Matrikkelgård er en geografisk enhet som i matrikkelen har felles gårdsnummer. En matrikkelgård betegner derfor ikke en spesiell type gårdsbruk, men er å betrakte som en teknisk betegnelse. Vanligvis består en matrikkelgård av flere bruk med ulike bruksnummer.
Det forekommer også idag at matrikkelgårder er udelte, dvs at matrikkelgårdene bare består av ett bruksnummer, som regel et gårdsbruk. En vil likevel ikke si at slike gårdsbruk er matrikkelgårder i den forstand at de skulle være noe kvalitativt annet enn gårdsbruk som til sammen utgjør en matrikkelgård. Også når hele matrikkelgården er utparsellert til bymessig bebyggelse, slik at det ikke lenger foregår tradisjonell gårdsdrift der, er denne geografiske enheten å betrakte som en matrikkelgård. Således er for eksempel Torshov i Oslo, en matrikkelgård med gårdsnummer 81.
I nyere tid, der oppkjøp av tilleggsjord har blitt svært vanlig, har det også blitt mange gårdsbruk (driftsenheter) som består av arealer fra forskjellige matrikkelgårder. I slike tilfeller er bruksnummer x av matrikkelgård A føyd sammen med bruksnummer y av matrikkelgård B.
En geografisk enhet som utgjør én matrikkelgård, har som regel vært ett gårdsbruk en gang i tida. Slike gårdsbruk fikk påsatt landskyld som mål på årlig leieavgift til eieren og som grunnlag for utlikning av skatt. Etter hvert som folketallet økte, ble disse gårdsbrukene delt i flere gårdsbruk, men de gårdsbrukene som utgikk fra det opprinnelige, ble fremdeles regnet som en enhet. De forskjellige brukene hadde ofte teigblanding innenfor det gamle gårdsbrukets grenser. Det var først med utskiftningene, som hovedsakelig foregikk på 1800-tallet, at hvert gårdsbruk fikk et mer eller mindre sammenhengende areal. De nye brukene som oppsto, hadde gjerne hus på samme tun. Klyngetun er særlig kjent fra Vestlandet.
De geografiske enhetene som i dag regnes som matrikkelgårder, kan i hovedsak regnes som selvstendige gårdsbruk i senmiddelalderen. I mange tilfeller er det likevel kjent at matrikkelgårdene er ryddet nærmere vår tid. At gårdsbrukene var selvstendige i senmiddelalderen, betyr likevel ikke at de med sikkerhet var i hevd - de kunne eksistere som ødegårder ennå ei tid. Derimot var det mange ødegårder som ble trukket inn som tilleggsjord til andre gårdsbruk, og disse ødegårdene smeltet som regel sammen med gårdsbruket de ble brukt under, slik at de siden ikke ble egne matrikkelgårder.
Hver enkelt matrikkelgård har et navn, men i mange deler av landet er det vanlig at de særskilte brukene som utgjør en matrikkelgård, bærer helt andre navn. En tenkt gård ved navn Berg kan for eksempel på et tidspunkt ha blitt delt i to bruk, som fikk navnene Sørgarden og Nordgarden. Ofte er det da disse navnene som blir brukt i dagligtalen.
En matrikkelgård tilsvarer som regel en navnegård, det vil si en geografisk enhet som opprinnelig har båret samme navn. Unntakene her er når to nabomatrikkelgårder heter for eksempel Nordre og Søndre Lunde, slik som på Lunde i Hedrum. I dette tilfellet er Lunde navnegården, mens Nordre og Søndre Lunde altså er to matrikkelgårder. Denne typen forhold skyldes som oftest at det fra navnegården Lunde var etablert to selvstendige gårdsbruk, Nordre og Søndre, på et så tidlig tidspunkt at disse brukene ble særskilt skyldsatt og at de aldri senere ble slått sammen igjen. Når én navnegård er delt i to eller flere matrikkelgårder, kan vi, om det ikke foreligger andre opplysninger, regne med at det opprinnelige gårdsbruket (navnegården) ble delt senest før svartedauden.
Se også
Litteratur
- Holmsen, Andreas 1979: Gård, skatt og matrikkel. Universitetsforlaget
