Potemkinby eller Potemkinkulisse [patjå'mkin-] er en betegnelse for en falsk fasade eller overflate for å skjule det virkelige utseende, vanligvis i propagandaøyemed. Slike kulissebyer har også blitt bygget for å forvirre fiendtlige bombefly, særlig under andre verdenskrig.
Bakgrunn
Betegnelsen skal ha kommet fra den russiske fyrstenGrigorij Potemkin som før keiserinne Katarina IIs besøk til Krim1787 sørget for å bygge opp kulisser av fasader uten bakgrunn langs de øde breddene av Dnepr som skulle gi et inntrykk av større velstand og utvikling enn hva det virkelig var. Slik kunne han gi et inntrykk av at han hadde kommet lengre i utviklingen av den nylig erobrete halvøya under den russisk-tyrkiske krig (1787–1792).
Historikeren Simon Sebag Montefiore som blant annet har skrivet biografien Potemkin og Katarina den store – en keiserlig forbindelse, mener at disse kulissene er en myte som ble lansert av hans politiske fiender.[1]
Historikeren Serhii Plokhy mener derimot at Katarina meget vel fikk se landsbyer – men at narrespillet ikke bestod i at de vare var fasader, men at at de hadde som innbyggere fordrevne kosakker, og ikke av russere.[2]
Moderne tid
Begrepet er også brukt i moderne tid, særlig som benevnelse på Sovjetunionen forsøk på å imponere utenlandske besøkende. Disse, som ofte var ideologiske tilhengere i Vesten, ble tatt med til utvalgte byer, fabrikker, skoler eller områder, som om disse var typiske sovjetiske og ikke spesielt utvalgte. Gjennom strenge restriksjoner og kontroll, ble det sørget for at de besøkende ikke fikk bevege seg fritt, eller få et mer realistisk bilde av den faktiske tilstanden.[3]
Dette er imidlertid ikke unikt for det tidligere Sovjetunionen, men har forekommet i flere autoritære stater.
Eksempler
Theresienstadt konsentrasjonsleir ble av de tyske nasjonalsosialistene kalt «paradisghettoen» under andre verdenskrig. Den ble bygget slik at det i propagandafilmer som ble tatt opp i leiren og under inspeksjoner av Røde Kors ble gitt et inntrykk at interneringen av jødene var human og god, mens sulten, de usle boforholdene og det faktum at dette bare var en mellomstasjon til utryddelsesleirene i Auschwitz-Birkenau ble holdt skjult.
Under andre verdenskrig ble det bygget falske byer utenfor Helsingfors og Sheffield for å avleder henholdsvis sovjetiske og tyske bombefly.
Under et statsbesøk i desember 1981 besøkte forbundskansler Helmut Schmidt byen Güstrow i DDR sammen med Erich Honecker. Det ble sørget for at Schmidt bare møtte medlemmer av STASI som ble introdusert som byens lykkelige befolkning.[5]
I Bothell i Washington skaper gjerdet som dekker en byggeplass en illusjon om skog
Begrepet «Potemkin» blir av og til brukt som et adjektiv, for eksempel hvor en trerekke langs en hovedvei beholdes for å skjule snauhogsten, og dette kan på ulike språk bli kalt en «Potemkinskog».
Begrepet «Potenkin Court» («Potemkin-domstol)» har blitt brukt når domstolens eksistensberettigelse trekkes i tvil, i motsetning til en «skinn-domstol» hvor domstolens rettslige nivå og rettssikkerheten trekkes i tvil.
Også mange av de nye skisentrene har blitt omtalt som Potemkinbyer. Mange av disse er bygget slik at de skaper en illusjon av å være idylliske fjellbyer, men hvor handlesentre, hoteller og restauranter er anlagt for å skape høyest mulig omsetning. Tilsvarende, i boken The Geography of Nowhere, beskriver den amerikanske forfatteren James Howard Kunstler dagens storsentre rundt byene som «Potemkin village shopping plazas».[7]
