Margaret Stonborough-Wittgenstein[6] Paul Wittgenstein[6] Johannes Wittgenstein[6] Rudolf Wittgenstein[6] Rittmeister Konrad Wittgenstein[6] Dora Wittgenstein[6] Helene Wittgenstein[6] Hermine Wittgenstein[6]
Han hadde flere korte og lengre opphold i Norge, det første i 1913. Han fikk oppsatt en bolig på ei fjellhylle i Skjolden i Luster kommmune der han utviklet deler av sitt forfatterskap.
Biografi
Ludwig (nederst til høyre) med sine søsken på slutten av 1890-åreneEn av musikkrommene i Palais Wittgenstein, familiens viktigste bolig i Wien
Ludwig Wittgenstein var sønn av den rike stålprodusenten Karl Wittgenstein, og kom fra en av de rikeste og mest prominente familiene i Østerrike-Ungarn. Ludwig war yngst av åtte søsken: han hadde tre søstre og fire brødre, og tre av disse brødrene begikk selvmord, den fjerde, Paul, ble, til tross for at han hadde mistet en arm i første verdenskrig, konsertpianist.[8][9] Etter å ha gått realskole i Linz (samtidig med Adolf Hitler), reiste Wittgenstein til den daværende Technische Hochschule i Charlottenburg, Berlin, der han studerte maskinteknikk i to år.[8] I 1908 reiste han til Manchester, der han studerte først ved College of Technology i Manchester, og deretter ved University of Manchesters fakultet for maskinteknikk.[8]
Etter hvert ble han stadig mer interessert i matematiske grunnlagsproblemer og logikk. Dette var i takt med sterke tendenser i tidens filosofi, for eksempel hos tenkere som Gottlob Frege, Edmund Husserl og ikke minst Bertrand Russell, som Wittgenstein tok kontakt med i Cambridge i 1911. Russell erkjente umiddelbart Wittgensteins begavelse, men første verdenskrig kom imellom. Wittgenstein tvilte aldri på at England kom til å vinne krigen: «Den beste rasen i verden kan ikke tape. Vi derimot kan tape, og vil tape.»[10]
Første verdenskrig
Wittgenstein meldte seg likevel frivillig til å slåss på østerriksk side, og avlyste den planlagte sommerferien med David Pinsent, den engelske gutten han elsket. Han mente selv han var en feig natur, og for å bekjempe feigheten tok han på seg flere meget farlige oppdrag. Pinsent ble vraket ved sesjon, men fikk jobb som testpilot og omkom i en flyulykke. Wittgenstein ble tildelt en medalje etter å ha slåss mot britene på Asiago-platået, men var så ute av seg ved meldingen om Pinsents død at han i flere uker overveide selvmord. Wittgenstein var løytnant i fjellartilleriet på den italienske fronten da han overgav seg til den italienske hæren som hadde gjenerobret Trento. Østerrikerne trodde de ville få reise hjem om de la ned sine våpen. I stedet ble den italienske hæren sittende med flere hundre tusen fanger de knapt kunne fø og skaffe tak over hodet.[11]
Selv om Wittgenstein hadde et forhold til Marguerite Respinger, var han mest knyttet til unge menn. William Warren Bartley skrev i sin biografi om Wittgenstein at han var aktiv homoseksuell og hadde tilfeldig omgang med menn i Prater-parken i Wien.[12] Wittgenstein hadde langvarige forhold til vennen David Pinsent, og i Cambridge med Francis Skinner og muligens Ben Richards.
Mens Wittgenstein etter krigen var krigsfange i Italia, sendte han en tekst til Russell som denne fikk publisert under tittelen Tractatus logico-philosophicus i 1921, som dannet grunnlag for hans senere berømmelse. Manuskriptet var et resultat av hans grubling gjennom fire krigsår, og dedisert til David Pinsent. En av konklusjonene i boken var at filosofi representerte en meningsløs aktivitet, og Wittgenstein ga bort sine penger og viet seg til et enkelt liv blant vanlige mennesker.
Etter krigen fikk Wittgenstein en del av arven etter sin far, noe som gjorde at han ble en av de rikeste i Europa, men ga alt bort etter en måned. Han livnærte seg deretter i en periode som gartner eller lærer på landskoler.[9]
Wittgenstein hadde seks kortere og lengre opphold i Norge mellom 1913 og 1950.[13] Første gang var et ferieopphold i Hardanger sensommeren 1913 sammen med vennen David Pinset. De reiste først med skip til Kristiania, derfra med jernbanen til Bergen og videre med skip til Øystese. Her bodde de på hotell på Wittgensteins regning i en måneds tid.
Eidsvatnet med hytta fotografert i 1937 av Anders Beer Wilse.Eidsvannet i dag, med Wittgensteins hus i fjellet i bakgrunnen.
Foto: Karl Ragnar Gjertsen
Wittgensteins hus er flyttet tilbake der han fikk bygget det. I 2021 ble det fredet av Riksantikvaren.
Foto: Karl Ragnar Gjertsen
Det restaurerte huset til Ludwig Wittgenstein i Skjolden.
Etter oppholdet i Øystese begynte tanken om å bo i eksil i Norge for å få arbeidsro, å modne hos Wittgenstein, og allerede i oktober 1913 var han på vei til Skjolden i innerst i Lustrafjorden i Sogn. Grunnen til at han valgte dette stedet var at han hadde rettet en forespørsel til den østerrikske konsul i Bergen – Jakob Valentin Kroepelien jr. – om å finne en stille og rolig plass der han kunne få arbeidsro. Kroepelien sendte forespørselen til Halvard Drægni som drev saftfabrikk i Skjolden. Her fikk Wittgenstein bo i huset til Drægnis søster som var gift med poståpner Hans Klingenberg.
Allerede våren 1914 satte Wittgenstein gang arbeid med å få bygget seg et eget hus i Skjolden. Han hadde skaffet seg en tomt på en berghylle ved nordenden av Eidsvatnet som bare er noen hundre meter fra fjordbunnen. Et hus på 7x8 meter ble oppført i tømmer. Byggingen pågikk mens Wittgenstein var hjemme i Wien på sommerferie, men på grunn av verdenskrigen som brøt ut i juli måned, kom han ikke tilbake til Skjolden om høsten slik han hadde planlagt. Halvard Drægni sørget for at byggearbeidet ble fullført for midler Wittgenstein sendte ham.
Sitt neste norgesopphold hadde Wittgenstein i 1921 sammen med Arvid Sjögren som var hans nærmeste venn på den tiden, men det var bare et ferieopphold. Under dette besøket bodde han for første gang i huset som han kalte «Østerrike».
Sine lengste opphold i Skjolden hadde han i årene 1936-37 – til sammen 15 måneder, og han bodde da i huset ved Eidsvatnet mens han arbeidet med filosofiske spørsmål. Arbeidene fra denne tiden ble først utgitt etter hans død.
Wittgensteins hus var et tømmerhus og i 1957 ble det flyttet til Bolstad i Skjolden. Her står det fortsatt, men i noe endret form og kledt med eternittplater. Det er planer om å føre det tilbake til tomten ved Eidsvatnet som Luster kommune kjøpte i 2013.[14] Bolighuset i Skjolden ble demontert og tømmerstokkene brukt til å gjenreise Wittgensteins hytte. Arbeidet var ferdig i juni 2019.[15] I 2021 ble huset fredet av Riksantikvaren. Fredinga av huset skal sikre helheten og omfatter derfor både eksteriøret på huset, stien opp fra Eidsvatnet og det nærmeste området rundt.[16] Fredningen skjedde på initiativ av fylkeskommunen.[17]
I april 2016 ble en skulptur i granitt av Ludwig Wittgenstein avduket i Gloppen Skulpturpark i Byrkjelo. Den er laget av billedkunstneren Stig Eikaas.
Den 24. august 2018 ble et Wittgenstein-monument avduket i Luster kommune. Det er et samarbeidsprosjekt mellom de tre kunstnerne Sebastian Makonnen Kjølaas, Marianne Bredesen og Siri Hjorth. Monumentet er inspirert av Wittgensteins filosofi og har formen av en håndmun laget i tre ved Handverksskolen i Hjerleid. Treskjæreren Njål Andreassen brukte 25 trær til den 7 meter og 6 tonn tunge hånden.[18][19]
Filosofi
Han blir ofte karakterisert som en av det 20. århundres største filosofer.[9] Han leverte betydelige bidrag til logikk og språkfilosofi, men også i matematikk og bevissthetsfilsofi. Hovedverkene hans (Tractatus Logico-Philsophicus [1921]) og (Philosophische Untersuchungen [utgitt posthumt, 1953]) ble viktige referansepunkter for to filosofiske skoler; den første for den logiske positivisme og den andre for den analytiske språkfilosofi. I tråd med dette tales det ofte om den tidlige og den sene Wittgenstein. Wittgensteinstudier og -utgivelser er i dag en egen filosofisk genre.
Tractatus Logico-Philosophicus
Tractatus er nok et av de mest kompliserte verk innen filosofien, og dens uttrykksform er til tider nærmest mytisk. «Was sich überhaupt sagen läßt, läßt sich klar sagen; und wovon man nicht reden kann, darüber muß man schweigen» heter det i forordet til Tractatus, oversatt «Hva som overhodet lar seg si, lar seg si klart; og det man ikke kan tale om, må man tie om».[trenger referanse]
Slik oppsummerer Wittgenstein selv innholdet i Tractatus i sitt forord til boken. Samme setning går igjen i bokens siste linje (tese 7) som konklusjonen. Wittgenstein var inspirert av utviklingen innen moderne matematikk og logisk atomisme, blant annet representert av Bertrand Russell og G. Frege. Gjennom den symbolske logikk kunne man analysere filosofiske problemer og påvise, at de i realiteten var logiske og grammatiske misforståelser. Alle språk har den samme logiske struktur og en setning har kun én logisk form.
Tractatus er strukturelt bygget opp over syv hovedteser:
Verden er alt som er tilfelle.
Det som er tilfelle, kjensgjerningen, utgjøres av at saksforhold eksisterer.
Det logiske bilde av kjensgjerningene er tanken.
Tanken er det meningsfulle setningstegnet.
Setningen er en sannhetsfunksjon av elementærsetningene.
Sannhetsfunksjonens allmenne form er: [p,x,N(x)].
Dette er setningens allmenne form.
Om det man ikke kan tale må man tie.
Hovedtesene er kommentert med nummererte og underordnede setninger slik at setning 1.1 kommenterer setning 1, og setning 1.11 kommenterer setning 1.1. Tese 1 og 2 representerer hva man kan kalle Tractatus’ontologi, tese 3 og 4 kalles billedteorien, tese 5 er ekstensjonalitetstesen, tese 6 uttrykker setningens allmenne form, og tese 7 uttrykker konklusjonen.
Hensikten med Tractatus var å komme de mange filosofiske problemer til livs ved å si hva det meningsfullt kan sies noe om, og det som det ikke kan sies noe meningsfullt om. Forholdet mellom språket og virkeligheten er forholdet mellom elementærsetningen og saksforholdet (isomorfi), men selve forholdet kan det ikke sies mer om. Konklusjonen blir at det ikke kan finnes noen meningsfulle filosofiske setninger. De eneste meningsfulle setninger etter dette er naturvitenskapens (Tractatus § 6.53) og Tractatus selv blir også meningsløs. Wittgenstein mente at den som leser Tractatus og forstår den, til sist vil erkjenne at dens setninger er meningsløse. Man skal se forståelsesprosessen som om man klatrer på en stige, og når man når toppen, skal man skubbe stigen vekk. Man skal overvinne det som står skrevet og forstå verden på den riktige måte (Tractatus § 6.54).
Tankene hans hadde imidlertid et visst nedslag innen den såkalte Wienerkretsen, og Wittgenstein lot seg etter hvert lokke tilbake til filosofien. I 1929 var han på ny i Cambridge, hvor han etter hvert fikk en lederrolle i en krets av unge, begavede intellektuelle og filosofer. I 1939 ble han professor, men brukte sin tid under andre verdenskrig til frivillig humanitært arbeid.
Philosophische Untersuchungen
Senere skrev han sitt andre store verk Filosofiske undersøkelser som langt på vei er en kritikk av Tractatus. Dette verket handler om språkets komplekse logiske strukturer, og stiller spørsmål som: Hvordan kan vi ha et språk? Er privat språk mulig? Dette er en ganske «streng» tekst som kort (og muligens urettferdig) beskrevet handler om at alle meningsfulle påstander i verden kan skrives tilbake til en logisk struktur. Store deler av dette verket skrev han i årene 1936-37 i hytten i Skjolden.
I 1947 frasa han seg professoratet, og døde allerede i 1951 av prostatakreft etter en lengre tids sykdom. Verket Filosofiske undersøkelser ble dermed ikke publisert før etter hans død, i likhet med alt annet han skrev etter Tractatus.
Wittgensteins arbeid har først og fremst hatt betydning for den analytiske filosofitradisjonen. Han uttrykte sin filosofi like mye gjennom sin livsform som sine populære forelesninger.[trenger referanse]
Ludwig Wittgensteins gravsted ved Ascension Parish Burial Ground i Cambridge
Litteratur (utvalg)
På norsk
Kjell S. Johannessen: Wittgensteins senfilosofi. En skisse av noen hovedtrekk, Universitetet i Bergen, 1994.
Drury, Maurice O'Connor (1973). The Danger of Words and Writings on Wittgenstein. Routledge and Kegan Paul. ISBN. En samling av Drury's skrifter om Wittgenstein, redigert og introdusert av David Berman, Michael Fitzgerald og John Hayes.
Edmonds, David (2001). Wittgenstein's Poker. New York: Ecco. Gjennomgang av opprinnelsen til konflikten mellom Karl Popper og Wittgenstein, fokusert på hendelser som førte til deres volatile første encounter på 1946 Cambridge møtet.
Fonteneau, Françoise : L’éthique du silence. Wittgenstein et Lacan. Paris : Seuil. 1999
Glock, Hans-Johann (1996). A Wittgenstein Dictionary. Oxford, UK; Cambridge, Mass.: Blackwell Reference. ISBN.
Hacker, P. M. S. (1996). Wittgenstein's Place in Twentieth Century Analytic Philosophy. Oxford, UK; Cambridge, Mass.: Blackwell Reference. ISBN. En analyse av forholdet mellom Wittgenstein's tenkning kontra Frege, Russell og Wien-sirkelen.
Harré, Rom (2005). Wittgenstein and Psychology: A Practical Guide. Burlington, Vt.: Ashgate. Blikk på praktisk bruk av Wittgenstein's senere teorier i en hands-on psykologisk kontekst.
Kitching, Gavin (2003). Wittgenstein and Society: Essays in Conceptual Puzzlement. Burlington, Vt.: Ashgate. ISBN -X.
Leitner, Bernhard (1973). The Architecture of Ludwig Wittgenstein: A Documentation. Halifax: Press of the Nova Scotia College of Art and Design. ISBN.
Malcolm, Norman (1958). Ludwig Wittgenstein: A Memoir. London, New York: Oxford University Press. ISBN. Et portrett av noen som kjente Wittgenstein godt.
McGuiness, Brian (1988). Young Ludwig: Wittgenstein's Life,. Oxford: Clarendon Press. ISBN.
Monk, Ray (2005). How To Read Wittgenstein. New York: Norton. ISBN -X. På bakgrunn av nøkkeltekster fra Wittgenstein's skrifter gir forfatteren innsikt i hvordan hans filosofi kan tolkes.
Monk, Ray (1990). Ludwig Wittgenstein: The Duty of Genius. New York: Free Press, Maxwell Macmillan International. ISBN. En biografi som også forsøker å forklare hans filosofi.
Schulte, Joachim (1992). Wittgenstein: An Introduction. Albany: State University of New York Press. ISBN -X. En konsis introduksjon til Wittgenstein's filosofi belyst med passasjer fra hans arbeid.
The Jew of Linzav Kimberley Cornish fremsetter den kontroversielle hypotesen at Hitlers antisemittisme oppsto på grunn av hans aversjon mot Wittgenstein, og at Wittgenstein var sovjetagent som rekrutterte The Cambridge Five.
E. L. Doctorow forestiller seg et motsetningsforhold mellom Wittgenstein og Einstein i kapitler av romanen City of God.[21]
^Dalaker, Sondre (24. juni 2019). «Wittgensteinhuset er tilbake der det vart bygd». NRK (på norsk nynorsk). Besøkt 14. juli 2019. «SKJOLDEN (NRK): I eit avsidesliggande hus inst i Sognefjorden la den verdskjende filosofen Ludwig Wittgenstein grunnlaget for tenkinga si. Etter over 60 år er huset endeleg gjenreist på originaltomta.»
^Mæl, Publisert 20 juni 2019 Oppdatert 21 juni 2019 av Runar Bjørkvik. «Freding av Wittgenstein-huset i Skjolden». Sogn og Fjordane fylkeskommune (på norsk nynorsk). Besøkt 10. oktober 2021.
Wittgenstein — Archive (Real audio stream) of BBC Radio 4 edition of 'In Our Time' on Wittgenstein
The Jew of Linz by Kimberley Cornish a book review listing its detailed arguments for believing Wittgenstein was the object of Hitler's anti-Semitism.
Wittgenstein on MISArkivert 6. mars 2021 hos Wayback Machine. Management Information Systems as proving grounds for the rule following paradox and other Wittgensteinian themes.
.jpg)
