Skarpnes-utvalget var et statlig utvalg oppnevnt for å kartlegge hva som skjedde med norske jøders eiendom under andre verdenskrig. Det ble oppnevnt av Justisdepartementet 29. mars 1996.
Utvalgets skulle også kartlegge «den faktiske og rettslige forskjellen når det gjelder beslag av jødenes eiendeler i Norge og de beslag Quisling-regimet foretok i eiendeler tilhørende andre nordmenn».[1]
I boken «Hvor ble det av alt sammen?» Plyndringen av jødene i Norge gir Berit Reisel sin versjon av arbeidet i utvalget.
Utvalgets utredning
Utvalget la frem sin utredning 23 juni 1997. Utvalget hadde da delt seg i to, noe som førte til to forskjellige utredninger. Flertallet i utvalget var Oluf Skarpnes, Thor Falkanger, Eli Fure, Ole Kristian Grimnes og Guri Sunde. Mindretallet bestod av Bjarte Bruland og Berit Reisel.
Mindretallets innstilling lå til grunn for de økonomiske kompensasjoner den norske stat gav etter at utvalgets arbeid var avsluttet.
Moral eller penger?
Etter at utvalget hadde levert sin rapport, ble konflikten mellom flertallet og mindretallet diskutert i mediene.
Aftenpostens kommentator Gunnar Magnus skrev kommentaren «Jødenes eiendom: moral eller penger?» der han rettet kritikk mot mindretallets fremgangsmåte: «[N]oe av hensikten med utvalget – å etablere nasjonal enighet om å rydde opp i økonomisk urett overfor jøder – er allerede gått tapt», hevdet han, og viste til at mindretallet nærmest «kuppet» opinionen før innstilligen var avgitt:
«En uke før innstillingen skulle avleveres, bragte TV og aviser nyheten om splittelsen, med ledsagende kommentarer fra mindretallet. Det fikk støtte fra flere politikere, som åpenbart var forhåndsorientert. Mediestormen kom som resultat av en vel koordinert aksjon. Og den etterlot inntrykk av et sneversynt flertall, bare opptatt av å telle kroner og øre, mens mindretallet ville legge mer vekt på de moralske dimensjoner ved krigsårenes uhyrlige jødeutryddelse. Som om ikke tanken om et erstatningsoppgjør også må springe ut av et moralsk engasjement.» [2]
«Flertallet har beregnet jødenes tap (det som ikke ble tilbakeført) til 110 mill. kr. etter dagens kroneverdi, men minner om at også andre måtte nøye seg med avkortet erstatning. Mindretallet anslår at jødene led et økonomisk tap som ligger "betydelig høyere" enn 440 mill. kr. Selv om en del ble tilbakeført, mener mindretallet at dette oppveies av diverse utgifter som ble fratrukket. Forskjellen mellom "revisorer" og "moralske" koker altså ned til en forskjell på noen hundre millioner kroner», skrev Gunnar Magnus.[2]
«Vi har gjort det vi er blitt bedt om. Vi har gravd frem de økonomiske fakta. Det er opp til politikerne etterpå å beregne moral i kroner og øre. Skulle vi ha gjort dette også, burde det ha stått eksplisitt i mandatet», sa utvalgsmedlem Eli Fure, som tilhørte flertallet.[3]
Fure mente mindretallsrepresentantene var tendensiøse når de antydet at norske myndigheter etter krigen laget et sinnrikt system av lover og regler nærmest for at den norske stat skulle berike seg på jødenes eiendom: "[E]tter krigen lå Norge i ruiner. Det fantes knapt med penger. Ingen kunne få full erstatning, hverken jøder eller ikke-jøder. Man prioriterte å gjenreise landet og hjelpe de aller dårligst stilte.» Fure sa at dette nå hadde forandret seg, og det var mulig å gi jødene et oppgjør. «Men det er et politisk spørsmål og ikke noe vi i utvalget skulle ta stilling til», sa hun.[3]
Støtte til mindretallet fra statsministeren og justisministeren
«Dette er et moralsk spørsmål som ikke bare handler om økonomi», sa statsminister Thorbjørn Jagland om Skarpnes-utvalgets arbeid, før han hadde lest utredningen. «Vi ønsker et verdig oppgjør. Dette er et moralsk ansvar», sa justisminister Gerd-Liv Valla.[4]
Medlemmer
Utvalget hadde følgende sammensetning:
Utvalgets medlemmer Berit Reisel og Bjarte Bruland ble oppnevnt etter forslag fra de mosaiske trossamfunn i Norge. Utvalgets medlem Anne Hals ba seg fritatt fra vervet, og departementet godkjente 11. juni 1996 at arkivar Eli Fure trådte inn som nytt medlem fra Riksarkivet. Konsulent Torfinn Vollan, Fylkesmannen i Vest-Agder, var utvalgets sekretær.[1]
Referanser
Eksterne lenker
Autoritetsdata
