Minnesten for Lydia Koidula ved fødestedet hennes nær Vändra.
Lydia Jannsen ble født i Vana-Vändra i den daværende russiske provinsen Livland som datter av journalisten og dikteren Johann Voldemar Jannsen. I 1850 flyttet familien inn til byen Pärnu der faren grunnla den første estiskspråklige lokalavisen Postimees. Etter å ha gått ut fra Pärnu saksa kõrgema tütarlastekooli (Pärnu tyske høyere jenteskole), hjalp hun sin far i hans avisarbeide.
Familien Jannsen slo seg ned i universitetsbyen Tartu i 1864. Trass i at nasjonalisme var motarbeidet i Tsar-Russland fikk J.V. Jannsen løyve til å drive en landsdekkende avis på estisk, også denne med navnet Postimees. Lydia skrev også i denne avisen og gav ut egne arbeider som del av den nye estiske litterære bevegelsen. Hun fikk tilnavnet Koidula av Carl Robert Jakobson da han gav ut noen av verkene hennes i en ABC-bok.
I 1873 giftet Lydia seg med militærlegen Eduard Michelson og flyttet til Kronstadt, hovedkvarteret til den russiske hæren nær St. Petersburg. Trass i årlige sommerferier til Estland lengtet Lydia alltid etter hjemlandet i de tretten årene hun ble boende der. Familien Michelsen fikk tre barn.
Lydia Koidula døde i 1886 av brystkreft etter et langt sykeleie. Hun ble gravlagt i Kronstadt, men i 1946 ble levningene hennes flyttet til Tallinn.
Verk
Håndskriften til Koidula på den estiske 100-kroonseddelen.
Koidula er regnet som grunnleggeren av estisk teater gjennom Vanemuine Selts, et dramaselskap familien Jannsen grunnla i Tartu i 1865. Koidula oversatte og tilpasset først Der Vetter aus Bremen av Theodor Körner, som hun satte opp og regisserte som Saaremaa Onupoeg ('Søskenbarnet fra Saaremaa') før hun skrev det første helt estiske teaterstykket Säärane mulk i 1872.
I 1866 og 1867 gav Koidula ut to diktsamlinger, Vaino-lilled og det som er regnet som hennes viktigste, Emmajöe öpik ('Nattergalen fra Emajõgi'). Lydia Koidula var sterkt påvirket av tysk litteratur, og oversatte, som faren og andre samtidige estiske forfattere, tysk prosa, dikt og dramatikk. Hun fulgte stort sett den vesteuropeiske stilen med enderim til forskjell fra stilen til forgjengeren Kreutzwald, som prøvde å etterligne gamle estiske folketradisjoner. Dette gjorde diktingen hennes lettere tilgjengelig for den jevne leseren, og gjorde henne til en populær dikter. Koidula viste at estisk, trass i uenighet om rettskriving og omdømmet som et uutdannet bondespråk, kunne brukes til virkelig litteratur.
Mange av de patriotiske diktene hennes ble tonesatte. Et av disse var «Mu isamaa on minu arm», som ble brukt til å avslutte den første estiske sangfestivalen i 1869, en tradisjon som har holdt seg frem til i våre dager. Sangen ble en uoffisiell nasjonalsang i sovjettiden, da den tidligere nasjonalsangen «Mu isamaa, mu õnn ja rõõm», skrevet av faren til Koidula, var forbudt. «Mu isamaa on minu arm» blei også brukt under Den syngende revolusjonen på 1980-tallet, da Estland igjen ble et selvstendig land.
Det siste diktet Koidula skrev var «Enne surma- Eestimaale!» ('Før døden, til Estland!').
Minne
Statue av Koidula i parken tilegnet henne i Pärnu.
Da Estland ble selvstendig i 1991 ble bildet til Koidula trykket på 100-kroon-seddelen og på frimerke.
Hun er minnet med en statue og en park i Pärnu. I byen ligger og et museum tilegnet Koidula og faren J.V. Jannsen.
