I 1872 ble Liebmann professor i Straßburg, hvor han virket frem til han i 1882 dro til Jena. Han regnes for å være en av nykantianismens grunnleggere. I sin mest kjente bok, Kant und die Epigonen («Kant og hans efterfølgere»), forsvarte han Kants filosofi mot dets kritikere. Han foretok blant annet kritiske analyser av Kant-kritikerne Fichte, Schelling, Hegel, Fries, Herbart og Schopenhauer.
I Zur Analysis der Wirklichkeit (1876; 3. opplag 1900) og Gedanken und Tatsachen (1882–1904, 4 bind) forsøkte han å opprette en kritisk metafysikk, som fremsetter sine prinsipper kun som avsluttede hypoteser for forklaring av virkeligheten. Forholdet mellom erfaring og teori behandler han i Klimax der Theorien (1884), hvor han kaller de begrepene som teorien bruker for å gjøre erfaringsmaterialet forståelig «interpolasjoner».[9]
