Kart over Plymouth-kolonien med markeringer for byene.
Plymouth-kolonien, tidvis også kalt for «Ny-Plymouth», var en engelskkolonial forretningsforetagende i Nord-Amerika fra 1620 til 1691. Den første bosetningen i Plymouth-kolonien var ved Ny-Plymouth, en lokalisering tidligere undersøkt og gitt navn av kaptein John Smith (kjent for forbindelsen med «indianerprinsessen» Pocahontas). Bosetningen, som fungerte som hovedstad for kolonien, er i dag den moderne amerikanske byen Plymouth i Massachusetts. På sitt høydepunkt dekket kolonien i areal det meste av den sørøstlige delen av den moderne amerikanske delstaten Massachusetts.
Til tross for koloniens relative korte historie har Plymouth-kolonien fått en særskilt og nær mytisk rolle i amerikansk historie.[2] Framfor å være entreprenører som mange av bosetterne i Jamestown, var det en betydelig andel av bosetterne i Plymouth som utvandret grunnet religiøs uenighet med sitt tidligere engelske hjemland og søkte et sted hvor de kunne bedrive sin religiøse aktivitet uforstyrret. Det sosiale og juridiske systemet i kolonien ble nært knyttet til deres religiøse tro, foruten også engelsk kultur og skikker. Mange av folkene og hendelsene i forbindelsen med kolonien har blitt en del av amerikansk folkeminne, inkludert den nordamerikanske tradisjonen kjent som thanksgiving («takksigelsesdag»)[3] og et monument som kalles for Plymouth Rock.[4]
Historie
Landsbyen Scrooby, England Mal:Circa, hjemmet til pilegrimene fram til 1607.
Opprinnelsen
En gruppe separatister som senere ble kjent som «pilegrimsfedrene» grunnla Plymouth-kolonien. Kjernegruppen — grovt sett rundt 40 prosent av de voksne» og 56 prosent av familiegrupperingene[5] — var en del av en menighet av religiøse separatister (kongregasjonalister) ledet av William Bradford. Mens de fortsatt var i den engelske landsbyen Scrooby i Nottinghamshire, begynte gruppen å føle presset fra religiøs underordning. I 1607 angrep Tobias Matthew, erkebiskop av York, hjemmene deres og fengslet flere medlemmer av menigheten.[6][7] Menigheten besluttet å oppgi England og utvandret til Nederlandene i 1609, først til Amsterdam og deretter til Leiden.[8]
I tolerante Leiden fikk menigheten den religionsfrihet de ønsket, men det nederlandske samfunn var fremmedartet. Scrooby hadde vært et lite jordbrukssamfunn, mens Leiden var en blomstrende og pulserende industrielt samfunn, og tempoet var fremmedartet for separatistene. Selv om deres menighet var tett sammensveiset, begynte deres barn å snakke nederlandsk og ta til seg nederlandske skikker. Deres sønner tjenestegjorde i den nederlandske hæren. Men de følte seg ikke fri fra den trykket til den engelske kronen: i 1618, etter at William Brewster hadde publisert kommentarer som meget kritisk til kongen av England og den engelske kirke, kom engelske myndigheter til Leiden for å arrestere ham. Selv om Brewster unnslapp arrestasjon, sporet hendelsene menigheten til å komme seg enda lengre unna England.[9]
I juni 1619, etter å ha avslått muligheten til å bosette seg sør for Cape Cod i Ny-Nederland da de ønsket også å unngå nederlandsk innflytelse,[10] fikk menigheten ervervet seg patent på land fra London Virginia Company som ga dem retten til å bosette seg ved munningen av elven Hudson i Nord-Amerika. De forsøkte deretter å få finansiert reisen via Merchant Adventurers i London, en gruppe forretningsmenn som hovedsakelig vurderte kolonien som en mulighet for å skaffe seg en profitt. Straks de ankom Nord-Amerika begynte pilegrimene å arbeide for å få betalt deres gjeld.[11]
Ved å benytte økonomiske midler sikret fra Merchant Adventurers, kjøpte kolonistene forsyninger og skaffet seg plasser på to skip; «Mayflower» og «Speedwell». Selv om de hadde til hensikt å seile ut i 1620, førte vanskeligheter med Merchant Adventurers, inkludert flere endringer i planene for sjøreisen og i finansieringen, til en forsinkelse på flere måneder. Menigheten og andre kolonister kunne til sist gå om bord i «Speedwell» i juli 1620 i den nederlandske havnen Delfshaven ved Rotterdam.[12]
Reisen med «Mayflower»
«Innskipningen av pilegrimene i Delfthaven i Nederlandene» (1844) av Robert Walter Weir
«Speedwell» var rigget opp med større master enn opprinnelig før de forlot Nederlandene og seilte ut for møte «Mayflower» i Southampton i England ved slutten av juli 1620.[13][14] De opprinnelige kapteinene var kaptein Reynolds på «Speedwell» og kaptein Christopher Jones på «Mayflower».[13] Blant passasjerene som kom om bord i Southampton var det mange pilegrimer, inkludert William Brewster som hadde holdt seg i skjul det meste av året, og en gruppe passasjerer som menigheten fra Leiden kjente som The Strangers («De fremmede»). Denne gruppen besto hovedsakelig av passasjerer rekruttert av Merchant Adventurers for å styre kolonien og være ekstra arbeidskraft for deres forretninger. Blant disse var det også mange av tjenere på lånekontrakt. Blant disse fremmede var også Myles Standish, som ble koloniens militære leder, Christopher Martin, som var blitt utpekt av Merchant Adventurers til å fungere som guvernør for tiden sjøreisen tok, og Stephen Hopkins, en veteran fra et mislykket kolonieventyr, som kan ha vært inspirasjonen til William ShakespearesStormen (1611).[15] Gruppen som senere ble Leiden-lederne etter at skipene ble samkjørte, omfattet John Carver, William Bradford, Edward Winslow, William Brewster, og Isaac Alberton.[16]
Avgangen for «Mayflower» og «Speedwell» var belemret med forsinkelser. Ytterlige uenigheter med Merchant Adventurers var årsaken. Totalt 120 passasjerer, 90 på «Mayflower» og 30 på «Speedwell», kunne til sist legge fra kai den 5. august.[17] Etter å ha forlatt Southampton opplevde «Speedwell» betydelig lekkasjer, noe som krevde at begge skip seilte til Dartmouth. Lekkasjen hadde delvis sin årsak i å ha for store master og bli presset for mye med seil.[13] Etter reparasjoner ble fullført og ytterligere utsettelse i påvente av egnet vind, seilte begge skip ut den 23. august og greide kun rundt 320 km før Land's End ved sørkysten av England, før «Speedwell» igjen fikk betydelig lekkasje og tvang begge skip tilbake, denne gangen til Plymouth. «Speedwell» ble bedømt sjøudyktig; en del passasjerer mistet motet og forlot reisen, men andre kom til og fylte opp det allerede tungt lastede «Mayflower». Senere har det blitt spekulert i om mannskapet på «Speedwell» bevisst saboterte sitt eget skip for å unngå den risikofylte reisen over Atlanterhavet.[18]
«Mayflower» forlot havnen i Plymouth den 6. september 1620 med 102 passasjerer og rundt 30 sjøfolk på det 180-tonns skipet, rundt 30-37 meter langt og rundt 12 meter bredt. Den første måneden i Atlanterhavet var sjøen ikke for vanskelig, men ved den andre måneden ble skipet truffet av sterke nordatlantiske vinterbølger som fikk skipet til riste så hardt at det fikk lekkasjer fra strukturelle skader. Gjennom hele reisen var det mange hindringer, inkludert flerfoldige tilfeller av sjøsyke, og bøyning og brekking av skipets hovedbjelke. Det var også en som døde, William Button.[13] Skipet hadde opprinnelig kurs for elven Hudson, men etter 4 500 km og 66 dager, gjorde skipet landgang rett nord for Cape Cod den 9. november 1620.[19][20]
Bosetning
Den første bosetningen i kolonien var New Plymouth, senere Plymouth. På slutten av den vinteren var nesten halvparten av bosetterne døde, inkluderte deres leder John Carver. Slik begynte koloniforetoket i Amerika som hadde de beste hensikter, er historisk kjent, men som likevel ble et merkelig koloniforetak med en dårlig skjebne. Da Massachusetts Bay-kolonien fikk sin kontrakt i 1691, endte Plymouth sin historie som separat koloni.
William Bradford ble guvernør i 1621 da Carver døde og tjente i elleve sammenhengende år, og ble valgt til forskjellige andre perioder før han døde i 1657. Kontrakten for kolonien Plymouth ble overgitt av Bradford til frimennene i 1640, med unntak av en liten reserve av tre trakter med land. 22. mars 1621 signerte kolonien Plymouth en fredsavtale med Massasoit av wampanoagene.
^Rothbard, Murray Rothbard (1975): «The Founding of Plymouth Colony». Conceived in Liberty 1. Arlington House Publishers.
^Gjelden ble betalt ved å arbeide seks dager i uken for sponsorene. På grunn av strabaser de erfarte de første årene av bosetningen, foruten også korrupsjonen og vanstyret til deres representanter, ble gjelden ikke nedbetalt før i 1648. Jf. Philbrick, Nathaniel (2006): Mayflower, s. 19–20, 169
Deetz, James; Patricia Scott Deetz (2000): The Times of Their Lives: Life, Love, and Death in Plymouth Colony. New York: W. H. Freeman and Company. ISBN 0-7167-3830-9.
Demos, John (1970): A Little Commonwealth: Family Life in Plymouth Colony. New York: Oxford University Press.
Johnson, Paul (1997): A History of the American People. New York: HarperCollins. ISBN 0-06-016836-6.
Philbrick, Nathaniel (2006): Mayflower: A Story of Courage, Community, and War. New York: Penguin Group. ISBN 0-670-03760-5.
Weinstein, Allen; David Rubel (2002): The Story of America: Freedom and Crisis from Settlement to Superpower. New York: DK Publishing. ISBN 0-7894-8903-1.
