Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015)
Det var det siste valget før valget i 1988 at en sittende visepresident rykket opp til nasjonens øverste posisjon uten at en president var død eller hadde trukket seg.
Det var den eneste valgkampanjen hvor et større politisk parti stilte med flere kandidater. Whigpartiet stilte med fire kandidater fra forskjellige regioner av landet i håp om at den enkelte ville være populær nok der til å slå demokraten Van Buren. Representantenes hus kunne så velge mellom de konkurrerende Whig-kandidatene. Strategien slo feil, Van Buren vant majoriteten av valgmannsstemmene og ble president.
Dette valget var første (og hittil eneste) gang et visepresidentvalg ble lagt i hendene til Senatet. Valgmennene i Virginia nektet å stemme for Van Burens visepresidentkandidat, Richard Mentor Johnson, og han manglet dermed én stemme for å få majoriteten han trengte (148 stemmer) for å bli valgt. Ifølge det 12. grunnlovstillegget skal da Senatet velge mellom de to kandidatene med flest stemmer, og valget falt på Johnson framfor Francis Granger.
