Stær (Sturnus vulgaris) er én av kun to arter i slektenSturnus, som videre inngår i stærfamilien (Sturnidae). Arten regnes som en kortdistansetrekkfugl, og den er ofte et kjærkomment vårtegn. Fuglene synger og gjør seg til på hustakene i urbane strøk, i et forsøk på å lokke til seg en make. Fordi det ofte er flere (opp mot dobbelt så mange) hanner enn hunner, er sangen viktig for å holde andre hanner unna. Nominatformen hekker over det meste av Norge, om enn helst bare langs kysten i Finnmark, og den er ikke til stede i de mest alpine områdene våre.
Biologi
Stær i vinterdraktEnorme flokker med stær kan være litt av et skue, når de utviser sin synkronflukt på himmelenEgg etter stær er lyseblå
Stær blir cirka 20,3–23,1 cm lang og veier normalt omkring 55–100 g (i snitt 73-96 g for hanner og 69-93 g for hunner). Hannene blir altså såvidt større enn hunnene.[6] Størrelsen varierer også med underarten.[6]
Arten har en kompakt og massiv kropp. Nebbet er gult, av og til med sort tupp og en blålig base. Hekkedrakten er hos hannen er sort og har et glinsende metallisk skinn i grønt og blå-lilla. Den og dekket av ørsmå flekker i farger fra hvitt og lysegult over til kanelbrunt og rustrødt. Vinterdrakten har sort grunnfarge, men den glinser ikke. Den er dessuten mye tettere dekket av flekker på hodet og nakken og nedover brystet og i buken. Hannen har spesielt lange fjær på halsen; de er spesielt tydelig når den synger. Ungfugler har gråbrun oversiden.[6] Utfargingen varierer også med underarten.[6]
Stæren er utbredt i hele Europa, unntatt arktiske og alpine strøk, og i tilgrensende deler av Asia. Arten er også innført til Nord-Amerika, hvor den er ganske vanlig i størstedelen av USA og de sørlige tempererte strøkene av Canada. Den er også innført til Australia, New Zealand og Sør-Afrika.' I Spania, Portugal og de vestlige middelhavsøyene er den bare vintergjest, og lever da side om side med den residente slektningen middelhavsstær (S. unicolor), som er meget lik, men mindre flekket, og med kraftigere vokalisering. Artene er så nært beslektet at enkelte autoriteter mener de kan regnes til samme art,[7] men det er ikke konsensus om en sammenslåing. Arten trives i åpent landskap med jordbruksarealer (enger og beitemark) og i urbane strøk med parker og hager. Stæren unngår tett skog.[6] Stæren leter etter mat på bakken og er sterkt knyttet til jordbruksområder, hvor beitende dyr holder graset kort. Den liker seg ikke i tett skog.
Stæren er en hullruger, og fordi naturlige hulrom mangler er den en flittig bruker av reirkasser.[6] De er takknemlige gjester å ha, i og med at de selv renser kassen for fjorårets reirmateriale før de bygger nytt reir, noe som vi ellers må gjøre for de andre artene vi bygger kasser for. Etter hekkesesongen samler stæren seg i flokker, som streifer rundt på leting etter mat i kulturlandskapet. Flokkene kan anta enorme dimensjoner og minne mer om svermer. Mange ungstær forlater Norge alt i juni–juli og trekker ned på kontinentet for å myte, mens hekkende fugler gjerne blir igjennom frukthøsten før de trekker sørover. Langs kysten kan stæren bli til ut i oktober, men når vinteren kommer trekker også de siste flokken sørover.
Stæren er en glimrende imitator, og ofte går sangen over fra stærens egen pludring til etterligninger av andre fugler som opptrer i nabolaget – fiskemåse, tjeld, vipe, storspove og lignende. Så flink er den at man ofte må ut for å se hvem det er som egentlig synger på taket – stæren eller den som etterlignes. Sangaktiviteten er størst like før eggleggingen.
Inndeling
Inndelingen følger Birds of the World og er i henhold til Winkler, Billerman & Lovette (2020).[8] Norske navn på grupper og arter følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017).[9][10]
^abcdefCabe, P. R. (2020). European Starling (Sturnus vulgaris), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, Editor). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.eursta.01
^Winkler, D. W., S. M. Billerman, and I.J. Lovette (2020). Starlings (Sturnidae), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, B. K. Keeney, P. G. Rodewald, and T. S. Schulenberg, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.sturni1.01
^Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php
.jpeg)
