Traprain Law i East Lothian, tradisjonelt stedet for kong Lots 'hovedstad' eller kanskje heller tingplass
Området var først et småkongerike, og deretter et tradisjonelt grevskap. Historisk har betegnelsen Lothian referert til en provins som utgjorde det meste av hva som nå er sørøstlige Skottland. På 600-tallet kom det inn under kontrollen av det angelsaksiske kongeriket Bernicia, den nordlige delen av det senere kongedømmet Northumbria, men angelsaksernes grep på Lothian ble raskt svekket som følge av slaget ved Nechtansmere hvor de ble beseiret av pikterne. Lothian ble annektert til kongeriket Skottland på 900-tallet.[1]
Lothian har fortsatt delt styre for taksering og valgregistrering og for helse.
Etymologi
Opprinnelsen til navnet er omdiskutert. Det kommer kanskje fra brytoniske*Lugudūniānā (Lleuddiniawn på moderne walisisk) i betydningen «landet til Lugus’ festning». Sistnevnte, Lugus eller Lugh, er en førkristen keltisk gud for handel.[3] Alternativt kan navnet være avledet fra den elv som flyter gjennom regionen, og som nå er kjent som Lothian Burn.[4] Navnet kommer da fra brytoniske lutna i betydningen «mørk eller mudrete elv».[5][6]
En populær legende er at navnet kommer fra kong Loth (eller Lot), en eponymisk (den som gir navn til) konge av Lothian i legendene om kong Arthur. Den vanlige latinske formen for navnet er Laudonia.[6]
Selv om Lothian var et av de få områdene på det skotske fastlandet hvor skotsk-gælisk språk aldri var dominerende er det en del gæliske stedsnavn,[7][8] som eksempelvis Dalry, Currie, Balerno og Cockenzie, noe som har blitt tilskrevet «midlertidig bosetning... [og] tilstedeværelsen av gælisktalende aristokrati og deres folk for noe som 150-200 år.» [9]
Over tid og grunnet ulike faktorer har språket i Lothian og Northumbria, en nordlig variant av mellomengelsk, kommet til å erstatte gælisk som språket på det skotske lavlandet. Dialektene til moderne innbyggere i Lothian er tidvis blitt betraktet som en del av sentralt skotsk, den dialekt som Robert Burns snakket.[10]
