Syv år gammel ble hun forlovet med keiser Henrik V, og i 1111 ble hun sendt til hans hoff. De ble gift den 7. januar 1114 i Worms. De besøkte Roma og Toscana sammen i mars 1116, og når Henrik V ikke var til stede fungerte hun som regent.[trenger referanse]
Det er mulig at paret fikk et barn, som ifølge Hermann av Tournai døde som spedbarn. Det har blitt hevdet at barnet overlevde og ble oppfostret av andre, og at gutten var identisk med Thomas Becket.[trenger referanse] Da Henrik V døde i 1125 hadde paret uansett ingen arving. Ettersom hennes bror William Adelin hadde omkommet da «Det hvite skip» sank, var Matilde den eneste ektefødte arving til den engelske tronen.
Hun ble etter Henrik Vs død fortsatt ofte omtalt som keiserinne, men hennes rett til å bruke tittelen var tvilsom. Hun ble aldri kronet som keiserinne av en legitim pave, bare som dronning av Tyskland av de stedlige biskoper. Tittelen var passende som en ærestittel for en keisers hustru, og i senere år forsøkte hun å få krønikeskrivere til å tro at hun hadde blitt kronet av paven.[trenger referanse]
Andre ekteskap
Maud vendte tilbake til England, hvor faren utnevnte henne til tronarving og arrangerte et nytt ekteskap. Den 17. juni 1128 giftet hun seg i Le Mans med Geoffrey av Anjou, som var elleve år yngre enn henne. Han hadde kallenavnet Plantagenet etter sitt heraldiske merke, en planta genista; dette gav navn til den engelske grenen av huset Angevin som nedstammer fra Maud og Geoffrey. Han var da de giftet seg greve av Maine og arving til sin far Fulk V av Anjou.
Ekteskapet var ikke lykkelig, og Maud gikk fra ham og vendte hjem til sin far. I 1131 ble de forsont med hverandre. Paret fikk tre sønner. Den eldste var Henry som ble født 5. mars 1133. Den andre sønnen, Geoffrey, greve av Nantes, ble født i 1134. Fødselen var vanskelig, og Maud holdt på å dø i barselseng. Henrik I besøkte dem, og var svært glad for å ha fått dattersønner.[trenger referanse] Men han kom ikke overens med sin svigersønn, og da han døde 1. desember 1135 i Normandie, var Maud hos sin mann i Anjou og ikke ved sin fars dødsleie.
Kampen om den engelske trone
Da faren døde i 1135 regnet Maud med å arve den engelske tronen. Men hennes fetter Stefan av Blois tok tronen til tross for at Maud hadde støtte fra et flertall av baronene[trenger referanse]. I likhet med henne var han barnebarn av Wilhelm Erobreren, og han hevdet at Henrik I hadde ombestemt seg på dødsleiet.[trenger referanse] Det brøt ut borgerkrig, som i de første årene var begrenset til de franske områdene. I 1139 hadde Maud samlet store nok styrker til å angripe Stefan i England. Hennes viktigste støttespiller var hennes uektefødte halvbror, Robert, jarl av Gloucester.
I april 1141 ble Stefan tatt til fange og de facto avsatt. Matilda kontrollerte dermed riket. Hun tok formelt sett aldri tittelen dronning, men kalte seg Lady of the English. Men i november hadde lykken snudd, og Stefan ble satt fri og tok tilbake makten. Året etter ble Maud beleiret i Oxford, men klarte å unnslippe og kom seg til sin allierte Brian FitzCount i Wallingford Castle. I 1147 etter jarlen av Gloucesters død, måtte hun vende tilbake til Frankrike.
Wallingford-traktaten
Maud hadde ikke mistet håpet om makt i England. Hennes sønn Henry utviklet seg til å bli en god leder, og selv om Stefan hadde fått makten var hans regjeringstid preget av problemer. I 1153 døde hans eldste sønn Eustace, og samtidig ankom en hærstyrke ledet av Henry. Stefan gikk i begynnelsen seirende ut av denne striden, men etter et uavklart slag gikk han med på å utnevne Henry til tronarving. Dette ble nedfelt i Wallingford-traktaten (også kjent som Winchester-traktaten).
Maud trakk seg tilbake til Rouen, og holdt eget hoff der i sine siste år. Hun intervenerte i krangler mellom sine sønner Henry og Geoffrey, men det meste av tiden lå de to i strid. Geoffrey gjorde opprør mot sin bror to ganger, før han plutselig døde i 1158. Forholdet mellom Henry og hans yngste bror, William, var mer hjertelig, og William fikk store eiendommer i England. Han ønsket å gifte seg med grevinnen av Surrey, men fikk ikke tillatelse til dette av erkebiskop Thomas Becket, og flyktet derfor til sin mors hoff. Han døde der i januar 1164, angivelig av skuffelse og sorg.[trenger referanse] Maud forsøkte å megle også i striden mellom erkebiskopen og William, som var hennes favorittsønn, men lykte ikke.
Selv om hun noen måneder var Lady of the English var Maud aldri elsket av den engelske folk, som følte at hun var for fremmed og overlegen.[trenger referanse] Hun talte tre språk: fransk, tysk og latin. Etter å ha gitt opp håpet om å bli kronet som dronning i 1141 levde hun ut sine ambisjoner gjennom sønnen Henry. Ettersom hun også var datter av en Henry, og hadde vært gift med en Henry, står det i hennes gravskrift i katedralen i Rouen: «Her hviler datteren, hustruen og moren til Henry».
Referanser
^Oxford Dictionary of National Biography, Marjorie Chibnall, avsnitt, vers eller paragraf Matilda [Matilda of England] (1102–1167), doi.org[Hentet fra Wikidata]
Marjorie Chibnall: Matilda. In: Oxford Dictionary of National Biography (ODNB), 2004, Bd. 37, S. 321–329.
Karl-Friedrich Krieger: Geschichte Englands von den Anfängen bis zum 15. Jahrhundert. 2., durchgesehene Auflage. Beck, München 1996, ISBN 978-3-406-58978-2, S. 99–102.
Karl Schnith: Kaiserin Mathilde. In: Derselbe (Hrsg.): Frauen des Mittelalters in Lebensbildern. Styria, Graz 1997, ISBN 3-222-12467-1, S. 189–213.
Jean A. Truax: Mathilda, Empress. In: Anne Commire (Hrsg.): Women in World History. Bd. 10, Yorkin Publ., Waterfort u. a. 2001, ISBN 0-7876-4069-7, S. 610–614.
