Siste natt med gjengen (originaltittel: American Graffiti) er en amerikansk dramakomedie og ungdomsfilm fra 1973 regissert av George Lucas. Handlingen er lagt til i en amerikansk småby i 1962 og skildrer av en kameratflokks siste natt sammen etter at de er ferdige med High School. Filmen er langt på vei et nostaligisk tilbakeblikk. Hovedrollene spilles av Richard Dreyfuss og Ron Howard, mens andre sentrale roller spilles av Paul Le Mat, Charles Martin Smith, Bo Hopkins, Cindy Williams, Candy Clark, Mackenzie Phillips og Harrison Ford. Store deler av manuskriptet var basert på George Lucas' egne erindringer fra tenårene i Modesto i California. En av filmens produsenter var Francis Ford Coppola.
Filmen ble Oscar-nominert i fem kategorier, blant annet for «beste film». Den vant to Golden Globes, blant annet for beste film, og ble nominert i ytterligere to kategorier.
Filmen ble i 1979 etterfulgt av den mindre suksessfulle More American Graffiti.
Handling
Filmen er et nostalgisk tilbakeblikk til det tidlige 1960-tallet. Handlingen er lagt til en amerikansk småby, før drapet på president Kennedy, før Vietnamkrigen og før det store ungdomsopprøret.
Handlingen følger flere high school-elever med Steve (Ron Howard) og Curt (Richard Dreyfuss) som hovedkarakterer. High School er offisielt ferdig, og flere av ungdommene gjør seg klar for å reise av gårde til blant annet universitetstudier neste dag. Siste natten i den lille amerikanske småbyen skal feires med brask og bram. Samtidig så er det mer enn en person som sliter med kvaler og tvil. Stemningen er merkelig og urolig, spesielt for de to som skal reise bort, men også for de to som de skal reise i fra, og alle har de sine tanker og problemer å stri med. Curt er ikke så sikker på om han egentlig vil begynne på college selv om hele hans High School-tilværelse har vært rettet mot nettopp det, Steve har en kjæreste som han skal reise ifra og foreslår at de «eksperimenterer med elskere» på hver sin kant (hun er ikke enig), Terry og John som blir igjen er typiske gjensittere. Terry vil aldri kunne komme inn på college og må finne seg noe å gjøre i hjembyen, og John som er noen år eldre har den raskeste bilen i byen og trives egentlig med det. Den trygge tilværelsen, som de alle har hatt i ganske mange år, er ved veis ende. Nye utfordringer står i kø, og det er slettes ikke sikkert at alle er klar for å ta det neste steget. Dette være seg å reise av gårde eller å bli igjen i byen.
I løpet av natten skjer det en rekke mer eller mindre trivielle hendelser, blant annet så brygger det opp til et siste bilkappløp mellom den lokale mekanikerhelten Milner (Paul Le Mat) og den eplekjekke Bob Falfa (Harrison Ford). Et annet sted i byen strir Curt med sin tvil om han virkelig vil flytte for å begynne på universitetet. Han fortrenger virkeligheten og starter en intens jakt på en jente han har fått øye på i en hvit T-Bird. Jakten fører til at han drevet inn i en kriminell gjeng, som han hjelper med tyveri fra spilleautomater og annet hærverk.
All musikken presenteres via de mange bilradioene, og det er den mystiske Wolfman Jack som står for platepratingen.
Om filmen
Originaltittelen «American Graffiti» antyder noe sted- og særegent. «Amerikanske inskripsjoner» eller bilder: Mel's Drive-In, møte- og sjekkestedet med sine lysstoffrør og servitriser på rulleskøyter. Storgata, bruktbilene, klærne, språket og popmusikken i alle høyttalere på heldøgn.
Filmen ble innspilt i løpet av 29 dager på et minimalt budsjett.
Det har blitt antatt at filmens suksess gav Lucas finanser nok til å gjennomføre sitt drømmeprosjekt, Star Wars.[2]
Stil og miljøskildring
Elvis (hårsveisen) og James Dean er blant formgiverne i filmen. The Beach Boys, Buddy Holly, Fats Domino og andre av datidas rockestørrelser strømmer ut fra radiofantomet Wolfmans preprogrammerte telefonsvarerprogrammer. Filmens stil har blitt beskrevet som en liksom-dokumentarisme med «uskjønn» lyssetting, grelle farger og ru, kornete billedflater.
I «sosiologisk» forstand tilhører filmens tenåringer den amerikanske ungdomsgenerasjonen som kom etter McCarthy-tida og før Vietnam for alvor ble et politisk-militært mareritt og en moralsk skjensel. En optimisme fantes, presidenten het ennå Kennedy. Seinere i tiåret eksploderte det i gettoene og på universitetsområdene.
Anmelderne og publikum
Filmen ble svært godt mottatt av anmelderne og har oppnådd hele 95 % på Rotten Tomatoes.[3] Den amerikanske filmanmelderen Roger Ebert gav den «full pott»,[4] mens Leonard Maltin gav den 3,5 av 4 stjerner.
VGs anmelder gav den terning tre,[5] mens Dagbladets anmelder gav den terning fem. CINERAMAs anmelder gav den terning fem og skrev følgende kommentar: «For oss som tilhører en annen generasjon enn de som var ungdom på slutten av 50 og begynnelsen av 60-tallet, så gir denne filmen antakeligvis et flott innblikk i hvordan livet faktisk fortonet seg for ungdom på den tiden. Det slår meg at det var en uskyldig tid, med mye positivitet. Det var gode tider i USA; rockemusikken, biler og moter har vel muligens aldri vært kulere enn på den tiden. Folks blikk var i aller høyeste grad rettet fremover og det var spennende ting i vente».[2]
Den har innbrakt 115 millioner dollar på amerikanske kinoer, hvorav 21 millioner i 1974 alene.[6]
Priser og nominasjoner
Den ble tildelt to Golden Globes, i kategoriene beste film (musikal/komedie) og beste mannlige nykommer. Den ble nominert i ytterligere to kategorier. Det bør også nevnes at den ble nominert til fem Oscar-priser (blant annet beste film og beste regi). Det kan ellers nevnes at filmen vant en KCFCC Award, en Bronze Leopard ved Locarno International Film Festival, en NSFC Award og en NYFCC Award. Den ble nominert til en Writers Guild of America.[7]
Siste natt med gjengen ble i 1995 funnet betydningsfull nok av USAs Library of Congress til å bli bevart i National Film Registry.[8]
I rollene
Referanser
Eksterne lenker
