Mayiske språk, eller mayaspråk, utgjør en språkfamilie som snakkes i Mexico og det nordlige Mellom-Amerika. De mayiske språka snakkes av over seks millioner mayaer, hovedsakelig i Guatemala, Mexico og Belize. I 1996 anerkjente Guatemala formelt 21 mayiske språk innafor sine grenser,[1] mens Mexico anerkjenner ytterligere åtte.[2]
Den mayiske språkfamilien er en av de best dokumenterte og mest studerte i Amerika.[3] De moderne mayiske språka stammer fra urmaya, et språk man tror blei snakka for minst 5000 år siden og som har blitt delvis rekonstruert. Mayiske språk er en del av det mesoamerikanske språkområdet, en språkbunt som har utvikla seg gjennom tusener av år i Mesoamerika. Alle de mayiske språka har de typiske trekka fra dette området. Eksempler på dette er ergativitet og bruken av relasjonelle substantiv istedenfor preposisjoner.
I den førkolumbiske perioden blei noen av mayaspråka skrevet med mayaglyfer. Denne skrifta er kjent fra perioden 300–200 f.Kr. i den seine førklassiske perioden (400 f.Kr.–250 e.Kr.),[4] men er best dokumentert i mayasivilisasjonens klassiske periode (sa. 250–900 e.Kr.). De over 10 000 bevarte mayainskripsjonene på bygninger, monumenter, keramikk og barkepapirkodekser,[5] kombinert med den rike litteraturen på mayiske språk skrevet med det latinske alfabetet etter den spanske koloniseringa, danner et viktig grunnlag for dagens forståelse av Amerikas førkolumbiske historie.
Historie
Mayiske språk er etterkommerne av et urspråk som kalles urmaya, eller på quiché, nab'ee maya' tzij.[6] Man tror at urmaya blei snakka i Cuchumataneshøylanda i det sentrale Guatemala i et område som tilsvarer omtrent det området hvor kanjobal snakkes i dag.[7] Ifølge den gjeldende klassifiseringa til Lyle Campbell og Terrence Kaufmann fant den første oppdelinga sted rundt 2200 f.Kr., da huastekisk skilte lag med resten og talerne forflytta seg nordvestover langs golfkysten. Talere av uryukatekansk og urcholansk skilte seg også fra resten og forflytta seg nordover til Yucatánhalvøya. Talere av den vestlige greina av urmaya dro sørover til områdene som i dag er befolka av mameanske og quicheanske folk. Da talere av urtzeltalansk skilte seg fra den choleanske gruppa og dro sørover til høylanda i Chiapas, kom de i kontakt med talere av mixe-zoqueanske språk.[8] Ifølge en alternativ teori av Robertson og Houston skilte huastekisk seg fra den cholansk-tzeltalanske greina mye seinere enn det Kaufman tror.[9]
I den arkaiske perioden (fram til 2000 f.Kr.) ser det ut til at mange lånord fra mixe-zoqueanske språk blei tatt opp i urmaya. Dette har ført til en hypotese om at de tidlige mayaene var underlagt talere av mixe-zoqueanske språk, muligens olmekerkulturen.[10] Når det gjelder språka xinca og lenca derimot, har de mange mayiske lånord. Spesialister på mayaspråk, som Lyle Campbell, tror derfor at det har vært en periode med sterk kontakt mellom mayaene og lencaene og xincaene, kanskje i den klassiske perioden (250–900 e.Kr.).[3]
Omtrentlige migrasjonsruter for flere greiner av mayiske språk[11]
Uryukatekansk i nord (på Yucatánhalvøya) og urcholansk i sør (i høylanda i Chiapas og Peténbekkenet) skilte lag allerede tidlig i den førklassiske perioden (2000 f.Kr.–250 e.Kr.). Begge variantene fins i hieroglyfiske inskripsjoner fra den tida, og de to språka blir ofte referert til som «klassisk maya».
I den klassiske perioden blei alle hovedgreinene oppdelt ytterligere i ei rekke separate språk. Selv om ett prestisjespråk er det klart mest frekvente i hieroglyfiske tekster, har man funnet minst to, og kanskje så mange som fem, ulike varianter av mayisk i disse tekstene: en østlig variant av cholansk i tekster fra det sørlige mayaområdet og høylanda, en vestlig variant av cholansk i inskripsjoner fra Usumacintaregionen fra midten av 600-tallet,[12] en yukatansk variant fra tekster fra Yucatánhalvøya,[13] en tzeltalansk variant fra de vestlige høylanda og et høylandsspråk fra den quicheanske greina.[14]
I det siste har det blitt foreslått at den spesifikke varianten av cholansk som finnes i hieroglyfiske tekster, best bør forstås som «klassisk choltiansk», forgjengeren til moderne chorti og cholti. Man tror det oppsto i det vestlige og sørlige sentrale Peténbekkenet. Det blei brukt i inskripsjoner, og blei kanskje snakka av eliten og av prester.[15] Årsaken til at så få forskjellige språklige varianter finnes i tekstene, er sannsynligvis at disse fungerte som prestisjedialekter i hele mayaområdet, og hieroglyfiske tekster blei skrevet på elitens språk.[13] Uansett må vanlige mayafolk ha snakka flere ulike språk i den klassiske perioden.
Under den spanske koloniseringa av Mellom-Amerika blei alle indianske språk undertrykka av spansk, som blei det nye prestisjespråket. Bruken av mayaspråk i mange områder i samfunnet, som administrasjon, religion og litteratur, tok slutt. Mayaområdet var likevel mer motstandsdyktig mot påvirkning utafra enn andre områder,[16] og det er kanskje grunnen til at mange mayasamfunn fremdeles har en stor andel enspråklige talere. Mayaområdet er likevel dominert av spansk. Flere mayaspråk er utdødd eller trua, mens andre lever i beste velgående, med talere i alle aldersgrupper som bruker dem som førstespråk i alle samfunnsområder.[17]
Etter hvert som arkeologene gjorde framskritt i mayaområdet på 1900-tallet og nasjonalistiske og rasestolthetsholdninger spredte seg, begynte mayatalende folk å utvikle en felles identitet som mayaer, etterkommerne av den mektige mayasivilisasjonen.[18]
Ordet «maya» stammer sannsynligvis fra den postklassiske yukatanske byen Mayapan; den snevrere betydninga som ordet hadde i førkolonial og kolonial tid, viser at det oppsto i en bestemt region på Yucatánhalvøya. Dagens videre betydning av ordet brukes for både språklige, etniske og kulturelle forhold. De fleste mayaer identifiserer seg først og fremst med en bestemt etnisk gruppe, f.eks. som «yukataner» eller «quiché», men de er også klar over at disse etniske gruppene har en felles mayisk avstamning.[18]
Språket har vært fundamentalt når man har skullet trekke grensene for dette slektskapet.[19] Enhetsfølelsen har ført til krav om at språk som er så nært beslekta at de lett kunne blitt regna som dialekter av det samme språket, skal regnes som egne språk. Begrepet «dialekt» blei imidlertid tidligere brukt med rasistisk undertone, for å skape et skille mellom amerindiske «dialekter» og europeiske «språk». Dette er også en grunn til at man i de seinere åra har foretrukket å regne de språklige variantene som snakkes av ulike etniske grupper, som separate språk.[20]
I Guatemala blir oppgaver som standardisering av ortografier for mayiske språk tatt hånd om av Academia de Lenguas Mayas de Guatemala (ALMG, Guatemalas akademi for mayiske språk), som blei oppretta av mayiske organisasjoner i 1986. Etter fredsavtalen i 1996 har akademiet fått stadig større anerkjennelse som den offisielle regulatoren av mayiske språk både blant forskere og mayafolk selv.
Den mayiske språkfamilien har ikke vist noen sikre tegn til slektskap med andre språkfamilier. Likheter med andre språk i Mesoamerika forstås som å være et resultat av sammenblanding av språklige trekk med tilgrensende språk og ikke av en felles avstamning. Mesoamerika har vist seg å være en såkalt språkbunt.[21]
Mange forskere har forsøkt å koble den mayiske familien med andre språkfamilier eller isolater, men ingen av forslaga har fått brei støtte blant lingvistene. Noen eksempler er forsøk på å koble mayisk til chipaya-uru, mapudungun, lenca, purépecha og huave. Mayisk har også blitt tatt med i flere hypoteser om hokanspråk og penutianske språk. Lingvisten Joseph Greenberg inkluderte mayisk i sin svært kontroversielle hypotese om amerindiske språk, som har blitt avvist av de fleste historiske lingvister.[3]
Ifølge Lyle Campbell, en ekspert på mayiske språk, er det mest lovende forslaget «makromaya-hypotesen», som peker på fellestrekk mellom mayisk, mixe-zoquenaske språk og totonakisk, men ytterligere forskning er nødvendig for å støtte opp under eller avvise denne hypotesen.
Underinndelinger
Den mayiske språkfamilien er svært godt dokumentert, og dens interne genetiske klassifisering er vidt akseptert og etablert, med unntak av enkelte mindre uoppklarte forskjeller.
Det er fortsatt uenighet om plasseringa til cholansk og kanjobalansk. Noen forskere tror disse danner en separat vestlig grein[22] (som i diagrammet nedafor), mens andre ikke støtter forslaget om et nært slektskap mellom disse to undergruppene og klassifiserer dem som to forskjellige greiner som stammer direkte fra urspråket.[23] En alternativ klassifisering som er foreslått, grupperer den huastekanske greina som en utløper fra den cholansk-tzeltalanske greina, og ikke som en egen grein som stammer direkte fra urmaya.[24][25]
Kart over områdene hvor det snakkes mayiske språk. Skriftstørrelsen indikerer de innbyrdes størrelsene på befolkningene (over 500 000 brukere, 100 000–500 000 brukere, 10 000–100 000 brukere og under 10 000 brukere).
Den huastekanske greina
Huastekisk (tenek) snakkes i de meksikanske delstatene Veracruz og San Luis Potosí av rundt 122 000 mennesker.[26] Det er det av de mayiske språka som skiller seg mest fra de andre. Chicomuselsk var et språk som var beslekta med huastekisk og blei snakka i Chiapas. Språket døde ut en gang før 1982.[27]
Den yukatekanske greina
Yukatansk maya (kjent som maya blant brukerne selv) er det største mayiske språket i Mexico. Det snakkes i dag av mellom 800 000 og 900 000 mennesker, som for det meste holder til på Yucatánhalvøya.[28][29] Språket har en rik postkolonial litteratur og er fremdeles førstespråk i landlige områder i Yucatán, Quintana Roo og Campeche.
De tre andre yukatekanske språka er mopan, som snakkes av rundt 10 000 mennesker i Belize;[30]itza, et utdødd språk som blei snakka i Guatemala;[31] og lakandonsk (jach-t'aan), som også er trua, med sine rundt 1000 talere i utkanten av Selva Lacandona i Chiapas.[32]
Den vestlige greina
Cholansk
De cholanske språka var tidligere spredt utover hele det mayiske området. Det cholanske språket med flest brukere i dag er chol, med sine omkring 130 000 talere i Chiapas.[33] Dets nærmeste slektning, chontal (yoko t'an), snakkes av 38 000 mennesker i delstaten Tabasco.[34] Et annet beslekta språk, som nå er trua, er chorti, som snakkes av 30 000 i Guatemala.[35] Det blei tidligere også snakka helt vest i Honduras og i El Salvador. Cholti, et søsterspråk av chorti, er også utdødd.
Cholanske språk er trolig de mest konservative når det gjelder ordforråd og fonologi, og er nært beslekta med språket som er brukt i inskripsjonene fra den klassiske perioden funnet i de sentrale lavlanda. De cholanske språka kan ha fungert som prestisjespråk og eksistert side om side med andre språk og dialekter i enkelte områder. Denne antakelsen gir en holdbar forklaring på den store geografiske avstanda mellom området hvor det snakkes chorti og områdene hvor chol og chontal snakkes.[13]
Tzeltalansk
De nærmeste slektningene til de cholanske språka er de tzeltalanske språka, tzotzil og tzeltal, som begge snakkes i Chiapas av store og stabile eller voksende befolkninger (264 000 for tzotzil[36] og 190 000 for tzeltal[37]). Tzotzil og tzeltal har en stor andel enspråklige brukere.
Chuj snakkes av omtrent 41 000 i Huehuetenango, og av rundt 9 500, hovedsakelig flyktninger, på den andre sida av grensa til Mexico, i kommunen Trinitaria i Chiapas og i landsbyene Tziscau og Cuauhtémoc.[41]Tojolabal snakkes i østlige Chiapas av om lag 36 000 mennesker.[42]
Den østlige greina
Quicheansk-mameansk
De quicheansk-mameanske språka og dialektene, med to undergreiner og tre undergrupper, snakkes i de guatemalanske høylanda. Kekchi (eller q'eqchi'), som utgjør en egen undergrein av quicheansk-mameansk, snakkes av rundt 400 000 mennesker i det sørlige Petén, Izabal og Alta Verapaz i Guatemala og av rundt 9 000 mennesker i Belize. I El Salvador snakkes det av om lag 12 000 som et resultat av migrasjon de siste åra.[43]
Det største språket i denne greina er mam, som snakkes av over 500 000 mennesker i departementene San Marcos og Huehuetenango.[45]Aguakatansk er språket til om lag 18 000 mennesker i det sentrale Aguacatán, en annen kommune i Huehuetenango.[46]Ixil snakkes av sa. 70 000 i regionen Ixiltriangelet i departementet El Quiché.[47]Tektitansk (eller teco) snakkes av over 1 000 mennesker i kommunen Tectitán og av rundt 1 000 flyktninger i Mexico. Ifølge Ethnologue er antallet tektitansktalende økende.[48]
Kjerne-quicheansk
Francisco Ximénez' kopi av Popol Vuh. Det eldste bevarte eksemplaret av tekstsamlinga er skrevet på en gammel variant av quiché.
Quiché (eller k'iche') er det mayiske språket med flest brukere. Det snakkes av mellom én og to millioner (talla er svært sprikende)[49]quiché-mayaer i de guatemalanske høylanda, rundt byene Chichicastenango og Quetzaltenango og i Cuchumatánfjella, samt av innflyttere til Guatemala by og rundt 500 innflyttere i det sørlige Mexico.[50] Det kjente mayiske mytologiske dokumentet Popol Vuh er skrevet på en gammel variant av quiché, som ofte omtales som klassisk quiché. Quiché-kulturen var på sitt høydepunkt rett før den spanske okkupasjonen. Utatlán, nær den nåværende byen Santa Cruz del Quiché, var økonomisk og seremonielt sentrum.[51]
Achi snakkes av rundt 85 000 mennesker i Cubulco og Rabinal, to kommuner i Baja Verapaz.[52] I noen klassifiseringer, blant annet Lyle Campbells, regnes achi som en variant av quiché. På grunn av et historisk skille mellom de to etniske gruppene regner achiene selv seg imidlertid ikke som quicheer.
Kakchikel snakkes av rundt 450 000 mennesker i et område som strekker seg fra Guatemala by vestover til den nordlige bredden av Atitlánsjøen.[53]Kakchikel-annualene, som er skrevet på kakchikel, er et viktig litterært verk fra 1500-tallet som forteller historia til de ledende gruppene hos kakchikelfolket.
Urmaya, språket som alle de mayiske språka stammer fra, har blitt rekonstruert ved hjelp av den komparative metoden.[60] Det hadde en dominerende stavelsesstruktur med CVC (konsonant–vokal–konsonant), og tillot konsonantgrupper kun på tvers av stavelsesgrenser.[61] De fleste orda i urmaya var på én stavelse, med unntak av noen få nominalrøtter på to stavelser. På grunn av et seinere bortfall av vokaler har mange av dagens mayiske språk komplekse konsonantgrupper i begge ender av stavelsene. Ifølge rekonstruksjonen gjort av Lyle Campbell og Terrence Kaufman, hadde urmaya følgende lyder;[62] de moderne språka har i stor grad lignende systemer:
Klassifiseringa av de mayiske språka er basert på endringer som har forekommet i ulike undergrupper av familien. For eksempel endra alle språka i den vestlige gruppa (bl.a. huastekansk, yukatekansk og cholansk) det urmayiske fonemet*/r/ til [j], noen språk i den østlige gruppa (quicheansk) beholdt [r], mens andre (mameansk) endra det til [tʃ] eller [t] (i slutten av ord).[63] Fellestrekk hos huastekansk, yukatekansk og cholansk viser at de skilte seg fra de andre mayiske språka før de endringene som skjedde i andre greiner, hadde funnet sted.
De palataliserte plosivene[tʲʼ] og [tʲ]) fins ikke i noen av de moderne språka. De har gjennomgått ulike endringer i ulike greiner. I den østlige greina (chujeansk-kanjobalansk og cholansk) reflekteres de som [t] og [tʼ], i mameansk som [ts] og [tsʼ], og i quicheansk som [tʃ] og [tʃʼ]. Yukatansk skiller seg ut fra de andre vestlige språka ved at de palataliserte plosivene i noen tilfeller er endra til [tʃ] og i andre tilfeller til [t].[65]
Den urmayiske velare nasalen *[ŋ] reflekteres som [x] i de østlige greinene (quicheansk-mameansk), [n] i kanjobalansk, cholansk og yukatansk, [h] i huastecansk, og har kun blitt bevart som [ŋ] i chuj og jakaltekisk.[63]
Underinndelinga av den mayiske språkfamilien er basert på felles språklige nyvinninger. Noen av de fonologiske endringene som har blitt brukt til å komme fram til dagens klassifisering, er beskrevet her.
Huastekisk er det mest divergente av de mayiske språka, og har hatt en rekke endringer som ikke har funnet sted i noen av de andre greinene. Huastekansk er den eneste greina som har endra urmayisk *[w] til [b]. Huastekisk (og ikke chikomuselsk) er også det eneste mayiske språket som har et fonemisk labialisert velarisk fonem ([kʷ]). Dette er imidlertid et postkolonialt utviklingstrekk: ved å sammenligne dokumenter på huastekisk fra kolonitida med moderne huastekisk, ser man at de moderne forekomstene av [kʷ] opprinnelig var sekvenser av *[k] etterfulgt av en runda vokal og en halvvokal. For eksempel ordet «gribb», som på moderne huastekisk uttales [kʷiːʃ], blei skrevet <cuyx> på kolonial huastekisk, og uttalt *[kuwiːʃ].
Både den cholanske og den yukatekanske greina endra kort *[a] til [ɨ]. Alle de cholanske språka har endra de urmayiske lange vokalene *[eː] og *[oː] til henholdsvis [i] og [u]. De yukatekanske har imidlertid også endra urmayisk [t] til [tʃ] i slutten av ord.
Quicheansk-mameansk og enkelte kanjobalanske språk har beholdt de urmayiske uvulare plosivene ([q] og [qʼ]); i alle de andre greinene smelta disse lydene sammen med henholdsvis [k] og [kʼ]. Man kan altså si at den quicheansk-mameanske greina kjennetegnes mest av bevaring av lyder enn av nyvinninger.
Mameansk skiller seg klart fra quicheansk på grunn av en kjedeendring som gjorde at *[r] blei endra til [t], *[t] til [tʃ], *[tʃ] til [tʂ] og *[ʃ] til [ʂ]. Disse retroflekseaffrikatene og frikativene spredte seg seinere til kanjobalansk gjennom språkkontakt.[66]
Innen den quicheanske greina, skiller kakchikel og tzutujil seg fra kjerne-quicheansk ved at de har endra de urmayiske *[w] og *[ɓ] til henholdsvis [j] og [ʔ] i slutten av flerstavelsesord.[67]
Noen andre endringer er felles for alle de mayiske språka. For eksempel den urmayiske glottale frikativen *[h], som ingen av språka har beholdt, forekommer i en rekke ulike varianter i datterspråka avhengig av posisjonen i ordet. I noen tilfeller har den forlenga vokalen som kom før, i språk som har beholdt vokallengde som distinktivt trekk. I andre språk blei den til [w], [j], [ʔ], [x] eller blei borte.[68]
Andre sporadiske nyvinninger har forekommet uavhengig av hverandre i flere greiner. For eksempel har distinktiv vokallengde forsvunnet i kanjobalansk-choleansk (bortsett fra i mocho og akatansk), kakchikel og cholansk. Andre språk har gjort om vokallengdedistinksjonen til en distinksjon mellom intense og slappe vokaler, og har seinere mista denne i de fleste tilfeller. Kakchikel har imidlertid beholdt en sentral, slapp, schwa-liknende vokal som en variant av urmayisk [a].[69] To språk, yukatansk og uspantansk, samt en dialekt av tzotzil,[70] har utvikla en tonal vokaldistinksjon, med høye og lave toner som tilsvarer den tidligere vokallengden og samtidig reflekterer *[h] og *[ʔ].
Man regner med at urmaya hadde en grunnleggende verb–objekt–subjekt-rekkefølge med muligheter til å skifte over til verb–subjekt–objekt i visse sammenhenger, slik som i komplekse setninger, setninger hvor objekt og subjekt hadde lik grad av animathet og når subjektet var bestemt.[73] I dag har yukatekansk, tzotzil og tojolabal fast VOS-ordstilling. Mameansk, kanjobal, jakaltekisk og en dialekt av chuj har fast VSO. Bare chorti har en grunnleggende SVO-ordstilling. Andre mayiske språk tillater både VSO og VOS.
Tallklassifikatorer
Når det telles på mayiske språk, brukes det tallklassifikatorer som spesifiserer hvilken klasse enhet det som telles tilhører; tallordet kan ikke opptre uten en slik klassifikator. Klassen bestemmes vanligvis av hvorvidt enheten er animat eller ikke, eller av objektets generelle form.[74] Når man for eksempel teller flate objekter, bruker man en annen tallklassifikator enn når man teller runde ting, avlange ting eller mennesker. I noen mayiske språk, blant annet chontal, opptrer klassifikatorene i form av affikser som legges til tallordet. I andre, for eksempel tzeltal, er klassifikatorene frie former. I jakaltekisk kan de også brukes som pronomener.
Betydninga til et substantiv kan bli endra betraktelig ved å bruke forskjellige tallklassifikatorer. For eksempel i chontal, når klassifikatoren -tek brukes ved navn på planter, forstås det som at objektene som telles, regnes som hele trær. Hvis man isteden bruker en annen klassifikator, -ts'it (som brukes for å telle lange, tynne objekter), blir det forstått at man teller greinene.[75]
Semantiske forskjeller mellom tallklassifikatorer i chontal
untek wop (ett-tre jahuacte) «ett jahuacte-tre»
unts'it wop (én-pinne jahuacte) «én pinne fra et jahucte-tre»
un-
tek
wop
un-
ts'it
wop
én-
«plante»
jahuacte-tre
én-
«langt.tynt.objekt»
jahuacte-tre
Eierskap
Morfologien til de mayiske substantiva er relativt enkel: de bøyes etter tall (entall eller flertall) og, i de tilfellene de er possesserte (besatte), etter eierens person og tall.
Pronominelt eierskap uttrykkes ved eierskapsprefikser som legges til substantivet, som i kakchikel ru-kej «hans/hennes hest». Substantiv kan også få en spesiell form som uttrykker at de er besatte.
Når eieren uttrykkes ved et substantiv (nominell possesjon), bøyes det besatte substantivet i tredje person og etterfølges av eiersubstantivet, som i kakchikel ru-kej ri achin «mannens hest» (bokstavelig «hans hest mannen»). Denne typen konstruksjon er et framstående trekk i hele det mesoamerikanske språkområdet.[76]
Mayiske språk skiller ofte mellom avhendelig og uavhendelig eierskap gjennom måten substantivet markeres (eller ikke) som besatt. Jakaltekisk skiller for eksempel mellom det uavhendelige wetʃel «bildet mitt (bildet av meg)» og det avhendelige wetʃele «bildet mitt (som jeg har tatt)». Prefikset we- markerer i begge tilfellene at eieren er første person entall, men fraværet av eiersuffikset -e i det første eksempelet markerer uavhendelig eierskap.[77]
Relasjonelle substantiv
Mayiske språk som har preposisjoner, har vanligvis bare én. For å uttrykke plassering og andre forhold mellom enheter, brukes det en spesiell ordklasse som kalles relasjonelle substantiv. Dette er et annet av de typiske trekka i det mesoamerikanske språkområdet. I mayisk er de fleste relasjonelle substantiva metaforisk avleda fra kroppsdeler, slik at for eksempel «på/oppå» uttrykkes med ordet for «hode».[78]
Relasjonelle substantiv eies av konstituenten som er referansepunkt i forholdet, og det relasjonelle substantivet spesifiserer forholdet. På mayiske språk sier man dermed «fjellets hode» (bokstavelig «dets hode fjellet») når man mener «på (oppå) fjellet», og i Popol Vuh, som er skrevet på klassisk quiché, står det u-wach ulew «på jorda» (bokstavelig «dens ansikt jorda»).
Subjekter og objekter
Mayiske språk er ergative. Det vil si at subjektet til et intransitivt verb behandles på same måte som objektet til et transitivt verb, men forskjellig fra subjektet til et transitivt verb.[79]
Mayiske språk har to grupper affikser som legges til verbet for å uttrykke argumentenes person. En gruppe (ofte omtalt som gruppe A) indikerer personen til intransitive verbs subjekt og til transitive verbs objekt. De kan også brukes sammen med adjektivs- eller substantivspredikater for å indikere subjektet.
Gruppe A
Bruk
Eksempel
Språk i eksempelet
Oversettelse
Subjektet til et intransitivt verb
x-ix-ok
kakchikel
«dere gikk inn»
Objektet til et transitivt verb
x-ix-ru-chöp
kakchikel
«han/hun tok dere»
Subjektet til et adjektivspredikat
ix-samajel
kakchikel
«dere er hardarbeidende.»
Subjektet til et substantivspredikat
'antz-ot
tzotzil
«du er kvinne.»
En annen gruppe (gruppe B) brukes for å indikere personen til transitive verbs subjekt, og også eierne til besatte substantiv (inkludert relasjonelle substantiv).[80]
I tillegg til subjekt og objekt (agens og patiens) har mayiske verb også affikser som markerer aspekt, tempus og modus, som i det følgende eksempelet:
Mayisk verbstruktur
Aspekt/modus/tempus
Gruppe A-prefiks
Gruppe B-prefiks
Rot
Aspekt/modus/diatese
Flertall
k-
in-
a-
ch'ay
-o
inkompletiv
1. person ent. patiens
2. person flt. agens
slå
inkompletiv
(quiché) kinach'ayo «du slår meg»
Tempussystema i mayiske språk er stort sett enkle. Jakaltekisk skiller for eksempel bare mellom fortid og ikke-fortid, mens mam bare har framtid og ikke-framtid. Aspektsystema er vanligvis mer kompliserte. Modus utgjør ikke formelt et selvstendig system i mayisk, og blir isteden implisitt uttrykt av tempus- og aspektmarkørene.[81] Kaufman har rekonstruert et tempus/aspekt/modus-system for urmaya som omfatter sju aspekter: inkompletiv, progressiv, kompletiv/punktualis, potensiell/framtid, optativ og perfektiv.[82]
Mayiske språk har gjerne et stort antall diateser. Urmaya hadda i alle fall én passivkonstruksjon og én antipassivregel for å degradere viktigheten til agens i forhold til patiens. Moderne quiché har to antipassiver: en som tillegger objektet fokus, og en annen som trekker fram verbhandlinga.[66] Andre diateserelaterte konstruksjoner som forekommer i mayiske språk, er de følgende: halvpassiv, inkorporasjonell (inkorporasjon av direkte objekt i verbet), instrumentell (oppgradering av instrumentet til objektsposisjon) og referensiell (en type applikativ som oppgraderer et indirekte argument til objektsposisjon).[83]
Stativer og posisjoneller
I de mayiske språka blir alle ord vanligvis regna for å tilhøre en av fire ordklasser: verb, stativer, adjektiv og substantiv.
Stativer er en klasse predikative ord som uttrykker en kvalitet eller en tilstand, hvis syntaktiske egenskaper faller inn mellom egenskapene til verb og adjektiv i indoeuropeiske språk. På samme måte som verb, kan stativer av og til bøyes etter person, men mangler vanligvis bøyninger for tempus, aspekt og andre særegne verbkategorier. Stativer omfatter både adjektiver, posisjonaler og tallord.
Posisjonaler er en gruppe ordrøtter som er karakteristiske for mayiske språk, og som kanskje ikke engang fins i andre språk. Av disse røttene dannes det adjektiv og verb (vanligvis ved hjelp av suffikser) med betydninger som har å gjøre med formen til et objekt eller en person. Mayiske språk har mellom 250 og 500 ulike posisjonalrøtter:
Telan ay jun naq winaq yul b'e.
«Det ligger en mann fallen på veien.»
Woqan hin k'al ay max ek'k'u.
«Jeg brukte hele dagen på å sitte.»
Yet ewi xoyan ay jun lob'aj stina.
«I går lå det en slange rulla sammen ved inngangen til huset.»
I disse tre setningene fra kanjobal[84] er posisjonalene telan («noe stort eller sylindrisk som ligger som om det har falt»), woqan («person som sitter på et stollignende objekt») og xoyan («rulla opp som en slange eller et tau»).
Orddanning
Det er vanlig å danne nye substantiv ved å kombinere forskjellige substantivrøtter. Det fins også mange morfologiske prosesser for å avlede substantiv fra verb. Verb kan også ta svært produktive avledningsaffikser av ulike slag, hvorav de fleste spesifiserer transitivitet eller diatese.[85]
Noen mayiske språk tillater inkorporasjon av substantiver i verb, enten som direkte objekter eller med andre funksjoner. Det er imidlertid få affikser med adverbiale eller modale betydninger.
Som i andre mesoamerikanske språk er det en svært utbredt metaforisk bruk av røtter som viser til kroppsdeler, særlig for å danne lokativer og relasjonelle substantiv, slik som tzeltal/tzotzil ti' na «dør» (bokstavelig «husmunn»), eller kakchikel chi ru-pam «innside» (bokstavelig «munn dens-mage»).
Mayiske lånord
Det er funnet enkelte lånord med mayisk opprinnelse eller mulig mayisk opprinnelse i andre språk, særlig i spansk, engelsk og noen tilstøtende mesoamerikanske språk.
Ifølge Coe[86] stammer det engelske ordet shark, «hai», direkte fra yukatansk maya xoc, som betyr «fisk». Oxford English Dictionary betegner sharks opprinnelse som «usikker», og at ordet «ser ut til å ha blitt introdusert av sjømennene fra kaptein John Hawkins ekspedisjon, som hadde med seg et eksemplar som blei utstilt i London i 1569».
Et annet ord som stammer fra maya, er «sigar» og «sigarett». Zik er yukatansk for «røyk», mens «røyka» er zikar på chorti og zikil på chol.
Ordet «orkan» (enda klarere spansk «huracán» og engelsk «hurricane») er tydelig relatert til den mayiske guden Jun Raqan (Huracan). Det er imidlertid mulig at ordet kom inn i europeiske språk fra karibisk.[87] Hvorvidt ordet blei lånt inn fra maya til karibisk eller fra karibisk til maya er usikkert.
Det komplekse skriftsystemet som blei brukt til å skrive mayiske språk før koloniseringa, er kjent i dag fra inskripsjoner på flere arkeologiske funnsteder og har blitt dechiffrert nesten i sin helhet. Skriftsystemet var en blanding av et logografisk og et syllabisk system.[88]
I kolonitida begynte man å skrive mayiske språk med et skriftsystem som blei avleda fra det latinske alfabetet; ortografiene blei stort sett utarbeida av misjonærer.[89] Ikke alle moderne mayaspråk har standardiserte rettskrivinger, men de som snakkes i Guatemala, bruker et standardisert, latinbasert fonemisk system som er utvikla av Academia de Lenguas Mayas de Guatemala (ALMG). Rettskrivinger for språka som snakkes i Mexico, er under utvikling av Instituto Nacional de Lenguas Indígenas (INALI).
Den førkolumbiske mayasivilisasjonen utvikla og brukte et intrikat og fullt fungerende skriftsystem som er det eneste mesoamerikanske skriftsystemet som kan sies å ha blitt nesten helt dechiffrert. Tidligere sivilisasjoner vest og nord for mayaenes områder som også hadde skriftsystemer som er bevart i inskripsjoner, omfatter zapotekerne, olmekerne og zoque-talende folk i det sørlige Veracruz og vestlige Chiapas, men disse systemene er fremdeles i stor grad udechiffrerte. Det er generell enighet om at mayaenes skriftsystem var en videreutvikling av et eller flere av disse tidligere systema, og en rekke kilder regner det udechiffrerte olmekiske skriftsystemet som det mest sannsynlige opphavet.[90]
Etter hvert som man har dechiffrert mayahieroglyfene, har det blitt klart at de utgjorde et komplett skriftsystem som kunne brukes til å utvetydig uttrykke alle mulige setninger fra talespråket. Systemet er av en type som mest nøyaktig kan klassifiseres som logosyllabisk, hvor symbolene brukes enten som logogrammer eller stavelser.
Systemet er en komplett stavelsesskrift (selv om ikke alle mulige stavelser har blitt identifisert ennå), og alt kunne skrives fonetisk, stavelse for stavelse, ved å bruke disse symbolene.[88] I praksis blei imidlertid nesten alle inskripsjoner skrevet med en kombinasjon av stavelsesskrift og ordtegn (kalt logogrammer), på samme måte som moderne japansk, samt skriftsystema som blei brukt til å skrive oldtidsspråk som akkadisk, hittittisk, hurriansk og egyptisk.
Mayahieroglyfer på Museo de sitio i Palenque i Mexico
Minst to større mayiske språk er med sikkerhet identifisert i hieroglyfiske tekster, og noen mener at det er funnet hele fem forskjellige språklige varianter. En arkaisk språkvariant kjent som klassisk maya er dominerende i disse tekstene, spesielt i inskripsjoner fra den klassiske perioden fra de sørlige og sentrale lavlandsområdene. Dette språket er nærmest beslekta med den cholanske greina av språkfamilien, og har de moderne etterfølgerne chol, chorti og chontal.
Et gammelt yukatansk språk (forfaren til moderne yukatansk) er også gjenkjent i inskripsjoner, først og fremst fra Yucatánhalvøya og fra en seinere periode. Tre av fire bevarte mayakodekser er basert på yukatansk. Det er også hevda at noen inskripsjoner funnet i Chiapashøylanda kan være på et tzeltalansk språk, hvis moderne etterkommere er tzeltal og tzotzil.[91] Andre regionale varianter og dialekter er også hevda å ha blitt brukt, men disse er ennå ikke identifisert med sikkerhet.[13]
Bruk av og kunnskap om mayaskrifta fortsatte fram til den spanske invasjonen på 1500-tallet. Biskop Diego de Landa Calderón forbøy aktivt bruken av skriftspråket, noe som effektivt satte en stopper for den mesoamerikanske litterære tradisjonen på sitt eget skriftspråk, og han samarbeida med de spanske conquistadorene om å ødelegge de eksisterende tekstene som en del av arbeidet med å konvertere mayaene til kristendommen og føre dem vekk fra det han oppfatta som hedenskap. Seinere beskreiv han imidlertid bruken av mayaskrift i yukatanske religiøse skikker i boka Relación de las cosas de Yucatán.
Moderne rettskriving
Siden kolonitida har praktisk talt alt som har blitt skrevet på mayiske språk, brukt latinske bokstaver. Rettskrivinga var tidligere basert på spansk, og det er bare i de seinere åra at det har oppstått standardiserte rettskrivingskonvensjoner. De første generelt aksepterte standardene blei utarbeida for yukatansk av forfatterne og bidragsyterne til Diccionario Maya Cordemex, et prosjekt leda av Alfredo Barrera Vásquez, og som blei publisert første gang i 1980.[92] Det guatemalanske akademiet for mayiske språk (ALMG), som blei grunnlagt i 1986, tilpassa deretter disse standardene til 22 mayiske språk (stort sett de som snakkes i Guatemala). Andre større mayaspråk, hovedsakelig i den meksikanske delstaten Chiapas, slik som tzotzil, tzeltal, chol og tojolabal, er ikke omfatta av disse standardene. Disse følger isteden ofte retningslinjene til Chiapas' delstatssenter for indiansk språk, kunst og litteratur (CELALI), som for eksempel skriver <ts> istedenfor <tz> (som gir «tseltal» og «tsotsil»). I Mexico har navn på arkeologiske steder og andre historiske navn beholdt ortografien fra kolonitida.
AB Disse vokalene brukes bare i kakchikel. I tonespråk (først og fremst yukatansk) markeres høy tone med et aksenttegn, f.eks. <á> eller <ée>.
For språka som skiller mellom palatoalveolare og retroflekse affrikater og frikativer (mam, ixil, tektitansk, aguakatansk, kanjobal, jakaltekisk, akatansk og yukatansk), foreslår ALMG de følgende retningslinjene:
ALMGs retningslinjer for palatoalveolare og retroflekse konsonanter
ALMG
IPA
ALMG
IPA
ch
[tʃ]
ch'
[tʃʼ]
tx
[tʂ]
tx'
[tʂʼ]
xh
[ʃ]
x
[ʂ]
Et element i de reviderte ortografiene som ikke er allment akseptert, spesielt utafor Guatemala, er omskriving av egennavn (navn på landsbyer, kulturer og arkeologiske steder) til den nye normen. Cordemex har derfor fortsatt med å bruke betegnelsen «Yucatán» (istedenfor «Yukatan») i innledninga til ordboka si, til tross for at den nye rettskrivinga ikke bruker «c», og de fleste forskningspublikasjoner bruker også de opprinnelige skrivemåtene for arkeologiske steder og kulturer.
Litteratur
Fra den klassiske perioden fram til i dag har det blitt skrevet en mengde litteratur på mayiske språk. De eldste tekstene som er bevart, er for det meste store inskripsjoner som dokumenterer lederskap, arvefølger, erobring og kalendariske og astronomiske hendelser. Sannsynligvis blei annen type litteratur skrevet på annet type materiale, som kodekser av bark, og bare fire av disse har overlevd tidas tann og de spanske misjonærenes ødeleggelseskampanjer.[93]
Kort etter den spanske erobringa av Mexico begynte man å skrive de mayiske språka med latinske bokstaver. Blant mayalitteraturen fra kolonitida finner man blant annet den berømte Popol Vuh, ei mytologisk-historisk beretning nedskrevet ca. 1550 på klassisk quiché, antagelig med utgangspunkt i en eldre tekst i hieroglyfer og en muntlig fortellertradisjon.[94]Título de Totonicapán og teaterstykket Rabinal Achí fra 1600-tallet er andre tidlige verker på quiché, det førstnevnte på quiché og det sistnevnte på achi.[95]Kakchikelenes annaler fra seint 1500-tall, en historisk fortelling om kakchikel-folket, har fellestrekk med historia i Popol Vuh. De historiske og profetiske beretningene i de forskjellige bøkene som sammen er kjent som Chilam Balam-bøkene, er førstehåndskilder til de gamle yukatanske mayatradisjonene.[96] Den eneste bevarte boka med tidlig lyrisk poesi, Dzitbalache-sangene av Ah Bam, stammer fra den samme perioden.[97]
I tillegg til disse enkeltstående verka skreiv prester og munker en rekke grammatikker for indianske språk, blant annet kakchikel, klassisk quiché, tzeltal, tzotzil og yukatansk. Noen av disse inneholdt oversettelser av den katolske katekismen.[98]
Det blei nesten ikke skrevet noen litteratur på indianske språk i den postkoloniale perioden (etter 1821) bortsett fra av lingvister og etnologer som skrev ned muntlig litteratur.[99] Mayaene hadde i stor grad mista evnen til å skreve og lese på sine egne språk, og hvis de lærte å skrive og lese, var det på spansk. Etter at Cordemex og ALMG blei oppretta i henholdsvis 1980 og 1986, har mange mayaer på nytt begynt å skrive på sine egne språk, og en ny litterær tradisjon er i ferd med å utvikle seg. Man kan særlig trekke fram quiché-poeten Humberto Ak'ab'al, hvis verker ofte publiseres i tospråklige versjoner på spansk og quiché.[100]
^William A. Saturno, David Stuart, Boris Beltrán: Early Maya Writing at San Bartolo, Guatemala, Department of Anthropology, University of New Hampshire, Durham, USA, University of Texas at Austin, Austin, Texas, Escuela de Historia, Universidad de San Carlos, Guatemala City, Sciencexpress, 5. januar 2006
^Campbell (1997), s. 165. Det tidligste forslaget (Sapper 1912) som pekte ut høylanda i Chiapas og Guatemala som de mayiske språkas opprinnelsessted, blei publisert av den tyske antikvaren og forskeren Karl Sapper; se Fernández de Miranda (1968), s. 75.
^Det siste selvstendige mayiske kongedømmet (Tayasal) blei ikke erobra før i 1697, rundt 170 år etter at de første conquistadorene kom til Amerika. I kolonitida og i den postkoloniale perioden fant det også sted enkelte opprør av mayaene mot spanjolene, blant annet et i Yucatán som tok slutt på begynnelsen av 1900-tallet.
^Grenoble og Whaley (1998) beskriver situasjonen slik: «Mayiske språk har vanligvis flere hundre tusen brukere, og flertallet av mayaene har et mayisk språk som førstespråk. Hovedmålet til de mayiske samfunna er ikke å revitalisere språket sitt, men å bremse den raske spredninga av spansk... [istedenfor å være] på slutten av en språkskifteprosess, [befinner mayiske språk seg] i begynnelsen.» (Grenoble og Whaley 1998:xi–xii)
^Fabri (2003: s. 61. n1) skriver: «Betegnelsen maya er problematisk fordi mayiske folk ikke har en homogen identitet. Maya har isteden blitt en strategi for selvrepresentasjon for mayabevegelsene og tilhengerne deres. Academia de Lenguas Mayas de Guatemala (ALMG) har registrert tjueen forskjellige mayiske språk»
^Se Suárez (1983) kapittel 2 for en gjennomgang av bruken og betydningene av orda «dialekt» og «språk» i Mesoamerika.
^Ifølge den guatemalanske folketellinga fra 2002 tilhører 1 270 953 av innbyggerne quiché-folket, og 890 596 av dem oppga å ha lært quiché som førstespråk. Ethnologues estimater er mye høyere, med til sammen 2 333 000 talere av de forskjellige dialektene av quiché (se Ethnologue – Språk i Guatemala).
^Tzotzil fra San Bartolo, ifølge Suárez (1983), s. 51; García de León (1971)
^Suárez (1983), s. 65. « Verken taraskisk [purépecha] eller mayisk har like komplekse ord som nahuatl, totonakisk eller mixe-zoque, men begge har på flere måter likevel en rik morfologi.»
^Lyle Campbell (1997) nevner studier av Norman and Campbell ((1978) «Toward a proto-Mayan syntax: a comparative perspective on grammar.» i Paper in Mayan linguistics, red. Nora C England ss. 136–56. Columbia: Museum of Anthropology, University of Missouri) og av England ((1991) Changes in basic word order in Mayan languages, IJAL 57:446–86).
^Se for eksempel Tozzer (1977 [1921]), ss. 103, 290–292.
^En annen tolkning er foreslått av Carlos Lenkersdorf, en antropolog som studerte tojolabal. Han hevda at morsmålstalere av tojolabal ikke skiller kognitivt mellom subjekt og objekt, og ikke engang mellom aktiv og passiv, eller mellom animat og ikke-animat, men at de regner både subjektet og objektet som aktive deltakere in verbhandlinga. For eksempel sier man ikke «jeg underviser deg» på tojolabal, men derimot det som tilsvarer «jeg-underviser du-lærer». Se Lenkersdorf (1996), ss. 60–62.
^Cordemex inneholder en lang introduksjon om historia, viktigheten og ressurser til yukatansk maya, deriblant en oversikt over ortografien som blei brukt i prosjektet (ss. 39a–42a).
^«Humberto Ak´abal» (på spansk). Guatemala Ministerio de Cultura y Deportes. 26. mars 2007. Arkivert fra originalen 14. februar 2006. Besøkt 12. august 2010.«Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 14. februar 2006. Besøkt 13. august 2010.
Bolles, David (2004). «A Grammar of the Yucatecan Mayan Language»(revidert nettversjon, 1996 Lee, New Hampshire). Foundation for the Advancement of Mesoamerican Studies, Inc. (FAMSI). The Foundation Research Department. Besøkt 12. august 2010.
Dienhart, John M. (1997). The Mayan Languages- A Comparative Vocabulary. Universitetet i Odense.
Edmonson, Munro S. (1968). «Classical Quiché». I Norman A. McQuown (bindredaktør). Handbook of Middle American Indians, Vol. 5: Linguistics. R. Wauchope (hovedredaktør). Austin: University of Texas Press. s. 249–268. ISBN0-292-73665-7.
Edmonson, Munro S. (1985). «Quiche Literature». I Victoria Reifler Bricker (bindredaktør). Supplement to the Handbook of Middle American Indians, Bind 3. Austin: University of Texas Press. ISBN0-292-77593-8.
Edmonson, Munro S. (1985). «Yucatecan Mayan Literature». I Victoria Reifler Bricker (bindredaktør). Supplement to the Handbook of Middle American Indians, Bind 3. Austin: University of Texas Press. ISBN0-292-77593-8.
England, Nora C. (1994). Autonomia de los Idiomas Mayas: Historia e identidad. (Ukuta'miil Ramaq'iil Utzijob'aal ri Maya' Amaaq'.) (2. utg.). Guatemala by: Cholsamaj. ISBN84-89451-05-2.
Fabri, Antonella (2003). «Genocide or Assimilation: Discourses of Women's Bodies, Health, and Nation in Guatemala». I Richard Harvey Brown (red.). The Politics of Selfhood: Bodies and Identities in Global Capitalism. University of Minnesota Press. ISBN0-8166-3754-7.
Fernández de Miranda, María Teresa (1968). «Inventory of Classificatory Materials». I Norman A. McQuown (bindredaktør). Handbook of Middle American Indians, Bind 5: Linguistics. R. Wauchope (hovedredaktør). Austin: University of Texas Press. s. 63–78. ISBN0-292-73665-7.
Gossen, Gary (1985). «Tzotzil Literature». I Victoria Reifler Bricker (red.). Supplement to the Handbook of Middle American Indians, Volume 3. Austin: University of Texas Press. ISBN0-292-77593-8.
Grenoble, Lenore A. (1998). «Forord»(PDF). I Lenore A. Grenoble and Lindsay J. Whaley (red.). Endangered languages: Current issues and future prospects.(PDF)Bruk av |format= krever at |url= også er angitt (hjelp). Cambridge University Press. s. xi-xii. ISBN0-521-59102-3.
Kaufman, Terrence (1976). «Archaeological and Linguistic Correlations in Mayaland and Associated Areas of Meso-America». World Archaeology. 8 (1): 101–118.
Lenkersdorf, Carlos (1996). Los hombres verdaderos. Voces y testimonios tojolabales. Lengua y sociedad, naturaleza y cultura, artes y comunidad cósmica. Mexico by: Siglo XXI. ISBN968-23-1998-6.
Longacre, Robert (1968). «Systemic Comparison and Reconstruction». I Norman A. McQuown (bindredaktør). Handbook of Middle American Indians, Bind 5: Linguistics. R. Wauchope (hovedredaktør). Austin: University of Texas Press. s. 117–159. ISBN0-292-73665-7.
McQuown, Norman A. (1968). «Classical Yucatec (Maya)». I Norman A. McQuown (bindredaktør). Handbook of Middle American Indians, Bind 5: Linguistics. R. Wauchope (hovedredaktør). Austin: University of Texas Press. s. 201–248. ISBN0-292-73665-7.
Oxlajuuj Keej Maya' Ajtz'iib' (OKMA) (1993). Maya' chii'. Los idiomas Mayas de Guatemala. Guatemala by: Cholsamaj. ISBN84-89451-52-4.
Robertson, John (1977). «Proposed revision in Mayan subgrouping». International Journal of American Linguistics. 43:: 105–120. doi:10.1086/465466.
Robertson, John og Stephen Houston (2002). «El problema del Wasteko: Una perspectiva lingüística y arqueológica». XVI Simposio de InvestigacionesArqueológicas en Guatemala. J.P. Laporte, B. Arroyo, H. Escobedo y H. Mejía(red.). Museo Nacional de Arqueología y Etnología, Guatemala. s. 714–724.
Sapper, Karl (1912). «Über einige Sprachen von Südchiapas»: 295–320.
