Retrofleks flapp

IPA – nummer	125
IPA – tekst	ɽ
IPA – bilde
Entitet (desimal)	ɽ
Unicode (hex)	U+027D
X-SAMPA	r`
Kirschenbaum	*.
Lydeksempel ^hjelp•info

Retrofleks flapp, også kalt tjukk l eller apikal flapp, er en språklyd som forekommer i flere norske og svenske dialekter, der den har oppstått av norrøn l (sól) eller rð (garð). I IPA skrives den [ɽ], i norsk lydskrift gjerne med tegnet ł. Den tjukke l-en forekommer i få andre språk i verden, men er likevel ikke så sjelden når det totale tallet på talere av disse tas i betraktning. Navnet til tross, regnes den ikke som en l-lyd.

Uttale

Lyden dannes ved at tungelegemet krølles litt bakover og rettes ut igjen. På veien framover slår tungespissen over den fremre delen av ganen. Lingvistene Kolbjørn Slethei og Arne Torp skriver at den skal være vanskelig å uttale for folk som ikke er oppvokst med den.^[1]^[2] Retrofleks flapp kan brukes som et sjibbolet for å skille mellom folk som er født og oppvokst i et område, og utenforstående.^{[trenger referanse]}

Forekomst

Skandinavisk

Tjukk l er et midtskandinavisk dialekttrekk med utbredelse som i stor grad sammenfaller med jamvektsområdet.

Opphav og spredning

Trolig oppstod tjukk l som et østskandinavisk fenomen i sein folkevandringstid og spredte nord- og vestover seg fra det ekspansive Mälardalen-området i Sverige, til blant andre Trøndelag i Norge. Spredningen blei sannsynligvis hjulpet fram av utvandring og at lyden fikk status som prestisjeform.^[3] Den nådde hele det svensktalende språkområdet i Sverige og Finland, med unntak av de østligste delene av Svensk-Finland. I sør oppstod et skille mot dialektene i det den gangen danske Sør-Sverige, der nordlige trekk som den tjukke l-en signaliserte tilhørighet til Sverige og sørlige trekk signaliserte lojalitet til Danmark. Lyden nådde heller aldri Gotland, der innbyggerne talte gotlandsk språk og ikke svensk. I Norge nådde den store deler av det østnorske språkområdet og opp til de sørligste nordnorske dialektene, men aldri over Langfjella til sør- og vestlandsk. Dermed spredte den seg heller aldri til islandsk og færøysk.

Nyere utvikling

Etter hvert som et svensk standardspråk oppstod med utgangspunkt i stockholmsdialekt og språkkontakt med svensk og tysk, mista den tjukke l-en gradvis den høye sosiale statusen i Sverige og er i dag trengt unna. Spor av den er likevel å finne i enkeltord; på 16-1700-tallet var det vanlig å bruke den særsvenske skrivemåten hl, og i en del enkeltord brukes ennå l der det opphavlig var rd, uttalt med tynn l i det rikssvenske talespråket.^[3] I sør følger den tjukke l-en stadig den historiske grensa mot Danmark, og opptrer ikke i de historisk danske områdene Sør-Halland og Skåne.

I Norge spredte den tjukke l-en seg på seint 1700-tall til Indre Troms med innflyttere fra Nord-Østlandet. Den er i dag å finne over stort sett hele Østlandet, Romsdal, Nordmøre, Trøndelag, Helgeland, Salten og Indre Troms, og er et viktig målmerke for østnorsk. Unntak inkluderer Vest-Telemark, Ytre Østfold og deler av Grenland. I noen av ytterområdene for tjukk l finner en dessuten bare tjukk l av historisk l (ikke rd), slik at det heter /suːɽ/ (sol), men /ɡɑːɾ/ (gard).

Minimale trioer som [øːr] («svimmel») / [øːɽ] («varme») / [øːl] («øl») viser at tjukk l opptrer som selvstendig språklyd.

Andre språk

Albansk: For enkel r i slutten av ord.
Hausa: Som erstatning for r.
Hindu/urdu: Representert i devanagari med bokstaven ड़ og på urdu med ڑ.
Japansk: Skiller ikke mellom r og l, og avhengig av ordet, kan en r eller tjukk l bli brukt.
Italiensk: I en landsbydialekt i Nord-Italia som erstatning for n.

Se også

Apikal L (tungespiss-L, tynn L, lys L, Østfold-L)

Litteratur

Heide, Eldar, 2010: «Tjukk l – Retroflektert tydeleggjering av kort kvantitet. Om kvalitetskløyvinga av det gamle kvantitetssystemet.» Maal og minne, s. 3-44.