pallium,[2] båndet båret rundt nakken som symbol på en erkebiskops autoritet, fra paven. Å reise til Roma for sitt pallium hadde blitt en skikk som ble praktisert av en rekke av hans forgjengere.[44] Isteden har en del krønikeskribenter hevdet at han benyttet Robert av Jumièges' pallium.[2] Det er ikke kjent om Stigand noen søkte pavedømmet for pallium etter at han ble utnevnt, men på grunn av reformbevegelsen kjente Stigand til at en søknad neppe ville bli innvilget. I 1058 ga motpave Benedictus X, som var motstander av reformbevegelsen, Stigand et pallium.[38][45] Imidlertid ble Benedictus avsatt det påfølgende året og erklært som antipave, noe som tilbakestilte alle hans handlinger, inkludert Stigands pallium.[46] De nøyaktige forhold som førte til at Benedictus ga et pallium er ikke kjent, om det var på Stigands forespørsel eller om det gitt av seg selv.
Etter å ha blitt erkebiskop av Canterbury overga Stigand Elmham til sin bror Æthelmær, men beholdt Winchester for seg selv. Canterbury og Winchester var de to rikeste setene i England,[47][48] og mens tidligere skikk hadde tillatt å holde et fattig sete sammen med et rikt, var det å holde to rike ikke sett på som rasjonelt.[49] Han kan ha beholdt Winchester av ren eiesyke, eller av usikkerhet da Canterbury kunne bli fratatt ham. I tillegg til disse holdt han også klosteret i Gloucester og klosteret i Ely, og kanskje også andre klostre som ga ham inntekter.[50] Uansett hva Stigands grunner var, å holde Winchester gjorde, gjorde det ham til en motstander av den voksende reformbevegelsen i kirken. Fem etterfølgende paver (Leo IX, Viktor II, Stefan IX, Nikolas II og Alexander II[45] bannlyste Stigand for å holde to bispesete samtidig. Det har vært foreslått av historikeren Emma Mason at Edvard nektet å fjerne Stigand ettersom det ville underminere den kongelige forrett til å utpeke biskoper og erkebiskoper uten pavelige innspill.[51] Hva som ytterligere skadet Stigands posisjon var da pave Nikolas II i 1061 erklærte at pluralisme i presteembete var kirkerettslig ulovlig om det ikke var blitt godkjent av paven.[52]
Stigand ble senere anklaget for simoni av klosterkrøniker, men alle disse anklagene dateres til etter 1066 og er av den grunn preget av et ønske å sverte den engelske kirke som korrupt og tilbakestående.[53] Middelalderenkrønikeren William av Poitiers hevdet også at Stigand i 1052 gikk med på at Vilhelm av Normandie, daværende hertug av Normandie, den framtidige Vilhelm Erobreren, skulle etterfølge kong Edvard. Dette ble benyttet som propaganda etter den normanniske erobringen, men historikeren David Bates sammen med andre historikere, har markert at det er usannsynlig at dette noen gang har skjedd.[54][55] Men Stigands posisjon som overhode av den engelske kirke ble benyttet for alt det var verd av normannerne i deres propaganda før, under og etter erobringen.[56]
I 1062 kom pave Alexander IIs legater til England. De avsatte ikke Stigand, men faktisk konsulterte ham og behandlet ham som erkebiskop.[58] Han fikk også tillatelse til å være til stede ved det kirkeråd som de holdt og var aktiv deltager i rådet.
Mange av biskopene i England ville ikke bli innviet av Stigand.[59] Både Giso av Wells og normanneren Walter av Hereford reiste til Roma for å bli innviet av paven i 1061 framfor Stigand.[60] I løpet av den korte tiden som da han holdt et lovlig pallium utnevnte dog Stigand Æthelric II av Selsey og Siward av Rochester.[61] Abbeder kom imidlertid til Stigand for innvielser i gjennom hele hans tid som erkebiskop. Disse inkluderte ikke bare abbeder fra klostre innenfor hans eget bispedømme, slik som Æthelsige som abbed av St Augustine's Abbey i Canterbury, men også Baldwin som abbed av Bury St. Edmunds og Thurstan som abbed av Ely.[40] Etter den normanniske erobring ble Stigand anklaget for å selge posisjoner som abbed, men ikke abbed ble avsatt for å ha kjøpt sin stilling, og således er denne anklagen ikke troverdig.[62]
Stigand var sannsynligvis den mest overdådig geistlige giver i sin tid med store landområder til kirker i en til da uovertruffet skala.[63] Han tjente som velgjører for klosteret i Ely og store gull eller sølv krusifikser til Ely, St Augustine's Abbey i Canterbury, Bury St. Edmunds Abbey, og til hans egen katedralkirke i Winchester.[64] De som ble gitt til Ely, Bury og Winchester synes alle å ha vært figurer i legemsstørrelse av Kristus, jomfru Maria og Johannes døperen, og som sannsynligvis ble plassert over alteret. Disse var antagelig gjort av tynne lag av kostbart metall som dekket en struktur av treverk.[65] Ingen av disse synes å ha blitt bevart til vår tid, men det finnes store malte kors i tre som det tyske Gerokorset fra rundt 980 som er kjent å ha inspirert Leofstan ved klosteret i Bury (død 1065) til å skape tilsvarende figurer, kanskje dekket av kostbart metall, på hans hjemreise fra Roma.[66]
Selv det ikke synes som om Stigand noen gang reiste til Roma er det likevel indikasjoner på at han gjorde en pilegrimsreise. I helgenbiografien til den hellige Willibrord av Utrecht fra 1100-tallet, skrevet ved Echternach-klosteret i hva som i dag er Luxembourg, er det nedtegnet at «til dette stedet kom også Stigand, den eminente erkebiskop for de engelske». Stigand er nedtegnet for å ha gitt rike gaver til klosteret foruten også relikvier av helgener.[67]
Rådgiver for kongen
I løpet av Edvards regime ble Stigand en innflytelsesrik rådgiver ved hoffet og benyttet sin posisjon til å øke sin personlige formue foruten også å gjøre sine venner og familie rike. Samtidens vurderinger av de landområder som han kontrollerte ved tiden av Edvards død i 1066, slik de er listet i Dommedagsboken, kom til en årlig inntekt på utrolige 2500 pund.[2] Det er få bevis på at han beriket verken Canterbury eller Winchester.[68] Han utpekte også egne tilhengere til posisjoner innenfor hans egne bispeseter i 1058, fikk gjort Siward til biskop av Rochester og Æthelric som biskop av Selsey.[25] Mellom å holde sine to geistlige seter og utpeke sine egne menn til andre seter i sørøstlige England var Stigand en betydelig person i kystforsvaret av England.[69]
Stigand kan ha hatt ansvaret for den kongelige administrasjon.[51] Han kan også ha vært en av kreftene bak arbeidet å lokalisere Edvard den landflyktige og hans bror Edmund etter 1052 for å sikre en mer akseptabel arving til kong Edvard Bekjenneren.[70] Hans landeiendommer var spredt over ti grevskaper og i en del av disse var hans eiendommer større enn kongens.[71] Selv normannisk propaganda hevdet at så tidlig som 1051 eller 1052 skal kong Edvard ha lovt Englands krone til hertug Vilhelm av Normandie, som senere ble Vilhelm Erobreren, er de få samtidige bevis på et slikt løfte fra ikke-normanniske kilder.[72] Ved 1053 har Edvard antagelig skjønt at han ikke ville få en sønn fra sitt ekteskap, og han og hans rådgivere begynte å søke etter en arving. Edvard den landflyktige var sønn av kong Edmund Jernside (regjerte i 1016) og Edvard hadde vært i landflyktighet fra England siden 1017 etter at hans far var død.[70][notes 4] Selv om Ealdred av Worcester, biskop av Worcester, faktisk reiste til kontinentet på leting etter Edvard den landflyktige, mener Ian Walker, historikeren bak en biografi om kong Harald Godwinson, at det var Stigand som var den drivende kraft bak forsøket.[70] Til sist kom faktisk Edvard tilbake til England, men hadde døde kort tid etter, og etterlot en ung sønn, Edgar Ætheling.[74]
Siste år
Den normanniske erobring
På sitt dødsleie ga kong Edvard den engelske krone til sin svoger Harald Godwinson, sønn av jarl Godwin. Stigand utførte begravelsesritualene og normanniske forfattere hevdet at Stigand kronet Harald som konge i januar 1066.[75] Moderne forskere mener at den påstanden er propaganda og det var i Vilhelms egeninteresse å framstille Harald som kirkestridig kronet. Om Harald ikke var rettmessig kronet kunne Vilhelm hevde at han var den rettmessige arvingen, og ikke en som avsatte en rettmessig konge.[76]Bayeuxteppet avbilder Stigand ved Haralds kroning, skjønt ikke den som faktisk plasserer kronen på Haralds hode.[77] Angelsaksiske kilder hevder at det var Ealdred av Worcester, erkebiskop av York, som sto for kroningen. Dette er antagelig riktig, og avviket i kildene skyldes normannisk ønske om å endre de faktiske forhold til å passe inn i deres egen propaganda. Moderne forskning har også bekreftet at seremonien ble utført av Ealdred på grunn av kontroversen som Stigand hadde med paven.[46][59] Det er imidlertid en historiker, Pauline Stafford, som har teoretisert at begge erkebiskopene kan ha stått for kroningen.[78] En annen historiker, Frank Barlow, skrev i 1979 at de engelske kildene ikke spesifiserte hvem som kronet Harald, noe som «tippet balansen i favør av Stigand».[79]
Stigand støttet Harald og var til stede ved Edvard Bekjennerens dødsleie.[80] Stigand kontroversielle posisjon kan ha påvirket pave Alexander IIs støtte til Vilhelm Erobrerens invasjon og påfølgende erobring av England.[81][82] Reformatorene, ledet av erkediakon Hildebrand, den senere pave Gregor VII, var motstander av den eldre type biskop, rike og installert av verdslige krefer.[83]
Etter at Harald Godwinson døde i slaget ved Hastings samarbeidet Stigand med jarlene Edwin av Mercia og Morcar av Northumbria, foruten også Ealdred av Worcester i å få plassert unge Edgar Ætheling som den neste angelsaksiske konge på Englands trone.[84] Denne planen lot seg ikke verksette, hovedsakelig på grunn av Edgars unge alder, men også på grunn av uenighet fra jarlene i nord og en del av biskopene.[85] Som andre underkastet Stigand seg Vilhelm Erobreren ved Wallingford i Oxfordshire tidlig i desember 1066,[86][87] og assisterte ved hans kroning juledagen 1066. Den som utførte kroningen, som ved Haralds noen måneder tidligere, var Ealdred igjen.[88] Vilhelm tok Stigand med seg til Normandie i 1067,[89] men om dette hadde sin grunn i at Vilhelm ikke stolte på Stigand, slik middelalderkrønikeforfatteren William av Poitiers hevdet, er uklart.[90] Stigand var til stede ved kroningen av Vilhelms dronning, Matilda i 1068, men også denne seremonien ble utført av Ealdred.[91]
Avsettelse og død
Vilhelm I, vist her fra Bayeuxteppet, aksepterte først Stigands posisjon, men tillot senere pavens legater til å avsette ham.
Etter at de første opprørene brøt ut i 1067 benyttet Vilhelm en politikk hvor han søkte en forsoning med den engelske kirke. Han ga Stigand en posisjon ved hoffet foruten også administrative posisjoner til Ealdred av York og Æthelwig, abbed ved klostret i Evesham.[92] Erkebiskop Stigand opptrer som vitne på en rekke kongelige charter i 1069 sammen med både normanniske og angelsaksiske ledere.[93] Han innviet faktisk også Remigius de Fécamp som biskop av Dorchester i 1067.[2] Straks faren ved opprøret var over hadde derimot Vilhelm tilsynelatende ikke lenger behov for Stigand.[24] Et råd ble holdt i Winchester påsken 1070 hvor biskopene møtte de pavelige legatene til pave Alexander II.[94]
Den 11. april 1070 ble Stigand formelt avsatt av pavens legat Ermenfrid, biskop av Sion (Sveits)[45][95] og satt i arrest i Winchester. Stigands bror Æthelmær, biskop av Elmham, ble også avsatt av det samme kirkerådet. Kort tid etter ble Aethelricbiskop av Selsey, Ethelwinbiskop av Durham og Leofwine, biskop av Lichfield, som var gift, også avsatt ved et kirkemøte som ble holdt ved Windsor.[4][96] Det var tre grunner til at Stigand ble avsatt: at han holdt bispesetet Winchester i pluralitet med Canterbury; at ikke bare okkuperte Canterbury etter at Robert av Jumièges flyktet, men også at han hadde tatt Roberts pallium som var blitt igjen; og at han hadde mottatt sitt eget pallium fra Benedictus X, en antipave.[97] En del redegjørelser hevdet at Stigand var til stede ved det kirkerådet som avsatte, men ingenting er nedtegnet av et forsvar som han eventuelt har gitt. Anklagene mot hans bror er ikke nedtegnet noe sted, noe som tyder på at begge avsettelsene var politiske og ikke religiøse. Den samme våren hadde Stigand lagret sin personlige rikdom ved klosteret i Ely for sikker forvaring,[6] men Vilhelm konfiskerte det etter at han var blitt avsatt, sammen med hans eiendommer. I Stigands sted som erkebiskop av Canterbury utpekte Vilhelm et utlending, Lanfranc fra Italia, som i seg selv var godt skikket som lærd og abbed i Normandie.[98]
Kong Vilhelm synes å ha gitt initiativet for Stigands avsettelse til pavedømmet, og gjorde ingenting til å hindre Stigands autoritet inntil pavens legater kom til England for å avsette erkebiskopen. Foruten å være vitne på charter og innvie Remigius synes det som om Stigand var til stede ved det kongelige råd, og ikke forhindret til å reise fritt i det erobrede England. Men etter at legatene kom gjorde Vilhelm intet for å beskytte Stigand fra avsettelse, og erkebiskopen anklaget etterpå kongen for å handle ut fra dårlig tro.[93] Stigand kan ha blitt overrasket over at legatene ønsket ham avsatt.[99] Det var sannsynligvis Ealdreds død i 1069 som fikk paven til å sende delegasjonen ettersom det etterlot kun en erkebiskop i England, og Stigand var ikke betraktet som legitim og kunne derfor ikke utnevne biskoper. Historikeren George Garnett har trukket paralleller mellom behandlingen som kong Harald Godwinson fikk i Dommedagsboken, hvor han i all vesentlig ble ignorert som konge og kun omtalt som jarl, og behandlingen av Stigand etter at han var blitt avsatt hvor hans tid som erkebiskop i stor grad ble behandlet som om det aldri hadde skjedd.[100]
Stigand døde i 1072 mens han fortsatt satt fengselet,[101] og hans død ble minnet den 21. februar eller 22. februar.[45] En tid mellom hans avsettelse og hans død fikk han besøk i fengslet av kong Edvards enke og søster av kong Harald, Edith av Wessex, og etter sigende skal hun ha bedt ham om å ta bedre vare på seg selv.[102] Han ble gravlagt i den gamle kirken, Old Minster, ved Westminster.[2]
Ettermæle
Ved Edvards død var de eneste kongelige eiendommer som Harald eide som var større og rikere var de som var holdt av Stigand. Middelalderens skribenter fordømte ham for hans grådighet og hans pluralisme.[2]Hugh sangeren, en middelalderkrøniker, hevdet at den konfiskerte rikdommen til Stigand hjalp Vilhelm Erobreren å beholde sin engelske trone.[103] Nyere forskning av hans rikdom og hvordan den ble anskaffet viser at mens han benyttet en del utbyttende metoder for å skaffe en del av sin rikdom, ble andre landområder mottatt via arv eller via kongelig gunst.[104] Den samme forskningen viser at det er få bevis som viser at han plyndret sine bispeseter, skjønt nedtegnelser i klostrene er mer mistenkelige.[105] Det er ingen klage i samtidige nedtegnelser om hans private liv, og anklagene om at han begikk simoni og at han var ikke lesekyndig stammer fra 1100-tallet.[106]
Selv om krøniker etter den normanniske erobringen anklaget ham for forbrytelser som mened og drap har de ikke kommet med noe bevis på disse.[107] Moderne historikere tenderer å se på ham som enten en utspekulert politiker og en likeglad biskop, eller utelukkende vurdert ham i henhold til hvordan han feilet som geistlig. Historikeren Frank Stenton mente at «hele hans karriere viser at han i all vesentlig var en politiker».[108] Samsvarende med dette er historikeren Nick Higham som hevdet at «Stigand var en krydret politiker hvis karriere hadde blitt bygget opp på nøyaktig lesning av maktbalansen.»[109] En annen historiker, Eric John, har sagt at «Stigand har et rimelige krav på å være den verste biskop i kristenheten.»[110] Historikeren Frank Barlow mente at «han var en mann med kulturell smak, en patron av kunstartene som var sjenerøs mot de klostre som han holdt.»[48]
Fotnoter
^Harald Harefot og Hardeknut var halvbrødre, begge sønner av Knut, men av forskjellige mødre – Haralds mor var Ælfgifu, Hardeknuts mor var Emma av Normandie. Hardeknut og Edvard Bekjenneren var halvbrødre, begge sønner av Emma, men med forskjellige fedre – Hardeknuts far var Knut, og Edvards var Æthelred en rådville, den konge som Knut hadde veltet. Således var Hardeknut i slekt både med hans forgjenger og med sin etterfølger. Harald Harefot og Edvard var dog ikke nært beslektet.[11]
^Det var så fattig at senere, under etterfølgende biskoper, ble setet først flyttet til Thetford, og deretter til Norwich.[15]
^Magnus var sønn av Olav Digre, og hans krav på den engelske trone hvilte på en avtale som Hardeknut og ham signerte en gang rundt 1038 og gikk ut på at den av dem som døde uten arvinger skulle den andre arve dennes kongedømme. Hardeknut hadde arvekrav på England, foruten Danmark, etter sin far, kong Knut den mektige. Da Hardeknut døde først ble Magnus også konge av Danmark og gjorde således krav på den engelske tronen.[19]
^Edmund Jernside var den eldre halvbroren av Edvard Bekjenneren; begge var sønner av Æthelred, og hvor Edmund var sønn av Ælfgifu mens Edvard var sønn av Emma av Normandie. Edmund Jernside hadde to sønner, Edvard den landflyktige og Edmund. Sistnevnte døde antagelig som ungdom mens han var i landflyktighet. Broren Edvard giftet seg derimot i eksil og ble far til Edgar Ætheling og Margaret av Skottland, hustru til Malcolm III av Skottland.[73]
^Dodwell:211. Se: Schiller, G.: Iconography of Christian Art, Vol. I,1971 (engelsk overs. fra tysk), Lund Humphries, London, ss. 140–149 & figurer, ISBN 0853312702 for utviklingen av monumentale krusifiks. Ingen tidlige metalleksemplarer har overlevd, skjønt det er kjent at Karl den store hadde ett i sitt kapell i Aarchen.
^Smith, Fleming, and Halpin: «Court and Piety» i Catholic Historical Review, s. 575
^Brooks: Early History of the Church of Canterbury, ss. 307–309
Barlow, Frank (1970): Edward the Confessor. Berkeley: University of California Press. ISBN 0-520-01671-8.
Barlow, Frank (1979): The English Church 1000–1066: A History of the Later Anglo-Saxon Church (2. utg). New York: Longman. ISBN 0-582-49049-9.
Barlow, Frank (1979): The English Church 1066–1154: A History of the Anglo-Norman Church. New York: Longman. ISBN 0-582-50236-5.
Barlow, Frank (1988): The Feudal Kingdom of England 1042–1216 (4. utg.). New York: Longman. ISBN 0-582-49504-0.
Barlow, Frank (2003): The Godwins: The Rise and Fall of a Noble Dynasty. London: Pearson/Longman. ISBN 0-582-78440-9.
Bates, David (2001): William the Conqueror. Stroud, UK: Tempus. ISBN 0-7524-1980-3.
Blair, Peter Hunter; Blair, Peter D. (2003): An Introduction to Anglo-Saxon England (3. utg.). Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0-521-53777-0.
Blumenthal, Uta-Renate (1988): The Investiture Controversy: Church and Monarchy from the Ninth to the Twelfth Century. Philadelphia: University of Pennsylvania Press. ISBN 0-8122-1386-6.
Brooks, Nicholas (1984): The Early History of the Church of Canterbury: Christ Church from 597 to 1066. London: Leicester University Press. ISBN 0-7185-0041-5.
Chibnall, Marjorie (1986). Anglo-Norman England 1066–1166. Oxford: Basil Blackwell Publishers. ISBN 0-631-15439-6.
Coredon, Christopher (2007): A Dictionary of Medieval Terms & Phrases (opptr.). Woodbridge: D. S. Brewer. ISBN 978-1-84384-138-8.
Dodwell, C. R.: Anglo-Saxon Art, A New Perspective, 1982, Manchester UP, ISBN 071900926X
Douglas, David C. (1964): William the Conqueror: The Norman Impact Upon England. Berkeley: University of California Press.
Fryde, E. B.; Greenway, D. E.; Porter, S.; Roy, I. (1996): Handbook of British Chronology (3. revi. utg.). Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0-521-56350-X.
Garnett, George (1986): «Coronation and Propaganda: Some Implications of the Norman Claim to the Throne of England in 1066». Transactions of the Royal Historical Society. Fifth Series 36: 91–116. doi:10.2307/3679061.
Greenway, Diana E. (1971): Fasti Ecclesiae Anglicanae 1066–1300: volume 2: Monastic cathedrals (northern and southern provinces): Canterbury : Archbishops. Institute for Historical Research. Retrieved 2008-06-23.
Higham, Nick (2000): The Death of Anglo-Saxon England. Stroud: Sutton. ISBN 0-7509-2469-1.
Hill, Paul (2005): The Road to Hastings: The Politics of Power in Anglo-Saxon England. Stroud: Tempus. ISBN 0-7524-3308-3.
Huscroft, Richard (2005): Ruling England 1042–1217. London: Pearson/Longman. ISBN 0-582-84882-2.
John, Eric (1996): Reassessing Anglo-Saxon England. Manchester: Manchester University Press. ISBN 0-7190-5053-7.
Knowles, David (1976): The Monastic Order in England: A History of its Development from the Times of St. Dunstan to the Fourth Lateran Council, 940–1216 (2. utg, opptr.). Cambridge, UK: Cambridge University Press. ISBN 0-521-05479-6.
Lawson, M. K. (2000): Cnut: England's Viking King. Stroud: Tempus Publishing, Limited. ISBN 0-7524-2964-7.
Loyn, H. R. (2000): The English Church, 940–1154. Upper Saddle River, NJ: Pearson Education. ISBN 0-582-30303-6.
Mason, Emma (2004): House of Godwine: The History of Dynasty. London: Hambledon & London. ISBN 1-85285-389-1.
Powell, J. Enoch; Wallis, Keith (1968): The House of Lords in the Middle Ages: A History of the English House of Lords to 1540. London: Weidenfeld and Nicolson.
Rex, Peter (2005): Harold II: The Doomed Saxon King. Stroud, UK: Tempus. ISBN 978-0-7394-7185-2.
Smith, Mary Frances (1993): «Archbishop Stigand and the Eye of the Needle». Anglo-Norman Studies Volume 16. Woodbridge, UK: Boydell Press. ss. 199–219. ISBN 0-85115-366-6.
Smith, Mary Frances; Fleming, Robin; Halpin, Patricia (2001): «Court and Piety in Late Anglo-Saxon England» (mot avgift). The Catholic Historical Review 87 (87): 569–602. doi:10.1353/cat.2001.0189.
Stafford, Pauline (1997): Queen Emma and Queen Edith: Queenship and Women's Power in Eleventh-century England. Cambridge, MA: Blackwell Publishers. ISBN 0-631-22738-5.
Stafford, Pauline (1989): Unification and Conquest: A Political and Social History of England in the Tenth and Eleventh Centuries. London: Edward Arnold. ISBN 0-7131-6532-4.
Stenton, F. M. (1971): Anglo-Saxon England (3. utg.). Oxford: Oxford University Press. ISBN 978-0-19-280139-5.
Thomas, Hugh (2007): The Norman Conquest: England after William the Conqueror. Critical Issues in History. Lanham, MD: Rowman & Littlefield Publishers, Inc. ISBN 0-7425-3840-0.
Walker, Ian (2000): Harold the Last Anglo-Saxon King. Gloucestershire: Wrens Park. ISBN 0-905-778-464.
Williams, Ann (2000): The English and the Norman Conquest. Ipswich: Boydell Press. ISBN 0-85115-708-4.
