Etter Aleksander IIIs plutselige død i en rideulykke i 1286 stod Skottland uten tronarving. Aleksanders unge franske enke, dronning Yolande, hevdet at hun var gravid, og avviste dermed tronkravet fra Robert Bruce (bestefar til Robert I) og Johan Balliol, som begge ønsket å ta makten. Etter noen måneder viste det seg at Yolande slett ikke var gravid.
I oktober 1286 ble Aleksanders eneste levende etterkommer, den norske prinsessen Margrete, offisielt erklært som dronning av Skottland.
Den norske prinsessen
Margrete var datter av den 16 år gamle Eirik II Magnusson av Norge, sønn av Magnus Lagabøte, og hans kone Margrete, som var Aleksanders datter. Moren døde i barselseng i 1283, og tre år etter var lille piken eneste arving til den skotske tronen. Et barn på tronen ville lett føre til borgerkrigen mellom skotske adelsmenn, i forsøk på å bli makten bak tronen. Det var også frykt for at Eirik Magnusson av Norge ville forsøke å ta kontroll over Skottland. Den skotske adelen ba derfor Edvard I av England om å gripe inn.
Kong Edvard av England var ikke bare i slekt med den lille norske piken og hadde politiske føringer på de kongelige hendelser i nabolandet Skottland, han var på denne tiden den mektigste og mest respekterte kongen i Europa. Den engelske kongen aktet å knytte den lille piken direkte til sin egen kongelige familie ved å arrangere et ekteskap mellom Margaret av Norge og hans egen to år gamle sønn Edvard, den framtidige kong Edvard II av England.
Engelske føringer
I 1290 forhandlet de tre nasjonene Norge, Skottland og England om Birgham-traktaten, hvor det ble fastslått at Margrete var forlovet med prinsen av Wales, den kommende Edvard II. Edvard I skulle da garantere skotsk selvstendighet, og være verge for den unge dronningen inntil hun nådde myndighetsalderen. Skottlands uavhengighet skulle samtidig være garantert, «adskilt og todelt fra England ifølge landets rettmessige grenser, fri i seg selv og uten underkastelse».
Det framtidige dynastiske ekteskapet med linjer mellom tre nasjoner ville nødvendigvis føre til en union mellom de skotske og engelske kronene. I tillegg var det en klausul som også hadde norsk interesse: om ekteskapet mellom den unge engelske prinsen og den unge skotske dronningen forble barnløst skulle kongedømmet gå videre til hennes nærmeste arving, «helt, fritt, absolutt og uten noen form for underkastelse».
Noen problemer gjensto. Den skotske kirken var ikke like begeistret for prospektet om å miste sin uavhengighet ved å komme inn under den engelske kirken. Skottene var heller ikke begeistret over at Edvard I insisterte på å sende biskopen av Durham, Anthony Bek, til Skottland som sin «løytnant» på vegne av det unge paret og samtidig krevde at de skotske vokterne skulle lyde denne. I tillegg var det et problem som krevde pavens dispensasjon; unge Edvard og unge Margrete var i nær slekt – Edvard I og Margretes mormor var bror og søster.
Oppglød av egen foretaksevne utrustet den engelske kongen det som ble kalt «et stort skip» og sendte det fra Yarmouth i mai1290 for å hente sin kommende svigerdatter fra Norge. Skipet var blitt innredet så innbydende som mulig. Det var fylt med hva den engelske kongen mente en unge pike fra Norge ville begjære; godsaker som sukkerbrød, honningkaker, fiken og rosiner.
Det var ikke akseptabelt for det norske kongedømmet, som avviste det engelske skipet – til kong Edvards irritasjon. Det var politisk viktig for kong Eirik Magnusson at hans datter ble fraktet over til Skottland på et norsk skip. Det engelske skipet måtte returnere uten kongelig passasjer.
I september 1290 reiste unge Margrete over Nordsjøen på et norsk fartøy. Hun var da i sitt fjerde år som skotsk dronning.
Margrete dør
Det norske skipet dro fra Bergen og fulgte den ruten som nordmenn i alle tider hadde tatt til de engelske øyer, langs Norskehavet mot Orknøyene, som var norsk territorium, og videre derfra langs den skotske østkysten til Leith, havnebyen til Edinburgh. Med seg på reisen hadde Margrete biskop Narve av Bergen som offisielt følge.
Reisen ble mer besværlig enn kong Eirik hadde forestilt seg. Høststormene hadde forlengst satt inn. Skipet seilte rett inn i en heftig storm og ble ført langt ut av kurs inntil det klarte å kjempe seg inn til Kirkwall på Orknøyene. Margretes helse hadde aldri vært robust og anstrengelsene under sjøfarten ble for mye for henne. Hun ble «grepet av sykdom til sjøs», ifølge biskop Narve, og hun døde i armene hans kort tid etter at de var kommet i land på Kirkwall, knappe syv år gammel.
Margretes legeme ble ført tilbake til Norge hvor liket ble «nøye undersøkt» av hennes mistenksomme far, kong Eirik av Norge. Den lille piken ble deretter gravlagt i murveggen på nordsiden av koret i Kristkirken i Bergen ved siden av graven til sin mor.
Margrete hadde vært skottenes dronning i fire år og seks måneder. Dermed sto Skottland igjen uten monark. «Dermed brast mulighetene for en enestående dynastisk allianse i norsk middelalderhistorie. Men ettervirkningene av denne episoden kom til å farge norsk-britisk politikk i årene som fulgte,» slår professor Knut Helle fast. (Aschehougs Norgeshistorie, b. 3, s. 203)
I de to årene som fulgte etter hennes død var det 14 personer som krevde den skotske tronen, se konkurrentene til den skotske trone. I frykt for skotsk borgerkrig ble Edvard I av England igjen bedt om å gripe inn, og i 1292 innsatte han Johan Balliol som sin marionett-konge. Dette førte i sin tur til den skotske uavhengighetskrig, som ble Skottlands store ulykke.
Referanser i folkekulturen
I Norge fikk den triste historien om den lille piken et makabert etterspill. I år 1300, et år etter at kong Eirik Magnusson døde, dukket en kvinne opp i Bergen og erklærte at hun var den lille prinsessen. Hun anklaget også flere personer for forræderi. I forvirringen som oppsto var det noen av Bergens borgere og noen av de geistlige som støttet henne, til tross for det urimelige i hennes påstander. For det første hadde kong Eirik selv identifisert sin døde datter, og for det andre var kvinnen øyensynlig minst førti år gammel.
«Den falske Margrete», som hun blir kalt, og hennes ektemann ble dømt for svindel. Ektemannen ble halshugget og kvinnen brent på en stake i 1301. Den underlige historien ble spredt blant folk gjennom populære sanger, og en lokal martyrkult oppsto i sammenheng med en liten kirke i nærheten av retterstedet.
