Statssjef

Presidentene Luiz Inácio Lula da Silva (Brasil) og Pratibha Patil (India). Brasils president er både statsoverhode og regjeringssjef, mens Indias president stort sett har seremonielle oppgaver.

Statssjef, eller statsoverhode,^[1] er den øverste lederen i og som offisielt legemliggjør en suveren stat.^[2][3] Statssjefer kan ha titler som president, konge, fyrste, keiser eller pave.^[4][5] Vedkommende trenger ikke å sitte med den reelle makten i landet, heller ikke være formelt eller faktisk leder for regjeringen. Avhengig av landets styreform og maktfordeling, kan statsoverhodet være en seremoniell gallionsfigur eller samtidig regjeringssjef med mer.^[6]

I noen land har statssjefen for det meste en symbolsk rolle, og liten reell politisk makt i det daglige. Slike symbolske statssjefer kan likevel innta en mer aktiv politisk rolle i krisesituasjoner, eller under regjeringsskifter. I andre land er derimot statssjefen den øverste politiske lederen i staten, og kan også være regjeringssjef. Om statsoverhodet ikke også fungerer som regjeringssjef, søker statsoverhodet gjerne å framstå som å stå over partipolitikken og isteden representere nasjonens interesser som helhet. Et slikt statsoverhode kan være en arvelig monark, som er situasjonen for rundt tretti stater, eller en president valgt indirekte av lovgiver blant «eldre statsmenn».^[3]

I et parlamentarisk system, som Storbritannia eller India, har statsoverhodet vanligvis stort sett seremonielle fullmakter, med en egen regjeringssjef.^[2] Men i noen parlamentariske systemer, som Sør-Afrika, er det en utøvende president som både er statsoverhode og regjeringssjef. Likeledes er statsoverhodet i noen parlamentariske systemer ikke regjeringssjef, men har fortsatt betydelige fullmakter, for eksempel Marokko.

I motsetning til dette har et semipresidentielt system, som Frankrike, både stats- og regjeringssjefer som de facto ledere av nasjonen (i praksis deler de nasjonens lederskap mellom seg). I mellomtiden, i presidentsystemer, er statsoverhodet også regjeringssjef.^[2] I kommuniststater som styrt av kun ett parti, ettpartistat som Kina, har presidentposisjonen ingen håndgripelige krefter i seg selv, men siden et slikt statsoverhode, ved en sedvane, samtidig innehar stillingen som generalsekretær for kommunistpartiet, er de den utøvende makten. leder med sine krefter som stammer fra deres status som partileder, snarere enn presidentvervet.^[7]

Tidligere president Charles de Gaulle som Frankrikes president sa, mens han utviklet den nåværende grunnloven i Frankrike (1958), at statsoverhodet skulle legemliggjøre l'esprit de la nation («nasjonens ånd»).^[8]

Se også

• Regjeringssjef
• Parlamentarisme

Referanser

1. «statssjef»; «statsoverhode», NAOB
2. ^ Foakes, Joanne (2014): The Position of Heads of State and Senior Officials in International Law. Oxford International Law Library. Oxford, UK: Oxford University Press. ISBN 978-0-19-964028-7; s. 110–111. Sitat: «[The head of state] being an embodiment of the State itself or representatitve of its international persona.»
3. ^ «head of state», Oxford Reference.
4. Østerud, Øyvind (1997): «Monarki», Statsvitenskapelig leksikon, Universitetsforlaget, ISBN 8200229246; s. 164.
5. Ruud, Morten (1998): «Statenes representanter», Innføring i folkerett, Tano Aschehoug. ISBN 8251836697; s. 141.
6. Rasch, Bjørn Erik (2000): Demokrati : ideer og organisering. Fagbokforlaget, ISBN 8276745865.. Avsnittet «Regjeringsform» og «Presidentstyre», s. 115.
7. Clark, William Roberts; Golder, Matt; Golder, Sona Nadenichek (2012): Principles of Comparative Politics. SAGE. ISBN 9781608716791; s. 611.
8. Kubicek, Paul (2015): European Politics, Routledge. ISBN 978-1-317-34853-5; s. 154–56, 163.

Eksterne lenker

•  (en) Heads of state – kategori av bilder, video eller lyd på Commons