Slaget ved Edgecote Moor ble utkjempet i Northamptonshire, England den 26. juli 1469, under rosekrigene. Slagstedet heter nå Danes Moor og ligger ved et krysningssted over en bielv til Cherwell.
Bakgrunn
Richard Neville, 16. jarl av Warwick hadde tidligere under rosekrigene vært en av yorkistenes mest fremtredende kommandanter. Men han ble svært bitter da dronning Elizabeh Woodvilles slektninger fortrengte ham fra kongens råd, og fordi kongen nektet å la sin bror George, hertug av Clarence gifte seg med datteren Anne Neville. Han allierte seg med Margaret av Anjou for å sette Henrik VI tilbake på tronen, og giftet bort Anne med Henriks arving Edward av Westminster.
På grunn av mindre opprør i nord marsjerte kongen sakte, men sikkert nordover. Warwicks agenter begynte, så snart kongen var ute av hovedstaden, å spre rykter om at han var født utenfor ekteskap og at Clarence var Yorks sanne arving.
I nord startet en av Warwicks menn, William Conyers, et opprør under dekknavnet Robing av Redesdale. Edvard mente at det ville være lett å slå det ned, og kalte bare inn en liten styrke. Han forsto raskt at opprørerne var tallmessig overlegne, og han begynte å trekke seg tilbake mot Nottingham for å samle en større styrke. Men kongen manglet den popularitet han tidligere hadde hatt, og slet med å rekruttere soldater. Edvard bestemte seg for å vente i Nottingham til jarlene Pembroke og Devon kom med forsterkninger.
12. juli erklærte Warwick og Clarence åpent at de støttet opprørerne. Den 18. juli marsjerte Warwick fra London med en stor styrke for å forsterke dem. Opprørerne gikk raskt sørover for å møte ham. De omgikk kongens styrke, men gikk nesten rett inn i Pembrokes og Devons styrker ved Edgecote Moor. De to hærene ble klar over hverandre den 25. juli.
Slaget
Slaget begynte tidlig på morgenen den 26. juli. Først var det en nokså ensidig affære, ettersom Devons walisiske bueskyttere var flere kilometer unna. Opprørerne angrep over elven og tvang Pembroke til å trekke seg tilbake. Han ble angrepet også i den nye posisjonen, men forsvarte seg godt mens han ventet på Devons styrke. Omkring kl. 13 fikk Pembroke vite at Devon var i rask anmarsj, men samtidig ankom Warwicks fortropper, og opprørernes moral fikk et kraftig løft. Da Pembrokes menn så Warwicks merke på slagmarken antok de at hele hans veltrente styrke hadde ankommet, og den kongelige hæren brøt sammen og flyktet fra slagmarken før Devons forsterkninger nådde frem.
