Skjærgård er en landform av oftest seilbart kystområde med øyer, holmer og skjær langsetter fastlandets kyst (skjærgårdskyst). Skjærgården bryter bølgene fra storhavet utenfor og skjermer kysten og eventuelle fjorder innenfor mot vær og vind.[1] Skjærgård som er en sjelden landskapstype på jorden, et karakteristisk trekk ved Fennoskandia samt Skottland.[2] Tilsvarende landformer finnes også utenfor Kroatia, det sørlige Chile, Grønland, det nordvestlige Canada og sørøstlige Alaska (Alexander-arkipelet).
Felles for de fleste av disse geografiske områdene (unntatt Kroatia) er at de er formet av isbreer som tidligere dekket disse landområdene. I Norge er skjærgården i ofte en del av det såkalte strandflaten.[3]Sørlandskysten, Skagerak og Østersjøen ved Stockholm er typisk skjærgårdskyst. For eksempel er det over 500 øyer og holmer langs kysten av Telemark, 880 langs kysten av Aust-Agder og Vest-Agder har 1700 øyer og holmer som tildels danner labyrinter.[4][5] Den fennoskandinaviske skjærgården (og Kroatias) er kjent og mye benyttet som rekreasjonsområde, mens de andre nevnte områdene ligger i klimatiske og geografisk mindre gunstige områder og er i liten grad kjent på samme vis.
Innenfor eller gjennom skjærgården går oftest en trygg skipsled som har blitt benyttet i uminnelige tider. Skjærgården skjermer mot vær og bølger fra storhavet. De ytre kystfarvannene har ofte grunner og urent farvann. Fjordene innenfor er dype og ofte rene.[6][5] Det motsatte av skjærgård er åpen kyst. Åpen kyst er et område ved kysten som er åpen og kystlinjen ikke er beskyttet av øyer, skjær, eller andre barrierer.[7] Det motsatte av åpen kyst er skjærgård.[8]
Begrepet «skjærgård» er ganske spesielt for de skandinaviske språk, og det finnes ikke et like presist begrep på engelsk. Ofte benyttes archipelago (arkipel), men det er noe upresist ettersom det betyr en hvilken som helst øygruppe, og den kystnære relasjonen er tapt. Oftest brukes begrepet 'skerries' («skjærene»), konsekvent i flertall, for å vise til skjærgården.
