Ludwig Maria Hugo var fra Arzheim sør i Pfalz, og sønn av folkeskolelæreren Ludwig Hugo (født 24. mai 1846 i Bornheim; død 19. desember 1908 i Speyer), som senere ble stasjonsmester for Reichsbahn, og Gertrud Kleinhanß (født 16. januar 1848 i Landau i Pfalz; død 15. april 1878 i Freinsheim).[2] Han tilbrakte skoletiden på latinskolen i Grünstadt og på gymnasiet og seminaret i Speyer. Hugo studerte i Innsbruck og ved Collegium Germanicum i Roma.[trenger referanse]
Han hadde så flere stillinger som prest i Speyer bispedømme; først som kapellan fra 2. september 1895 i Landstuhl, fra 6. september 1897 i Deidesheim og fra 6. september 1900 i Kaiserslautern (St. Martin), deretter fra 1. september 1903 som studieprefekt i Speyer, endelig fra 23. april 1904 som eogneprert[klargjør] i Remigiusberg. Her publiserte han det meget anerkjente verket «Katholische Exegese unter falscher Flagge», der han «som en enkel landsprest» (som han beskrev seg selv i boken) fordømte modernismen og støttet pave Pius X i den såkalte modernismestriden.[trenger referanse]
Som et resultat ble biskop Konrad von Busch oppmerksom på ham. Den 29. oktober 1905 kalte han ham til Speyer som katedralprest og bispesekretær, hvor han først fikk se nærmere på administrasjonen av et bispedømme. Fra 4. november 1911 arbeidet han som pastor i Bliesdalheim i Saarpfalz. Allerede 1. oktober 1915, i løpet av første verdenskrig, overtok Ludwig Maria Hugo ledelsen av Speyers bispedømmeseminar som rektor.[trenger referanse]
Overtakelsen av lederskapet av bispedømmet Mainz fant sted den 15. april 1921 og hans innsetting på tronen den 27. april 1921.[trenger referanse]
Under hans funksjonstid blomstret Mainz Caritas.Verein, og fundamentsikringstiltak av Mainz-katedralen ble bragt i havnt. Et høydepunkt i hans pontifikat var innvielsen av den restaurerte katedralen i 1928 i nærvær av den apostoliske nuntius til Tyskland, Eugenio Pacelli.[trenger referanse]
Hugo motsatte seg resolutt den gryende nasjonalsosialismen. I 1930, under ledelse av generalvikar Philipp Jakob Mayer, var Hugos ordinariat den første tyske bispemyndigheten som forbød katolikker å stifte medlemskap i NSDAP. Nasjonalsosialister ble nektet mottak av sakramenter og kirkebegravelser i bispedømmet Mainz. Etter at nasjonalsosialistene tok makten i Tyskland i 1933, demonstrerte Hugo den katolske motstanden mot nasjonalsosialismen med den tredje internasjonale Kristuskongress i 1933 og Kettelerfeiringen av det arbeidende folk i 1934.[trenger referanse]
Nazistene merket seg ham også hva gjaldt «rasespørsmålet». I Reichsführer SS' første situasjonsrapport (Lagebericht Mai/Juni 1934) ble det fremhevet en rekke katolske biskoper som oppviste «antinasjonalsosialistiske standpunkter eller holdninger»: Her ble nevnt biskopene av Münster, Freiburg, München, Breslau, Köln, Paderborbn, Aachen, Berlin, Würzburg - og Mainz.[3]
Biskop Hugo død 30. mars 1935 i Mainz, i en alder av 64 år.
Bischof Dr. Ludwig Maria Hugo – Erinnerungen, aufgezeichnet von einem Priester der Diözese Mainz (ohne Namensangabe), 61 Seiten, Mainz Verlag und Druckerei Lehrlingshaus, 1935
Dr. Karl Speckner: Wächter der Kirche – Ein Buch vom deutschen Episkopat, Kösel & Pustet Verlag München, 1934, s. 218–226
Ludwig Lenhart: Dr. Ludwig Maria Hugo (1871–1935). Ein theologisch-religiös markanter, den Nationalsozialismus frühzeitig durchschauender Rheinpfälzer auf dem Mainzer Bischofsstuhl (1921–1935), i: AmrhKG 18 (1966), s. 119–199
Hugo – Ein Bischof, ein Pfarrer und sein Bild, Hösbach, 2018
^Ludwig Lenhart: Dr. Ludwig Maria Hugo (1871–1935). Ein theologisch-religiös markanter, den Nationalsozialismus frühzeitig durchschauender Rheinpfälzer auf dem Mainzer Bischofsstuhl (1921–1935), i: AmrhKG 18 (1966), s. 119–199, her 120.
^B.J.J.Visser: Gewalt gegen Gewissen, Johan Wilhelm Naumann Verlag, Würzburg, 19734, s. 149
