Marianne Fyhn studerte realfag i Bergen.[1] Etter feltarbeid på Svalbard der Fyhn studerte arktisk biologi, tok hun mastergrad i fysiologi ved Universitetet i Tromsø.[1] Siden ble hun vitenskapelig assistent hos May-Britt og Edvard Moser ved NTNUs Senter for hukommelsesbiologi (Centre for the Biology of Memory, seinere Kavli-instituttet), der hun forsket på stedsans og hukommelse[1]. I 2004 publiserte hun en artikkel i Science som beskrev at hjerneceller i entorhinal cortex danner et mentalt kart over omgivelsene.[1] Hun fulgte opp arbeidet med en artikkel som ble publisert i Nature i 2005 der disse hjernecellene ble døpt grid celler[4]. I mai 2005 fullførte Fyhn en doktorgrad samme sted med utgangspunkt i disse studiene,[1] med May-Britt og Edvard Moser som veiledere.[5]Doktoravhandlingen viste at hjerneområdet entorhinal cortex inneholder et mentalt kart over omgivelsene. Fyhns avhandling ble kåret til verdens beste doktorgrad innen nevrovitenskap i 2005, og hun fikk Donald B. Lindsley's prize in Behavioral Neuroscience.[1] Deretter var hun tre år postdoktor ved NTNU.[1] Funnet av gridcellene førte til at Norge i 2014 for første gang fikk Nobelprisen i fysiologi eller medisin ved May-Britt og Edvard Moser.[1]
Etter to års forskningsopphold i USA fikk Fyhn i 2010 jobb ved UiO.[1] Sammen med ektemannen Torkel Hafting driver hun Hafting-Fyhn Neuroplasticity Group ved Institutt for biovitenskap (IBV) ved UiO, hvor det er engasjert et titall masterstudenter, stipendiater og postdoktorer.[1] I tillegg leder hun endringsmiljøet CINPLA (Centre for Integrative Neuroplasticity) der biologer og medisinere samarbeider tverrfaglig med fysikere, informatikere og matematikere om beregningsorientert fysikk og eksperimentell biovitenskap.[1]
Priser og utmerkelser
2012 ble hun i Morgenbladets forskerkåring utpekt som en av de 11 mest fremtredende norske forskere under 40 år.
