Ranavalona I (født ca. 1782 – 1790, død 16. august1861 i Antananarivo, Madagaskar, var dronning av Madagaskar1. august1828-16. august1861; hun var datter av Andriantsalamanjaka og seinere adoptivdatter til kong Andrianampoinimerina. Ranavalona etterfulgte sin ektemann Radama I på tronen, og var seinere gift med Rainiharo, som var landets første regjeringssjef. Hun var fiendtlig innstilt til europeisk kultur, og forbød utøvelse av kristendommen. Ifølge visse kilder skal mellom en tredjedel og halvparten av Madagaskars befolkning ha blitt drept i hennes regjeringstid.[1] Av europeiske historikere har hun fått øknavnen "Madagaskars gale dronning" og "Den kvinnelige Caligula".
Bakgrunn
Ikke mye er kjent om hennes opprinnelse. Hun ble trolig født mellom 1782 og 1790. Hun var ikke av kongelig slekt, men hennes far fikk greie på et planlagt attentat mot den framtidige kongen Andrianampoinimerina. Takket være at han avslørte planen ble den stoppet og da Andrianampoinimerina ble konge belønnet han informanten ved å adoptere Ranavalona som sin datter. Ranavalona fikk også gifte seg med hans sønn Radama, som etter hvert ble kong Radama I. De fikk ingen barn. Men Ranavalona fikk seinere en sønn, prins Rakoto, som offisielt fikk Radama I som far. Radama hadde vært død mer enn ni måneder før prinsens fødsel og barnets riktige far var eventuelt Ranavalonas elsker Andrianamihaja (som seinere ble henrettet etter at ha hatt et forhold til en annen kvinne).
Dronning
Da Radama døde barnløs i 1828 var – ifølge landets arverekkefølgelov – den rettmessige tronarvingen Rakatobe, eldste sønnen til Radamas eldste søster. Men Ranavalona hadde alliert seg med religiøse og militære ledere og gjorde seg av med de av Rakatobes tilhengere som ikke aksepterte henne som dronning. Den 1. august 1828 ble hun utropt til dronning av Madagaskar.
Som dronning sverget hun på å opprettholde den gamle kulturen og troen. Hun avviklet flere av Radamas reformer og avbrøt handelsavtaler med engelske og franske representanter. Andre folkegrupper enn Merina ble utsatt for plyndringer av Ranavalonas tropper. Merinaarmeen ble opprustet og industrien ble utviklet ved hjelp av en fransk skipbrudden, Jean Laborde.
På 1830-tallet ble kristen undervisning forbudt. Kristne misjonærer forlot øyen eller gikk under jorden og ved flere anledninger ble kristne henrettet.
Motstanden mot Ranavalona fra europeisk hold vokste, og franskmannen Joseph Lambert konspirerte med Jean Laborde og prins Rakoto i et forsøk å avsette Ranavalona. Planen deres mislyktes og europeerne ble sendt til fastlandet (reiseskildreren Ida Pfeiffer var også involvert i hendelsen). Ranavalona fortsatte å regjere Madagaskar til sin død den 16. august 1861. Hun hadde holdt kolonialmaktene utenfor landet som blitt mer og mer isolert under hennes styre. Ranavalona ble etterfulgt etter sin død av sin sønn, prins Rakoto, under navnet Radama II. Landet ble da åpnet opp og franskmennene kom etter hvert til å ta kontroll over landet og avskaffet monarkiet.
Referanser
^Laidler, Keith, Female Caligula: Ranavalona, The Mad Queen of Madagascar, 2005, ISBN 978-0-470-02223-8 s. 2
