Goethe-Preis der Stadt Berlin (1978) Karl Marx-ordenen Fedrelandets fortjenstorden i gull DDRs nasjonalpris Stern der Völkerfreundschaft (1979) Æresdoktor ved universitetet i Leipzig (1974)
Han vokste opp i beskjedne kår i Hamburg, sammen med faren Sally Dessau, som var tobakkshandler, og dennes andre kone. Med økonomisk støtte fra slektninger, kunne Paul tidlig få fiolinundervisning. Senere studerte han ved Klindworth-Scharwenkakonservatoriet i Berlin. Deretter arbeidet han som korrepetitør ved operaene i Hamburg (1913–1914) og Köln (1919–1923). Han arbeidet senere som kapellmester for operette og film, først i 1912 på Hamburg Stadttheater, etter første verdenskrig ved Stadttheater i Köln, og perioden 1925–1933 ved Städtische Oper i Berlin.[11] Samtidig begynte han å komponere, og dette opplevde han snart som sitt egentlige kall.[12] Han komponerte sin første symfoni over en frase i den tradisjonelle Kol-Nidre-melodien, og skrev et stykke for mannskor og orkester, til bruk i synagogen.
I 1933 flyktet han fra Tyskland til Paris. Han var jøde, og fryktet forfølgelse fra nasjonalsosialistene. Det hovedverket han komponerte mens han var i eksil i Frankrike, var hans store Pessach-Haggada for blandet kor, barnekor, soli og orkester over en tekst av Max Brod. Fra Frankrike reiste han videre til USA i 1939. En tid bodde han i Hollywood og samarbeidet der, fra 1942, med Bertolt Brecht. I 1948 vendte han tilbake til Berlin, og i 1952 ble han innvalgt i DDRs kunstakademi.[11]
Dessaus musikk er preget av Brechts politisk-estetiske holdning. I 1950-årene dominerte vokal- og teatermusikk, men i 1960-årene utvidet og differensierte han det musikalske uttrykket. Han benyttet nye teknikker og fremgangsmåter, som dodekafoni, partiell punktmusikk, aleatorikk, klangfargemusikk og collage- og montasjeteknikk.[11]
De fire operaene hans belyser tematisk den internasjonale klassekampen, og en stor del av orkesterverkene har programmatisk karakter. Han forbinder folkemusikk og arbeidermusikk med kunstmusikalsk praksis. Vesentlige kjennetegn for musikken hans er mangfoldighet, plastisitet, funksjonell og innholdsmessig klarhet.[11]
Dessau skrev musikk innen mange sjangre, fra kammermusikk til politiske sanger. Han komponerte også musikk for film, blant annet til Lotte Reinigers tre silhuettfilmer om Doktor Dolittle (1927–1929). Dette var stumfilm, men Dessau skrev egen musikk, og arrangerte i tillegg musikk av Kurt Weill og Paul Hindemith, som ble fremført av et orkester i kinosalen under fremvisning av filmen.[14]
Operaer
Die Verurteilung des Lukullus (Lucullus' dom), opera. Libretto: Bertolt Brecht. Urpremière 17. mars 1951[15]
Puntila. Libretto: Peter Palitzsch og Manfred Werkwerth, etter Brechts Puntila und sein Knecht Matti. Urpremière
Lanzelot. Libretto: Heiner Müller, etter tema fra H.C. Andersen og eventyrkomedien Dragen av Yevgeni Schwarz og Ginka Tsjolakowa. Urpremière 19.12. 1969
(de) Reinhold, Daniela (2006). «Paul Dessau». www.lexm.uni-hamburg.de. (Nettside med omfattende informasjon, også om tilgjengelige verksoversikter). Besøkt 30. mars 2019
