I sin opprinnelige form innebar paragrafen at kongen også var den evangelisk-lutherske kirkes håndhever og beskytter, ettersom den var definert i Norges grunnlov § 2 som Norges statsreligion. I praksis innebar dette at kongen i statsråd utnevnte biskoper og proster og skulle sørge for at kirkens teologi til en viss grad harmoniserte med norsk lov.[trenger referanse] Paragrafen lød:
Kongen skal stedse bekjende sig til den evangelisk-lutherske Religion, haandhæve og beskytte denne.
En grunnlovsendring av 21. mai 2012 endret §§ 2, 4, 12, 16, 21, 22 og 27. Den norske kirke ble da endret fra å være en statsreligion (§ 2) til å bli en Folkekirke som understøttes av staten (§ 16).[1] Kongen er derfor ikke lenger dens håndhever og beskytter, men fortsatt medlem. En grunnlovsendring av 6. mai 2014 moderniserte språket i grunnloven. Den reviderte § 4 lyder:
Kongen skal alltid bekjenne seg til den evangelisk-lutherske religion.
