Peri tes Syries theou (gresk: Περὶ τῆς Συρίης θεοῦ «Angående den syriske gudinne»), men er kanskje mer kjent ved den konvensjonelle latinske tittelen De Dea Syria. Det er et litterært verk skrevet på gresk som tradisjonelt har blitt tilskrevet den hellinserte syriske essayisten Lukian av Samosata. Avhandlingen redegjør for helligdommen til den syriske naturgudinnen Atargatis i Hierapolis Bambyke. Forfatteren Robert Graves er sitert på å ha hevdet at verket er en av svært få faktiske vitnemål på oldtidens gudinnedyrkelse.[1] Peri tes Syries theou har i moderne tid spilt en betydelig rolle i utviklingen av dagens nyhedendom eller neopaganisme.
Forfatteren Lukian
På grunn av tekstens antatte forbindelse til Lukian, som hadde et omdømme fra hans mange essayer, småstykker og dialoger som en sivilisert spotter, men samtidig vittig og utspekulert, har verdien av Peri tes Syries theou som en autentisk beskrivelse av det religiøse livet i Syria på 100-tallet e.Kr. blitt unødvendig nedvurdert, noe forskeren Lucinda Dirven har demonstrert.[2] Verket informer uansett en god del om religionen i Midtøsten under den romerske tiden, skjønt en del av hans beskrivelser er vage, men mye er verifisert av annen litteratur funnet i den syriske oldtidsbyen Ugarit skrevet bortimot 1500 år tidligere og som ble oppdaget i 1928.[3]
Grunnen til at tilskrivelsen er usikker er at en del forskere peker på at boken er skrevet i en arkaisk jonisk gresk enn den attisk gresk som Lukian vanligvis skrev i. I motsetningen til andre tekster av Lukian er han ikke spesielt satirisk eller ironisk. Forskerflertallet hevder at Lukian har med hensikt ønsket å framstå som i tekstene til antikkens greske historiker Herodot. Denne var 500 år gammel og meget populær på Lukians tid.[4]
Kultbeskrivelser
Teksten er en beskrivelse av ulike religiøse kulter som ble praktisert ved Hierapolis Bambyke, i dag Manbij, i Syria. Peri tes Syries theou beskriver den orgiastiske og ville luksusen ved helligdommen, og i henhold til forfatteren var dyrkelsen av fallisk vesen med votivgaver av små, mannlige figurer av tre og bronse. Det var også en stor fallos reist som en obelisk foran tempelet og som ble seremonielt besteget en gang i året og dekorert. Lukian beskrev prester som kledde seg som kvinner og kastrerte seg selv, rituell prostitusjon av kvinnelige utøvere og stundom menneskelig ofring.
Resten av tempelet var av jonisk vesen med tak og dører bestående av gullplater, og mye annen forgylling. På innsiden var det hellige kammer hvor kun prestene hadde tillatelse til komme inn. Her var det statuer av gudinner og en gud i gull, men de førstnevnte synes å ha vært mer rikelig dekorert med edelsteiner og annen ornamenter. Mellom dem sto en forgylt xoanon som synes å ha blitt fraktet ut ved hellige prosesjoner. Annen rik inventar er beskrevet og spådomstolkninger av bevegelsene til Apollonfiguren. Et stort bronsealter sto fremst og i forgård levde et antall hellige dyr og fugler (men ikke griser) som ble benyttet i ofringene.
Rundt 300 prester tjenestegjorde ved helligdommen og det var utallige underordnete tjenere. Innsjøen var sentrum for hellige festivaler og det var sedvane for tilhengerne å svømme ut og dekorere et alter midt på vannet. Selvlemlestelse og andre orgier foregikk i utkanten av tempelet og det var omfattende ritualer ved å ankomme byen og det første besøket i tempelet under ledelse av lokale ledsagere.
Blant de detaljer som har stor interesse finnes det flere redegjørelser av den greske beskrivelse av syndfloden og Deukalion (den greske mytologiens motsvar til Bibelens Noah) som her blir blandet med førbibelske redegjørelser fra oldtidens østlige fortellinger om den store oversvømmelsen.
Utdrag fra Peri tes Syries theou
- 10. Disse er de eldste og største helligdommer i Syria. Men av dem alle mener jeg ingen er større enn Den hellige by, heller ikke noe annet tempel er mer velsignet, heller ikke noe annet land mer hellig. Kostbare verker er deri og gamle ofringer og mange underverker, og statuer i gudenes likhet. Også, gudene er lesbart avslørt for dens innbyggere; for her svetter og beveger og profetier statuene, og ofte kommer det rop og skrik i templene når helligdommen er stengt, og mange har hørt det. Sannelig i rikdom er tempelet det fremste blant alle de som jeg kjenner; for det kommer mange kostbarheter fra Arabia og Fønikia og Babylonia, og mye fra Kappadokia og noe er ført dit fra sicilianere, og noe av assyrere. Og jeg så hva som har blitt lagret i all hemmelighet i tempelet, mange drakter og andre ting som har blitt satt sammen av sølv eller gull. Og av høytidene og festivalene, intet annet folk i verden har utpekt så mange.[5]
Senere tider
Tempelet har blitt herjet av den romerske generalen Marcus Licinius Crassus på et hærtokt mot parterne i år 53 f.Kr. (hvor Crassus deretter ble drept i slaget ved Carrhæ), men på 200-tallet e.Kr. ble byen hovedstad for provinsen og en av de store byene i Syria. Den bysantinske historikeren Prokopios av Cæsarea kalte byen for den største i denne delen av verden. Den var imidlertid i ruiner da keiser Julian samlet sine tropper der før han marsjerte (som Crassus) mot sitt nederlag og død i Mesopotamia.
Khosrau I av Persia holdt byen som gissel for løsepenger etter at den bysantinske keiser Justinian I den store hadde mislykket med å forsvare den. Kalifen i Bagdad, Harun al-Rashid, gjenoppbygde byen på slutten av 700-tallet og den ble deretter et bein i en drakamp mellom bysantinerne, araberne og tyrkerne. Korsfarerne erobret den fra seldsjukkene på 1100-tallet, men den ble tatt av Saladin i 1175 og ble deretter hovedkvarter for Hülegü og hans mongoler som ødela den og etterlot den helt i ruiner.
Referanser
Se også
Litteratur
- Strong, Herbert A. & Garstang, John (1913): The Syrian Goddess
- Lightfoot, J. L. (2003): Lucian On the Syrian Goddess: Edited with Introduction, Translation and Commentary. Oxford: Oxford University Press.
Eksterne lenker
