Napoleons felttog i Russland, kjent i Russland som Fedrelandskrigen av året 1812, og i Frankrike som Det russiske felttoget, var en franskledet invasjon i 1812 hvor den franske keiser Napoléon Bonaparte marsjerte med rundt 600 000 soldater inn i Det russiske keiserdømmet. Napoleon inntok Moskva, men han hadde ikke regnet med den harde motstanden og den kalde russiske vinteren. Byen ble satt fyr på, og av redsel for å bli isolert førte Napoleon sine tropper tilbake samme vei de var kommet. Tilbaketoget ble en katastrofe for Napoléons hær. Soldatene hadde lite mat, noe som førte til at mange (ca. 400 000) ble tatt til fange eller døde i kamp, av sult eller kulde. Det totale tapet anslås å være på rundt 530 000, om man regner med hele invasjonen.
Forverring i forholdet mellom Frankrike og Russland
Frankrike gikk til handelsblokade mot Storbritannia. Dette førte til en generell svekkelse av internasjonal handel og økonomisk nedgang. Frankrike annekterte flere tyske stater, blant annet Oldenburg, som var tsar Aleksanders nære allierte. Frankrike provoserte også Russland ved å etablere det uavhengige Storhertugdømmet Warszawa.
Russland forstår at Napoleon forbereder en invasjon av Russland, og undertegner en fredsavtale med Tyrkia for å frigjøre styrker.
Juni 1812
England undertegnet avtaler med Sverige og Russland. Russland hadde tre arméer med til sammen 240 000 mann langs sin vestlige grense. Napoleons Grande Armée hadde til sammen 678 000 mann ved grensen mot Russland.
Felttoget mot Moskva
22–24. juni 1812 - Nemunas-elva
Uten formell krigserklæring krysset Napoleons Grande Armée grenseelven Nemunas ved byen Kovno (nå Kaunas i Litauen), og gikk inn i Russland. Omtrent 422 000 soldater ble med den franske hæren inn i Russland. Russiske styrker trakk seg langsomt tilbake.
23. juli 1812 - Mogiljov
Ved slaget ved Saltanovka ved Mogiljov hindret et fransk korps en av Russlands arméer i å slutte seg til hovedstyrken. Napoleon rykket stadig østover mot Moskva.
26. juli–1. august 1812 - Polotsk
Napoleons tropper erobret Polotsk den 26. juli. De forsøkte å gå videre, men møtte motstand fra russiske styrker, og måtte trekke seg tilbake til Polotsk. Napoleon satte igjen en betydelig styrke i Polotsk, som etter dette blir et strategisk punkt i Napoleons forsyningslinjer.
29. juli–6. august 1812 - Smolensk
I Smolensk var de russiske troppene overlegne. Moralen i de franske troppene var dårlig, og de hadde ikke tro på at de kunne vinne. Mismotet spredde seg, og de fant lite oppmuntring i forsøkene på framrykk. Napoleon lot de franske troppene hvile i 7-8 dager mellom Velizj og Mogiljov.
Russerne hadde samlet sine styrker ved Smolensk og hadde omkring 120 000 soldater under ledelse av Barclay de Tolly. Tsaren var utålmodig og presset Barclay til å yte sterkere motstand. Den 7. august rykket Barclays styrker vestover mot Napoleons hær.
Da Napoleon fikk vite om den russiske offensiven planala han en felle. La Grande Armée skulle angripe Smolensk fra sør, innta byen og opptre bak den russiske hæren.[1] Den 13. august innledet Napoleon angrepet.[2] Dagen etter stødte den franske fortroppen på en russisk divisjon ved Krasnyj. Russerne ytte hard motstand, og forsinket Napoleons framrykning betydelig. Barclay fikk vite om den franske framrykningen natten den 14. august, og beordret retrett tilbake til Smolensk.[3] Den russiske framrykningen hadde på grunn av konflikt og uenighet blant deres ledere ikke gått like raskt som planlagt, og russiske tropper rakk tilbake til Smolensk for å forsvare byen for Napoleons tropper. Etter å ha forsvart byen i to dager, evakuerte russerne Smolensk og marsjerte østover.[4]
19. august 1812 - Valutino
Ved Valutino forberedte Napoleon en felle med 120 000 tropper. Marskalk Michel Ney med sine 30 000 mann angrep Barclays styrker på 40 000. Russerne hadde sterke stillinger i myrlendt terreng, og klarte å holde unna. Til slutt gjorde franskmennene en feil som gjorde at russerne kunne slippe unna.
20–29. august 1812
Nå hadde Napoleon kommet to tredjedeler av veien fra elven Neman til Moskva. Tsar Aleksander var misfornøyd med resultatene til Barclay de Tolly, og erstattet ham med prins Kutusov den 20. august 1812. På veien var Napoleons tropper blitt kraftig redusert, mens russernes styrker bare vokste. Nå hadde Napoleon bare 135 000 menn og 587 kanoner igjen. Napoleon forsto at det var for mye strekk i forsyningslinjene, så han bestemte seg for å presse videre mot Moskva istedenfor å overvintre ved Smolensk. Gjennom å flytte seg videre mot hjertet av Russland, fikk Kutusov forsterkninger med nye styrker. For første gang var ikke russerne tallmessig underlegne – de hadde nå 132 000 menn og 624 kanoner.
Kutusov stanset tilbaketrekkingen ved Borodino, bare 100 kilometer utenfor Moskva. Her stod det store slaget om Moskva. Slaget varte i 15 timer, og begge sider led store tap. Omtrent 40 000 franske og 50 000 russiske soldater døde. Om kvelden, i ly av mørket, trakk russerne seg tilbake mot Moskva. Napoleon hadde vunnet slaget, men kanskje var seieren for dyr.
14. september - Moskva
Den 14. september rykket Napoleon inn i Moskva. Men innmarsjen ble kanskje ikke den triumfen han hadde drømt om. Russerne hadde evakuert Moskva og tømt byen for forsyninger. Etter at Napoleon hadde kommet inn i byen, ble den satt i brann.
Og like utenfor byen sto Kutusov med 100 000 mann klar til å angripe. Selv om de tapte slaget ved Borodino, var de ikke knust. De russiske styrkene var nå bedre rustet til kamp enn den franske hæren. Tusener av soldater frøs i hjel.
Tilbaketoget
19. oktober 1812 - Tilbaketrekningen fra Moskva
Charles Joseph Minards graf illustrerer styrken til La Grande Armée etter hvert som den marsjerer mot Moskva og tilbake. Nedenfor vises temperaturen under tilbaketrekningen oppgitt i Réaumur-skalaen (-30° Réaumur = -37.5° celsius)
Napoleons menn i Moskva hadde store problemer. De var avhengig av å få forsyninger sendt fra vest, men det var store avstander. Polotsk, som var viktig for forsyningene, ble angrepet av russiske styrker. Napoleons soldater var utslitte og lei av krigen. De manglet både mat og husrom. Til slutt bestemte Napoleon seg for å forlate Moskva, og trekke seg tilbake vestover. Den 19. oktober begynte tilbaketrekkingen fra Moskva, og den 22. oktober kunne russiske styrker igjen innta byen uten kamp.
Omtrent samtidig – den 20. oktober, ble de franske styrkene drevet ut av Polotsk. Dermed var forsyningslinjene fra vest definitivt brutt, og Napoleon kunne ikke få andre forsyninger enn det de kunne plyndre på tilbaketoget.
24. oktober 1812 - Malojaroslavets
Napoleon forsøkte å gå en rute litt lengre sør enn den veien han hadde brukt under framrykkingen. Ved Malojaroslavets måtte Napoleon krysse elva Luzja. Der ventet den russiske hæren, og det ble store kamper. Napoleons hær klarte til slutt å ta seg over elva, men 5 000 franske og 6 000 russiske soldater ble drept.
Men det var en annen ting som skulle vise seg å være enda verre for Napoleon. De ble avskåret fra den sørlige vegen de hadde planlagt å ta vestover, og ble tvunget til å trekke seg tilbake den samme vegen de hadde kommet. Dette var uheldig av to grunner. For det første var den mer nordlige ruten vestover kaldere, og de franske styrkene var dårlig utrustet for å møte en streng russisk vinter. For det andre var de avhengig av å plyndre området de gikk gjennom for å få forsyninger. Denne veien hadde de gått før, da de rykket framover mot øst, så det var ikke så mye igjen å plyndre. Det som var igjen ble systematisk tømt eller satt i brann av russiske hæren eller av sivilbefolkningen.
16–17. november 1812 - Krasnoi
Nå hadde vinteren satt inn med temperaturer rundt 20 kuldegrader. Soldatene var slitne, sultne og kalde. I Krasnyj ble de angrepet av Kutusovs styrker med 50 000 mann. Marskalk Neys styrker, som nå var redusert til 9 000 mann, forsøkte å avskjære angrepet. Kun 800 av Neys menn overlevde slaget.
26–28. november 1812 - Borisov
Den siste store hindringen var ved Borisov, der Napoleons hær måtte krysse elva Berezina. Mellom Krasnoi og Borisov møter restene av Napoleons hær fra Moskva styrken som var drevet ut fra Polotsk. De franske ingeniørtroppene klarte å lage to flytebroer som de kunne bruke for å krysse elva. Men de ble kraftig beskutt av russiske styrker, og det oppsto panikk når titusenvis av soldater med hester og vogner. Mange måtte klatre over døde og skadde kropper for å komme over på den andre siden. Det var en desperat kamp for å forsvare broene mot russiske angrep. Om morgenen den 28. november ble broene sprengt. Da var det fremdeles flere tusen franske soldater forsvarsløse igjen på østbredden av elva. Noen ble tatt til fange, mange ble drept av russerne, og mange druknet eller frøs ihjel når de forsøkte å svømme over elva i 20 kuldegrader.
Desember 1812 - Nemunas-elva, igjen
Krysningen av Berezina ble en katastrofe for Napoleons hær. De siste dagene av tilbaketoget ble det i tillegg enda kaldere, mellom 30 og 40 minusgrader. Da fikk Napoleon meldinger om et mulig kuppforsøk i Paris. Den 5. desember forlater han hæren sin og skynder seg tilbake til Paris.
Noen dager senere krysset restene av Napoleons Grande Armée grenseelven Nemunas igjen. Det var bare sørgelige rester igjen av den stolte hæren som gikk inn i Russland ett halvt år tidligere. Minst 400 000 franske soldater mistet livet, kanskje så mange som 550 000. Russland mistet omtrent 300 000 soldater i krigen. Et sted mellom 10 000 og 30 000 soldater var igjen da Napoleons hær til slutt nådde fram til Kaunas og Königsberg (i dag Kaliningrad).
Etterspill
Napoleon var nå kraftig svekket, og det ble opptøyer i de okkuperte landene, og både Preussen og Østerrike undertegner avtaler med Russland.
Den 18. oktober 1813 gikk Napoleons hær på nok et viktig nederlag i folkeslaget ved Leipzig. Etter dette ble Napoleon tvunget til å abdisere, og han ble sendt i eksil til øya Elba utenfor Italia. Kong Ludvig XVIII ble konge i Frankrike.
Krigens ettermæle i Russland
I Russland ble krigen kalt «fedrelandskrigen», og fortellingene om krigen var mange de neste hundre årene. To av de mest kjente er laget av kunstnere som ennå ikke var født i 1812:
Forfatteren Lev Tolstoj (1828–1910) skrev romanserien Krig og fred (Vojna i mir) mellom 1864 og 1869, Dette er en av litteraturhistoriens mest kjente verker. Handlingen er lagt til Russland og Europa under Napoleonskrigene, og da spesielt under 1812-krigen.
Komponisten Peter Tsjaikovskij (1840–1893) komponerte 1812-ouverturen i 1880. Dette er en musikalsk skildring av Napoleons felttog i Russland.
Referanser
^Zamoyski, Adam (2004). Moscow 1812 Napoleon's Fatal March. Harper Perennial. s.209-10. ISBN 0-06-107558-2.
^Zamoyski, Adam (2018). Napoleon : a life. New York: Basic books. s. 540. ISBN 9780465055937.
^Zamoyski, Adam (2004). Moscow 1812 Napoleon's Fatal March. Harper Perennial. s.214. ISBN 0-06-107558-2.
^Zamoyski, Adam (2004). Moscow 1812 Napoleon's Fatal March. Harper Perennial. s.207-220. ISBN 0-06-107558-2.
.gif){kind=small}
.svg){kind=small}
.svg){kind=small}
.jpg)
.jpg)
.gif)
