Mens hans dramaer og romaner er mindre godt kjent, i det minste utenfor Romania, fikk hans dagbok fra årene 1935–1944, som ble offentliggjort i 1996, internasjonal oppmerksomhet: der skildrer Sebastian følgene av en økende antisemittisme i Romania fra 1930-årene til pogromene og holocaustensdeportasjoner som begynte i 1941. I Romania førte publiseringen av dagboken til en bred samfunnsdebatt angående landets fascistiske fortid, særlig angående innblandingen av noen ledende intellektuelle så som Nae Ionescu og Mircea Eliade med «Jerngarden».
Liv og verk
Begynnelsen som forfatter
Sebastian kom fra en borgerlig, assimilert jødisk familie i Brăila.[5] Han var en glimrende skoleelev som var meget opptatt av litteratur. Ved avslutningen av sin examen artium-prøve tiltrakk han oppmerksomheten til kommisjonsformannen, filosofen og publisisten Nae Ionescu, som inviterte ham til hovedstaden, București. Der begynte han å studere rettsvitenskap i 1926, et studium som han avsluttet i 1929 ved å få advokatbevilling; fra omtrent denne tiden begynte han å kalle seg Mihail Sebastian. Allerede som student begynte han å publisere artikler i dagsavisen som Nae Ionescu ledet, Cuvântul, og i forskjellige kulturtidsskrifter. Han ble snart ansett for å være en utmerket litteraturkritiker, med den moderne roman som hovedinteresse- særlig den franske (Jules Renard, Gide, og først og fremst Proust). Tiden fra 1930 til 1931 tilbragte han i Paris, for å ta doktorgrad; møtet med fransk litteratur, kunst og levemåte skulle prege ham for alltid. Nae Ionescus livsfilosofi kalt «trăirism» hadde en stor innflytelse på ham. Denne knyttet ham til unge forfattere fra mellomkrigstiden, så som Mircea Eliade, Emil Cioran, Eugen Ionescu og Constantin Noica, som ble kalt den «unge generasjonen» (tânăra generaţie).
Mellom 1929 og 1931 skrev Sebastian sin første roman, Orașul cu salcâmi («Byen med akasier»), som han først fant en forlegger for i 1935. Sin første bok publiserte han i 1932, Fragmente dintr-un carnet găsit («Utdrag fra en funnet notisbok»), en montasje av dagbokopptegnelser og korte essayaktige tekster, som vant i 1934 sammen med Eugène IonescosNu! («Nei«) og Mircea Eliades Solilocvii («Enetaler») den Kongelige stiftelsens debutantpris. I 1933 fulgte novellesamlingen Femei («Kvinner»), som var sterkt preget av Gide, hvis forteller skildrer med kaldt distanse, om ikke sogar med apati sine forskjellige forhold til flere kvinner.
De doua mii de ani... (I to tusen år)
Hans andre roman, De doua mii de ani («I to tusen år») (1934), førte til en skandale. I denne sterkt selvbiografiske boken tar han et oppgjør med «jødespørsmålet» i Romania: hovedpersonen, en student i București, ser seg ofte utsatt for antisemittiske angrep og ser seg dratt frem og tilbake mellom ortodoks jødedom og fullstendig assimilasjon, også mellom kommunisme og sionisme; han finner seg til slutt i det uforanderlige at han er rumensk jøde, med alle faktiske og formodne motsigelser og samfunnsmessige ulempene som dette medfører:
Jeg skal aldri slutte å være jøde, fordi dette ikke er bare en rolle som man enkelt kan legge til siden … Selv om staten skulle si seg kompetent til å erklære meg for å være en båt, en isbjørn eller en fotoapparat, vil jeg ikke være noe annet enn en jøde, rumener, Donaumenneske. ‹For mye på en gang›, hvisker min indre antisemitiske stemme (for det finnes en slik én også, som jeg av og til fører mine samtaler med). Selvsagt, er det for mye. Men likevel er alle tre versjoner sanne.
For sin roman ba Sebastian sin mentor Nae Ionescu, som også opptrer i denne der in dem auch als nøkkelromanen som filosofiprofessor hat, om et forord. Denne hadde nærmet seg mer og mer den antisemittiske politikken til Jerngarden, som også beropte seg på sin side Ionescus nasjonalistiske om ikke folkelig pregete foredrag. Allerede i 1920-årene hadde Ionescu uttalt seg i flere artikler mot den stadig økende antisemittismen i Romania, men gjorde en radikal helomvending. Ionescus forord til romanen ble dermed til en utilslørt antisemittisk smedeskrift. Ionescu rettferdiggjorde jødenes diskriminering som en historisk og teologisk uunngåelig følge av kristusmordet; jødene er en fare for den «kristelige orden»; jøder og kristne er «fremmedlegemer» for hverandre, hvis verdier og forestillinger i politikk og forretningslivet er uforenlige, de skiller seg til sjuedne og sist ganske grundig – metafysisk – i deres «generelle forståelse av eksistensen.»[6] Ionescu avsluttet forordet med følgende ord:
Iosif Hechter, du er syk. Du er syk i ditt indre vesen, fordi du ikke kan annet enn å lide og fordi din lidelse har dype årsaker. Messias er allerede kommet, uten at du har gjenkjent ham. Iosif Hechter, føler du ikke hvordan kulden og mørken omgir deg?
Til tross for denne sterke fornærmelsen bestemte Sebastian seg å trykke romanen med dette forordet. Dette førte til en hittil usett kontrovers i rumenske litterære kretser. En lang rekke intellektuelle, blant andre Mircea Eliade, George Racoveanu og Mircea Vulcănescu deltok med artikler i debatten om romanen. Sebastian selv ble angrepet fra forskjellige hold: nasjonalistene anklaget ham for å fornærme det rumenske folk, andre, at han gikk hånd i hånd med Ionescu og dermed med fascistene. 1935 publiserte han i sitt forsvar boken «Cum am devenit huligan» («Hvordan jeg ble til en pøbel»). Som følge av bruddet med Ionescu forlot Sebastian avisen Cuvântul.[7]
Hvordan den unge generasjonen ble til «neshorn»
I de følgende år opplevde Sebastian at mange av hans venner fulgte Ionescus eksempel og støttet Jerngarden. Vitnesbyrd for denne «konverteringen» av den unge generasjonen til fascisme og den stadig mer utbredte fasciseringen av brede samfunnslag – en prosess Eugen Ionescu skulle senere kalle i «Neshornene» for «rhinocerisation» – er Sebastians dagbok av stor tidshistorisk interesse, men på samme tid et meget personlig vitneutsagn av denne utviklingen. Dagboken dokumenterer dermed gradvis slutten på det nære vennskapet med Mircea Eliade. Eliade hadde tatt Sebastian i forsvar mot antisemitiske angrep i debatten omkring boken De doua mii de ani,[8] men begynte kort tid etter å sympatisere med den fascistiske bevegelsen. Dette førte Sebastian inn i dagboken den 25. september 1936:
Han er en høyreekstremist, til siste slutt. I Abessinerkrigen støttet han Italia. I Spaniakrigen Franco. Hos oss støtter han Codreanu. Han gjør halvhjertede, men pinlige forsøk å gjemme denne omstendigheten, i det minste overfor meg. Men det hender at han lar seg rive med, og da skriker han så som i går kveld … Fra nå av ønsker jeg at vi utelater enhver politisk hentydning fra våre samtaler. Men er det mulig? Men begivenhetene ute på gaten trenger seg på oss, enten vi ønsker det eller ikke, og selv ved den uvesentligste refleksjon føler jeg den stadig større knekken i vårt vennskap.[9]
Kort tid etterpå agiterte Eliade åpent for Jerngarden og unngikk tydelig å møte Sebastian, på samme måte som andre medløpere, som ikke ville bli bragt i forbindelse med en jøde, langt mindre bli sett sammen med ham i offentligheten. Men Sebastian ga ikke opp håpet på bedre tider: den 19. desember 1937 står det i dagboken:
Eliade gjorde etter 1940 karriere i utenrikstjenesten under de fascistiske makthaverne og ble sendt ut til den rumenske ambassaden i London, og senere til Lisboa. Da han besøkte București sommeren 1942 for siste gang før sin emigrasjon, i et Romania som nå var alliert med Nazi-Tyskland, prøvde han ikke engang å møte Sebastian. 30 år senere minnet Gershom Scholem Eliade om dette; Eliade svarte at han var redd Gestapo kunne bli oppmerksom på Sebastian hvis de hadde møttes. De sanne grunnene betrodde han sin dagbok i 1946: «Jeg skammer meg nå, skammer meg over meg selv. Mens jeg var kulturattaché i Lisboa, måtte han tåle alle disse fornedrelsene, fordi han ble født som Iosif Hechter geboren wurde og ville forbli Iosif Hechter. Nå kjemper jeg hjelpeløs mot noe som ikke kan gjøres godt om igjen.»[10]
Etter bruddet med Ionescu skrev Sebastian i forskjellige kulturelle, snarerer enn politisk-orienterte tidsskrifter, så som teatermagasinet Rampa, den franskspråklige avisen L’Indépendence Roumaine og Revista Fundațiilor Regale («Den kongelige stiftelsens tidsskrift», som ansatte ham som heltidsredaktør i 1936). Ved siden av artikler om litteratur skrev han også mange kommentarer angående aktuelle temaer, særlig om veksten av nasjonalsosialismen i Tyskland.
Annen verdenskrig og holocaust
I 1940 publiserte han sin tredje og siste roman, Accidentul («Trafikkulykken»), som knapt nok ble lagt merke til i forvirringen som hersket på grunn av verdenskrigen. Han fikk føle konsekvensene av den antisemittiske lovgivningen i Romania, som nektet de rumenske jødene fra 1930-årene og fremover flere og flere borgerrettigheter. Han mistet, for eksempel, sin advokatbevilling og redaktørstillingen i Revista Fundațiilor Regale. Til tross for at teaterstykker skrevet av jøder var blitt forbudt, klarte han allikevel i 1944 å sette i scene sitt stykke Steaua fără nume («Den navneløse stjernen»), under pseudonymet Victor Mincu.
SS-utrykking mot rumenske jøder (1941)
I januar 1941 ble han vitne til pogromen organisert av Jerngarden, der mer enn 100 jøder fra București ble massakrert. Han ble sammen med mange andre jøder fra București sendt ut til tvangsarbeid og tvunget til å betale store pengesummer. Som de fleste jøder i det såkalte «Gammelriket», ble han ikke deportert til ghettoer eller til konsentrasjonsleirer i Transnistria, noe som ble innstilt mot slutten av 1942 i Romania.
Etter at Den røde armé okkuperte București i august 1944, turde Sebastian igjen bli en del av det offentlige liv. Han ble utnevnt presseråd i utenriksdepartementet og ble i 1945 litteraturprofessor ved Universitetet i București. Mens han var på vei til sin åpningsforelesning, ble han kjørt ned av en lastebil den 29. mai 1945, da han skulle krysse en gate. Han døde på stedet.
Dagbokens mottakelse
Enkelte utdrag fra Sebastians dagbok, som beskriver sider ved hans litterære virke, ble publisert i diverse tidsskrifter allerede under den kommunistiske perioden i Romania, men den statlige sensur sto i veien for en komplett utgivelse. I 1961 klarte Sebastians familie å smugle ut dagboken via den israelske ambassaden i București til utlandet. Den endte opp i Paris, der noen av Sebastians slektninger levde; men det skulle ta flere tiår før de samtykket i dens publisering.[11] Mot slutten av 1995 kom den ut i det rumenske forlaget ledet av Gabriel Liiceanu, Humanitas. Senere ble dagboken oversatt til flere språk, blant dem fransk (1998), engelsk (2000), spansk, tsjekkisk, polsk, nederlandsk, tysk og hebraisk.
I Romania
Minnesmerke for Mircea Eliade på den såkalte «klassikeraléen» Chișinău (Moldova), innviet i 1997
Utgivelsen av dagboken utløste i Romania en bred diskusjon om landets omgang med dens antisemittiske og fascistiske fortid, og førte til en splittelse mellom rumenske intellektuelle. Etter at det kommunistiske diktaturet tok slutt i 1989 hadde de lett etter tilknytningspunkter og forbilder for en liberal, humanistisk tradisjon i Romanias åndsliv i de «gyldne» 1930-årene. Gabriel Liiceanu, for eksempel, mener at skriftene til Eliade, Cioran og Noica når toppen av rumensk raffinement og kreativitet, de representerer derved ikke bare rumensk kultur i mellomkrigstiden, men også kulturnasjonen Romania som helhet.[12]
1992 avslørte den rumenske eksilforfatteren Norman Manea i artikler i det amerikanske tidsskriftet The New Republic Eliades medlemskap i Jerngarden, og ga initiativet til en debatt, som også fant sted i utlandet, angående Eliades fortid som fascist,[13] som flammet opp takket være «avsløringene» i Sebastians dagbok. Mange rumenske intellektuelle, blant dem Nicolae Manolescu, en ledende litteraturkritiker, innrømmet at lektyren fikk deres forståelse av landets historie til å vakle. Journalisten Vasile Popovici skrev at dagboken «hadde forvandlet» ham.[14] Under debattens gang utviklet det seg to «leirer»: Sammen med Manea og Popovici krevde historikere og litterater så som Vladimir Tismăneanu, Leon Volovici og Radu Ioanid en skånselløs nyvurdering av rumensk historie; den andre leiren prøvde å unnskylde Eliades og de andres feilsteg enten ved å henvise til epoken eller ved å prøve å skille deres innsats på filosofifeltet fra politikken; til disse apologetene tilhørte for eksempel Gabriel Liiceanu, Dorin Tudoran, Monica Lovinescu, Alex Ștefănescu og Constantin Țoiu.[15]
I utlandet
Den engelske oversettelsen ved Patrick Camiler ble til med støtte fra United States Holocaust Memorial Museum og kom ut høsten 2000 på forlaget Ivan R. Dee (et forlagsmerke under Rowman & Littlefield). Den hadde stor etterklang i amerikanske massemedier; tidsskriftet The New Yorker publiserte i oktober til og med et åttesiders utdrag fra dagboken. Kommentatorer, så som Philip Roth og Claude Lanzmann, mente at dagboken ikke bare hadde verdi som tidsdokument, men også var et litterært verk av høy kvalitet; Arthur Miller, for eksempel, sammenlignet Sebastians iakttagelsesevne med Tsjechovs.[16]
Etter at den tyske oversettelsen ble publisert, ble Sebastian hedret post mortem med Geschwister-Scholl-prisen.[17] Mange anmeldere sammenlignet dagboken med den til Anne Frank og Victor Klemperer.[18]
Verk
Romaner og noveller
Femei («Kvinner») 1933
De două mii de ani…. («I to tusen år...») 1934
Orașul cu salcâmi («Byen med akasier») 1935
Accidentul («Trafikkulykken») 1940
Dramaer
Jocul de-a vacanța («Ferieleken») 1938
Steaua fără nume («Den navnløse stjernen») 1944
Ultima oră («Siste nyheter») 1944
Insula («Øyen»; ikke fullført, tredje akt skrevet av Mircea Ștefănescu) 1947
Essayer og annen prosa
Fragmente dintr-un carnet găsit («Utdrag fra et funnet notishefte») 1932
Cum am devenit huligan («Hvordan jeg ble til en pøbel») 1935
Corespondența lui Marcel Proust („Marcel Prousts korrespondanse“) 1939
Dagbøker
Jurnal, 1935–1944, Editura Humanitas, București, 1995.
Samlede verker
Ausgewählte Werke. Aus dem Rumänischen übertragen von D. Hermann u.a. Espla (Staatsverlag für Kunst und Literatur), București, 1960
Cornelia Ștefănescu (red.): Eseuri, Cronici, Memorial. Editura Minerva, București, 1972
Cornelia Ștefănescu (red.): Opere. Editura Minerva, București, 1990
Cornelia Ștefănescu (red.): Publicistică: articole, cronici, eseuri. 1926-1928. Editura Minerva, București, 1994
Cornelia Ștefănescu (red.): Jurnal de epocă. Editura Minerva, București, 2003 (utvalgte essayer)
Teșu Solomovici (red.): Jurnal II – Jurnal indirect. 1926-1945. Editura Teșu, București, 2006
Sekundærlitteratur
på rumensk
Iordan Chimet: Dosar Mihail Sebastian. Editura Universal Dalsi, Bukarest 2001, ISBN 973-8157-30-7.
på engelsk
Matei Calinescu: The 1927 Generation in Romania: Friendships and Ideological Choices (Mihail Sebastian, Mircea Eliade, Nae Ionescu, Eugène Ionesco, E. M. Cioran). I: East European Politics and Societies 15:3, 2001, s. 649-677.
Diana Georgescu: Excursions into National Specificity and European Identity: Mihail Sebastian's Interwar Travel Reportage. I: Alex Drace-Francis, Wendy Bracewell (red.): Under Eastern Eyes: A Comparative Introduction to East European Travel Writing on Europe. Central European University Press, Budapest/New York 2008, ISBN 978-963-9776-11-1, s. 293-324
Norman Manea: The Incompatibilities: Romania, the Holocaust, and a Rediscovered Writer. I: The New Republic. 20. april 1998, s. 32–37.
Andrei Oișteanu: Mihail Sebastian and Mircea Eliade: Chronicle of a Broken Friendship. I: Studia Hebraica 7, 2007. s. 142-153. (også antologisert i Valentina Glajar, Jeanine Teodorescu (red.): Local History, Transnational Memory in the Romanian Holocaust. Palgrave MacMillan, New York 2011, ISBN 978-0-230-11254-4)
Leon Volovici: Mihail Sebastian: A Jewish Writer and His (Antisemitic) Master. I: Richard I. Cohen et al.: Insiders and Outsiders: Dilemmas of East European Jewry. The Littman Library of Jewish Civilization, Oxford 2010, ISBN 978-1-906764-00-5.
Rezensionen der Tagebücher Sebastians in der englischsprachigen Presse:
Peter Gay: Witness to Fascism. I: The New York Review of Books, 4. oktober 2001.
Eugen Weber: ‘You have to hang on’. I: London Review of Books 23:22, 15. November 2001. s. 32-33.
på tysk
Simona Antofi: Literatur der Grenzen und Grenzen der Literatur - Der Fall Mihail Sebastian. I: Maren Huberty, Michèle Mattusch (red.): Rumänien und Europa: Transversale. Frank & Timme, Berlin 2009, ISBN 978-3-86596-270-6, s. 227-244
Andrei Oișteanu: Mihail Sebastians inneres Exil, i "Zwischenwelt. Zeitschrift der Theodor Kramer Gesellschaft", 3-4, 2013, ISSN 1606-4321 s. 8-10
Claus Stephani: Ein Mensch von der Donau. I: David. Jüdische Kulturzeitschrift. juni 2007, s. 10-12.
