Han er utdannet organist og kantor fra det daværende Bergen Musikkonservatorium (nå Griegakademiet), og har studert komposisjon med Ketil Hvoslef i Bergen og Ingvar Lidholm ved Kungliga Musikhögskolan i Stockholm. Han har Statens garantiinntekt. Åm er bosatt i Volda, der han i tillegg til komponistvirksomheten er ansatt som professor i musikk ved Høgskulen i Volda. Åm arbeider også med barne- og ungdomskor i Volda. Han i flere år var dirigent for ungdomskoret Digitalis, der hovedtyngden av repertoaret har vært nyere musikk, deriblant flere verk av Åm selv. Han dirigerer nå sangkoret Volda Vokal.[2]
Sitt gjennombrudd som komponist fikk Åm med verket Bøn (1972) for strykere, kor og sopransolist. Mye av hans musikk er kjennetegnet av en polyfon, fritt dissonerende eller fri-tonal stil der melodisk og eksperimentelt arbeid går side om side, og de musikalske elementenes bevegelser i det konkrete, tredimensjonale rom har spilt en stadig viktigere rolle. I den senere tid har han også, i søken etter en mer ideell formidling av musikkens energi-budskap, latt verkene inneholde elementer som sprenger tilvante konsertritualer. Ett eksempel er her, i oppstoda - en strykekvartett som eksisterer i fem versjoner, der den ene blir framført gjennom undervannshøyttalere i varmtvannsbasseng og forutsetter publikum flytende på rygg med ørene under vannflaten. Et annet eksempel er Tonebad - et opplevelsesrom for en person om gangen, der musikken beveger seg tredimensjonalt rundt lytteren, rommet er en kunstinstallasjon av Astri Eidseth Rygh, og den sungne teksten er av Liv Holtskog.[3]
Magnar Åms produksjon spenner fra vokal- og kammermusikk via installasjoner til store orkesterverk. Av hans senere ting kan nevnes oratoriet ømhetens tre (1999), fagottkonserten einsam/omfamna (2004), harpekonsertene vere meininga (2005) for harpe og strykesekstett og dette blanke no (2005) for harpe og jentekor, fiolinkonserten stalagmittid (2004) med brokker av Fartein Valens skisser til en femte symfoni "utstilt" i verket og oratoriet/operaen God’s I’s – arias of innocence and growth (2007). Orkesterverket det er ’kje snøen som fell, det er me som stig fra 2006 ble tildelt ”Der Europäische Komponistenpreis” av en publikumsjury under festivalen Young Euro Classics i Berlin samme år.[4]
Produksjon
Verkliste (utvalg)
bøn for kor, sopran og strykeorkester, (1972)
på glytt ... for kontrabass og orkester, (1981)
Burfugls draum for kor og kammerensemble, (1982)
til me veks ut av oss for kor, resitasjon og orgel, (1983)
lyfter me som ein for orkester, (1988)
og let båten gli stille ut for orkester, (1989)
...og livet, oratorium for kor, resitasjon og kammerensemble, (1990)
undringa og underet for orkester med delfiner, (1997)
ømhetens tre, oratorium for kor, solister, leser og cellokvartett eller accordeon, (1999)
sårt hardt, sårt mjukt for fiolin, (2000)
århundra samanfuga for orgel, (2002)
dan talande harpo for kvedar og kammerensemble, (2002)
her, i oppstoda for strykekvartett, (2002)
einsam/omfamna for fagott og orkester, (2004)
stalagmittid for fiolin og orkester, (2004)
du bak du for janitsjar, (2004)
det er 'kje snøen som fell, det er me som stig (2006)
God’s I’s – arias of innocence and growth (2007)
krepsens omvending (2010)
å sjå gjennom (2010)
vil denne augneblinken nokon gong sleppe taket? (2013)
bru til bortanfor (2014)
Is-slottet (2014)
ein pust til elden i oss (2016)
nur ein Lächeln lang (2016/17)
Diskografi
Vox Humana, Ømhetens Tre (2012)
Twitter Machine, Crossing Patterns (2011)
Ellen Sejersted Bødtker, SONaR (2008)
Samanfuga (2006)
Geir Inge Lotsberg, Works by Apollyon, Skouen and Åm (2005)
