Sextette er en amerikansk romantisk musikalkomedie fra 1978, regissert av Ken Hughes og produsert av Briggs and Sullivan. I hovedrollene spiller Mae West, Timothy Dalton og Dom DeLuise. Filmen handler om en legendarisk skuespillerinne som må redde verdensfreden på bryllupsnatten sin. Manus er skrevet av Herbert Baker, basert på teaterstykket Sextet, skrevet av Mae West.
Filmen ble dårlig mottatt, både blant kritikerne og publikum.
Handling
Den legendariske amerikanske skuespillerinnen Marlo Manners har akkurat giftet seg med britiske sir Michael Barrington i London, hennes sjette ektemann. De sjekker inn på et luksuriøst hotell for å tilbringe bryllupsnatten. På samme hotellet foregår det en fredskonferanse der verdens mektigste menn må komme til enighet. Den russiske delegaten, Alexei Andrejev Karanskij, som er Marlos tidligere ektemenn, er lite samarbeidsvillig og krever et møte med sin ekskone. Marlo har tidligere jobbet for de amerikanske styresmaktene med å blidgjøre mektige menn fra alle verdenshjørner, og går med på et siste oppdrag. Hun er imidlertid svært forelsket i sin nye ektemann og tillater derfor ikke Alexei å bli altfor amorøs. Han blir likevel i et langt bedre humør etter møtet med ekskonen.
Marlo har lest inn alle opplevelsene sine, med både ektemenn og andre mektige menn, på kassett, men manageren hennes, Dan Turner, overtaler henne til å kvitte seg med den. Han tar på seg oppgaven, men kassetten havner i stedet på avveie. Til slutt er det Michael som finner den og leverer den til kokken som skal lage maten til delegatene. Da delegatene oppdager kassetten, og blir enige om å spille den, innser de at Marlo vet så mye snuskete om hver og en av dem at de ikke har noe annet valg enn å komme til enighet. Marlo på sin side finner ut at Michael er en britisk agent. Da hun endelig har tid til å tilbringe bryllupsnatten med han, har han sjekket ut av hotellet og skal seile med båten sin. Hun følger etter og de kan endelig tilbringe natten sammen.
Innspillingen var preget av store utsettelser grunnet stadige endringer i manuset.[1] På grunn av disse endringene, gikk West med på å få replikkene sine lest opp gjennom en mikrofon som var skjult i parykken hennes.[2] Til tross for de daglige problemene, var West fast bestemt på å fullføre filmen.[2] Likevel slet hun, ifølge regissør Ken Hughes, med desorientering, dårlig hukommelse og å ta imot instruksene hans.[2] I tillegg gjorde det dårlige synet hennes det vanskelig å navigere seg rundt på settet. Hughes begynte derfor å filme West fra livet og opp, for å skjule produksjonsassistentene som krabbet rundt på gulvet mens de viste henne veien.[3]
Filmen ble dårlig mottatt, både blant kritikerne og publikum.[4]Variety lot seg ikke imponere og kalte filmen «ond, unødvendig og for det meste en direkte umorsom musikalkomedie».[5]Vincent Canby i The New York Times var også negativ og mente filmen var et «freak show». Han latterliggjorde West og mente hennes innsats var «en svak etterligning av en personlighet som ikke var så interessant for 45 år siden heller».[6]
