En salmebok er en kirkes felles trykte samling av salmer (og religiøse sanger). Den kan inneholde bare tekster eller både tekster og melodier.
De fleste kirkesamfunn har sin egen salmebok som avspeiler kirkesamfunnets teologiske og liturgiske profil. En salmebok var tidligere som regel en privat eiendel, i lommeformat, som man brakte med seg til kirke. I dag kjøper menighetene inn salmebøker som lånes ut til kirkegjengerne. En salmeboks bruksområder har tradisjonelt vært hjemmet, skolen og gudstjenesten.
I Norge er salmebøkene blitt autorisert til gudstjenestebruk ved kongelig resolusjon, jfr. grunnloven §16. Denne myndigheten er nå for Den norske kirkes vedkommende delegert til Kirkemøtet. Den første autoriserte salmeboken var ThomissønsDen danske Psalmebog fra 1569. Frem til 1814 ble alle salmebøkene utarbeidet og autorisert i Danmark. Av disse har utvilsomt Kingos fra 1699 betydd mest for norsk salmesang. Den første offisielle norske salmebok er Landstads salmebok fra 1869.
En salmebok ordnes enten etter kirkeårets enkelte søn- og helligdager (Kingo, Landstad) eller etter en mer saklig disposisjon (Norsk salmebok). Mens de fleste av de eldre salmebøkene ble utarbeidet av en enkelt mann, skjer prosessen i dag mer demokratisk. Et utvalg legger frem et forslag som så sendes til høring i en lang rekke instanser, eventuelt også til utprøving i menighetene. Til sist går et eget høringsutvalg gjennom alle høringsuttalelsene, og Kirkemøtet gjør det endelige vedtak om godkjenning. De nåværende liturgiske ordninger gir også rom for salmer som ikke står i den godkjente salmeboken. Godkjenning av en ny salmebok opphever ikke godkjenningen av en eldre salmebok. Den enkelte menighet bestemmer hvilken salmebok som skal benyttes.