Johan Ludvig Malthe (født 1807 i Skien, død 1896) var en norsk postmester og kunstsamler.
Liv
Han var sønn av kammerråd Christopher Malthe, som ved sønnens fødsel var bestyrer av Gjemsø kloster, og en datter av den franske generalen Normand de Bretteville, som hadde flyktet til Danmark etter den franske revolusjonen. En bror av ham var murmester Nestor Malthe, som eide gården «Maltheby» i Christiania. Søsteren Hulda var en av Henrik Wergelands ungdomsforelskelser.
Fra 1807 var faren bestyrer av grevskapet Holstenborg i Danmark, men i 1817 ble han utnevnt til fogd i Østerdalen. Fra 1826 bodde familien på gården Risebru (Risebro) i Ullensaker.
Ludvig Malthe ble cand. jur. i 1834 og var deretter ansatt i postavdelingen i finansdepartementet i fem år. Han var så fullmektig hos sin svoger, sakfører Sørenssen, og overtok svogerens innbringende stilling som sakfører for Norges Bank da denne ble utnevnt til statsråd.
Malthe ble etter hvert en velstående mann, som kjøpte flere eiendommer i Christiania. Han eide Calmeyerløkka, og i 1846 kjøpte han Bakkehuset i Pilestredet av familien Kjerulf.
Alt fra ungdommen var han en ivrig kunstsamler. Han ble regnet som Norges største private samler, men innholdet i samlingen var av ujevn kvalitet. Blant annet eide han en del gammel hollandske kunst, samt norske kunstnere som Frich, Cappelen, Dahl, Fearnley, Tidemand og Gude. Han kjøpte også gamle bøker og var en ivrig myntsamler.
I 1864 mistet han imidlertid eiendommene sine fordi han hadde kausjonert for bokhandler Chr. Tønsberg, som gikk konkurs. Han måtte også selge noen av maleriene sine, og han mistet stillingen som sakfører for Norges Bank. Derfor måtte han ta en stilling som postekspeditør i Mandal. Han levde temmelig kummerlig, men hadde råd til å reise til Italia, Belgia og Frankrike på 1870-tallet.
I 1883 tok han avskjed fra postvesenet. Som eldre mann hadde han en leilighet i Øvre Slottsgate 7 i Christiania, som var fylt med kunst fra gulv til tak. For at kunstsamlingen hans ikke skulle bli spredt etter hans død tilbød han seg å selge den til staten, men staten ønsket ikke å overta den. Han skjenket da i stedet noen av de beste kunstverkene til norske offentlige museer.
