No Prayer for the Dying er det åttende studioalbumet til det engelske heavy metal bandet Iron Maiden. Det er deres første album med Janick Gers på gitar, som erstattet Adrian Smith. Smith forlot bandet under pre-produksjonsfasen, misfornøyd med den musikalske retningen bandet tok.[1] Han bidro kun til én låt, «Hooks in You», som er den tredje sangen i «Charlotte the Harlot»-sagaen.[2] Gers hadde tidligere jobbet med vokalist Bruce Dickinson på hans første soloalbum, Tattooed Millionaire,[3] og hadde også arbeidet med Ian Gillan,[4] tidligere Marillion vokalist Fish,[4] og New Wave of British heavy Metal bandet White Spirit.[5]
Selv om albumet fikk blandede til negative anmeldelser, nådde det andreplass på den britiske albumlisten og inneholder bandets eneste nummer én på den britiske singellisten, «Bring Your Daughter... to the Slaughter».
Albumet gikk bort fra den keyboard- og synthesizer-dominerte, progressive rock-retningen på bandets to foregående studioalbum (Somewhere in Time fra 1986 og Seventh Son of a Seventh Son fra 1988) til fordel for en mer «nedstrippet», direkte stil som minnet om bandets tidlige materiale,[1] noe som også medførte en endring i vokalstilen til Bruce Dickinson, fra 1980-tallets operapregede lyd til en røffere sangstil. I tillegg spilte Michael Kenney, som tidligere hadde spilt keyboard på turné for bandet, keyboard på albumet og erstattet dermed Harris og Adrian Smith, som hadde bidratt på tidligere album. Ideen om å lage en mer «jordnær» utgivelse inspirerte også bandet til å spille inn albumet i en låve på bassist Steve Harris’ eiendom i Essex, ved hjelp av Rolling Stones Mobile Studio.[1] Dette gjør albumet til det første Iron Maiden-albumet som ble spilt inn i hjemlandet siden The Number of the Beast fra 1982. Dickinson uttaler at denne ideen var en feil og kommenterer at «Det var dritt! Det hørtes dritt ut, og jeg skulle ønske vi ikke hadde gjort det på den måten. På den tiden var jeg like skyldig som alle andre og tenkte, ‘Å, så flott! Se, vi er dekket av høy! For en latter!’».[6]
Albumet gikk også bort fra litterære og historiske teksttemaer til fordel for mer politisk innhold, med sanger som fokuserte på religiøs utnyttelse (som i albumets første singel, «Holy Smoke») og sosiale spørsmål («Public Enema Number One»). No Prayer for the Dying er til dags dato det eneste Iron Maiden-studioalbumet uten en sang på over seks minutter, og det andre med bruk av banning i tekstene, der debutalbumet var det første. Det var også bandets første utgivelse med Epic Records i USA, etter at de forlot Capitol Records, mens det ble solgt gjennom EMI i alle andre land. Til tross for gode plasseringer på listene i de fleste land, spesielt i Storbritannia, hvor det debuterte på andreplass,[2] skulle det bli bandets siste album som fikk gullsertifisering i USA.[4]
No Prayer for the Dying inkluderer hitlåten «Bring Your Daughter... to the Slaughter», som, til tross for et forbud fra BBC, fremdeles er Iron Maidens eneste nummer én-singel i Storbritannia.[2] Den humoristiske sangen ble skrevet av Dickinson og opprinnelig innspilt med hans soloband for lydsporet til filmen A Nightmare on Elm Street 5: The Dream Child, men Harris mente at sangen ville være «perfekt for Maiden» og fikk bandet til å spille den inn på nytt.[7]
Etter Dickinsons avgang fra Iron Maiden i 1993 har låter fra No Prayer for the Dying stort sett vært fraværende på bandets konserter. «Bring Your Daughter... to the Slaughter» var den eneste låten fra albumet som ble spilt live etter 1993, og var med på bandets sommerturné i 2003.
Albumomslag
No Prayer for the Dying følger ikke kontinuiteten fra tidligere albumomslag, ettersom Eddie verken har spor av sin lobotomi eller kyborgforsterkninger.[8]
Det finnes tre versjoner av albumomslaget. Den opprinnelige versjonen fra 1990 viser Eddie som bryter ut av graven sin og griper en graver (med likhetstrekk til bandets manager, Rod Smallwood) rundt halsen. Smallwood mislikte imidlertid figuren og ba kunstneren Derek Riggs om å fjerne ham fra omslaget til 1998-gjenutgivelsen,[9] selv om originalillustrasjonen fortsatt brukes på selve platen. I tillegg ble en inskripsjon lagt til på plaketten på gravsteinen, som Riggs opprinnelig hadde latt stå blank for at bandet kunne legge til egen tekst.[10] Inskripsjonen lyder: «After the Daylight, The Night of Pain, That is not Dead, Which Can Rise Again.» Bildet på LP-versjonen med bildeplate viser Eddie som fyrer av et våpen bestående av fire maskingevær (en referanse til albumets åpningslåt, «Tailgunner»). Omslaget på side to viser det originale bildet.
Albumet fikk generelt blandede til negative anmeldelser. AllMusic kommenterte at «låtskrivingen ikke holdt mål sammenlignet med klassikere som Killers eller TheNumber of the Beast» og at albumet «som helhet ikke når opp til hitene».[4]Sputnikmusic var like negative og uttalte at No Prayer for the Dying er «et enkelt, livløst album som aldri virkelig kommer i gang».[12]
