En tidlig forfar av Paulus ved navn Leupichis fulgte med Alboin på invasjonen av Italia (570), der han ble gitt land ved eller i nærheten av Forum Julii (Friuli). I forbindelse med en senere krig mot avarene invaderte disse og tok fem av Leupichis sønner med tilbake til Pannonia. En av dem, kalt Leupichis (den yngre), returnerte til Italia og gjenopprettet familien. Leupichis den yngres barnebarn het Warnefrid, som med sin kone Theodelinda ble far til Paulus Diaconus.
Et tidspunkt mellom 720 og 735 i Friuli ble Paulus født inn i denne kanskje adelige langobardiske familie. Han hadde broren Arichis, som var gift og fikk to barn, og en søster som gikk i kloster tidlig i sin ungdom. Paulus fikk en eksepsjonelt god utdannelse ved den langobardiske kong Ratchis hoff i Pavia, der bl.a. en lærer ved navn Flavian underviste ham i grunnleggende gresk. Det er sannsynlig at Paulus ble sekretær til langobardenes siste konge Desiderius; sikkert er det at han underviste kongens datter Adelperga. Etter at Adelperga var blitt gift med Arechis av Benevento, bodde Paulus ved Arechis' hoff og skrev på Adelpergas oppfordring en fortsettelse av Eutropius' verk. Navnet «Germania» feiltolket han som utledet av det latinske verbetgerminare (å spire). Han mente det kalde klimaet nordpå gjorde menneskene fruktbare, så germanerne ble tvunget til å utvandre fordi det ikke lenger fantes plass nok i hjemlandene. Langobardene mente han kom fra «den øy som kalles Scandinavia», slik Cassiodorus skrev om goterne. Om «finnene» (dvs. samer) skrev han at «de innhenter ville dyr i fullt firsprang ved hjelp av et krumt trestykke, tildannet så det ligner en bue» - det høres som en boomerang. Tidevann mente han skyldes et vannsvelg som drar inn strømmen to ganger i døgnet, og spyr dem ut igjen. Slik som Cassiodors gotere kjempet Paulus' langobarder med amasoner, kom til traktene ved Donau og beseiret herulene. Herulenes konge, Rodulf, slappet av med brettspill under slaget i 493 og sendte en mann opp i et tre for å rapportere slagets gang, men truet med å få ham halshugget dersom herulene tok flukten. Det våget derfor ikke mannen si, men til sist ante Rodulf uråd: «Skulle mine heruler flykte?» Mannen svarte kjapt: «Det har ikke jeg sagt, men du selv, konge!» Den er blant de historiene Saxo har gjenbrukt, men da om Gorm den gamle og Thyra Danebod. Rodulf som hevnes av Waccho, tilsvarer Rolf Krake som hos Saxo blir hevnet av Viggo.[8]
Det var eventuelt i forbindelse med Karl den stores innmarsj i Pavia i 774 at Paulus søkte tilflukt hos Adelperga i Benevento; men hans tilstedeværelse der kan med større sannsynlighet dateres til adskillige år før dette. Innen lenge inntrådte han i et kloster ved Comosjøen, og før 782 hadde han bosatt seg i det store benedikterklosterMonte Cassino, der han møtte Karl den store. Omkring 776 ble hans bror Arichis ført som fange til Frankerriket, og da Karl omkring fem år senere besøkte Roma, lyktes det Paulus å få ham løslatt ved å skrive til Karl.
Hans litterære produksjon tiltrakk seg Karl den stores oppmerksomhet, og Paulus ble snart en viktig brikke i karolingenes renessanse. Han returnerte til Monte Cassino i 787 og døde den 13. april i et av årene mellom 796 og 799. Tilnavnet «Diaconus» viser at han var diakon. Paulus kom tilbake til Monte Cassino i 787. Han lengtet alltid dit, skrev han: «Sammenlignet med eders kloster er palasset som et fengsel for meg.»[9]
Paulus Diaconus hovedverk var Historia gentis Langobardorum; en ufullstendig historie i seks bøker skrevet etter 787 og før 795/ 796 – kanskje ved Monte Cassino. Verket omhandler langobardenes historie fra 568 til kong Liutprands død i 744, men inneholder likeledes en del informasjon om Det østromerske keiserdømme, frankerne med mere. Historien er skrevet fra en langobards synsvinkel og er særlig verdifull for innsikt i forholdet mellom langobardene og frankerne. Historien starter:
Jo fjernere det nordlige himmelstrøket ligger fra solens varme, og jo mere det avkjøles ved snø og frost, dess sunnere er det for menneskenes legemer, og dess bedre egner det seg til å fremme nasjonenes utbredelse; nettopp som det omvendte, jo nærmere en sydlig egn ligger solens varme, dess mer oversvømmes den av sykdommer, og dess mindre er den tjenlig for oppfostringen av mennesker. (Historia gentis Langobardorum)
Paulus annet store hovedverk er Historia Romana, en fortsettelse av Eutropius' historie Breviarium. Denne historie ble nedskrevet mellom 766 og 771 mens han oppholdte seg ved Arechis hoff i Benevento. Paulus skulle ha oppfordret sin tidligere elev Adelperga til å lese Eutropius. Det gjorde hun, men fant den mangelfull fordi hun ikke syntes den hedenske forfatteren hadde noe å si om kristne emner, og for øvrig sluttet historien med keiser Valens' maktovertagelse i 364. Det ble til at Paulus utvidet Eutropius' historie med seks ytterligere bøker og deler fra de hellige bøker og kristen kirkelære, hvorved den ble bragt opp til år 533. Dette verket er verdifullt for sin tidlige historiske presentasjon av perioden ved Vestromerriket siste tid.
På oppfordring av biskopen av Metz, Angilram (død 791) skrev Paulus boken Gesta episcoporum Mettensium; som er en historie om Metz' biskoper opp til år 766, hvilken var den første av sitt slag nord for Alpene.
Annet
Derutover har han skrevet mange brev, vers og epitafer, som dem for grev Arichis av Benevento og mange medlemmer av karolingerslekten. Noen av hans brev er utgitt sammen med Historia gentis Langobardorum i Monumenta. Ernst Dümmler har samlet Paulus' dikt og epitafer og utgitt dem i Poetae latini aevi carolini, Band i. (Berlin, 188f). Nyere materiale er siden kommet frem og en ny utgave og diktene (Die Gedichte des Paulus Diaconus) er blitt redigert og utgitt av Karl Neff (München, 1908) – som imidlertid mener at Paulus ikke er opphavsmann til det mest kjente diktet i samlingen; diktet Ut queant laxis – en hymne til Johannes Døperen. Noe overraskende skulle det ellers vise seg at være et stimuli til en av de mest avgjørende hendelser i musikkhistorien, da Guido av Arezzo i det 11. århundre utviklet noter nettopp ut fra denne hymnen. Guido tok den første stavelsen i det første vers og brukte dem som navnene på sin nye musikkskala.
UT queant laxis REsonare fibris
MIra gestorum FAmuli tuorum,
SOLve polluti LAbii reatum,
Sancte Iohannes.
De syv notene: ro, re, mi, fa sol, la og si.
Paulus har også skrevet en epitom som er bevart, kalt De significatu verborum. Den var dedikert til Karl den store. Mens Paulus var i Frankerriket, opfordret Karl ham også til å skrive en samling prekener, noe han gjorde etter han var returnert til Monte Cassino. De ble hovedsakelig brukt i frankiske kirker. Endelig er også en bibliografi over pave Gregor I den store tilskrevet Paulus Diaconus.
^Catalogue of the Library of the Pontifical University of Saint Thomas Aquinas, Angelicum ID 95141[Hentet fra Wikidata]
^opac.vatlib.it, VcBA-ID 495/10087[Hentet fra Wikidata]
^Catalogue of the Unione Romana Biblioteche Scientifiche, Unione Romana Biblioteche Scientifiche-ID 272935, oppført som Paul the Deacon[Hentet fra Wikidata]
