Saltgruven Wieliczka (polskKopalnia soli Wieliczka) er en av verdens eldste og mest kjente saltgruver. Den befinner seg i byen Wieliczka ved Kraków i Polen, og ble skrevet inn som en av de 12 aller første objekter på UNESCOS liste over verdens kulturarv i 1978. Den benevnes ofte som et av verdens uskrevne underverker.
Saltgruvens historie strekker seg tilbake til middelalderen, og Wieliczka er i dag verdens eneste gruveobjekt som har vært i kontinuerlig virksomhet siden da. Den er derfor av stor historisk betydning, da den gir muligheten til å følge utviklingen innen gruveteknikken i de forskjellige historiske epokene.
Saltgruven teller 9 nivåer, som strekker seg helt til 327 meter under jorden. Kubaturen til dette underjordiske landskapet er på omtrent 7,5 millioner kubikkmeter. Den samlede lengden av ganger utgjør over 300 kilometer, hvor 3 kilometer er åpnet for turister. Igjennom syv hundre år har bergmenn hogd ut 2040 underjordiske kamre her.
Nede i saltgruvens sjakter finnes en underjordisk by av altere, kapeller, utallige skulpturer og relieffer – alt uthogd i salt. Gruvens hovedattraksjon er kanskje den rikt utsmykkede saltkatedralen «St. Kingas kapell» (Kaplica Świętej Kingi). Den er i sin helhet hogd ut i salt, og er verdens største underjordiske helligdom, med plass til 500 troende. I gruven finnes også en rekke innsjøer, og verdens dypest plasserte kurbad.
Gruven kjennetegnes av et unikt mikroklima, som består – ved siden av den store fuktigheten og innholdet natriumklorid – av en fast temperatur (14°C), trykk, ionisering og lysstråling, samt en stor konsentrasjon av mangan, magnesium og kalsium i luften. Den blir derfor også brukt til rehabilitering av personer med luftsveisykdommer.
Denne respektinngytende, labyrintiske oldtidssaltgruven var en viktig inspirasjonskilde for labyrintscenene i Bolesław Prus’ historiske roman Faraon (1895).
