Det er ikke kjent om pikterne i nordlige Skottland var en keltisk folkegruppe og samtidig talte et brytonisk språk. Et antall forskere mener at det ukjente piktiske språket faktisk var keltisk, men romerske kilder skilte pikterne ut som en egen gruppe. Begrepet «briton» eller «bryton» viser tradisjonelt til innbyggerne av oldtidens Britannia og omfatter ikke pikterne ettersom mange piktiske fortidsminner, eksempelvis deres skulptur, keramikk, og skrifttegn skiller seg fra de tilsvarende hos britonene. Britonene omtales også stundom som briter, men det skaper en forvirring med den moderne bruken av begrepet brite som også benyttes om britiske borgere av Det engelske samveldet.
Etymologi
Britonene levde i det samme området som dagens England, her fra Chimney Meadows i Oxfordshire.
Den tidligste kjente referanse til britonene kommer fra Pytheas fra Massalia, en greskgeograf som gjorde en sjøreise hvor han utforsket nordvestlige Europa mellom 330 og 320 f.Kr. Selv om ingenting av hans egne skrifter er blitt bevart er det mange sitater og omtaler av hans fortelling hos senere romerske forfattere. Her er det referanser til at Pytheas kalte britonene for Pritani eller Pretani[1][2], og refererte til øyene som de pritaniske eller pretaniske øyer. Begrepet kan ha nådd Pytheas fra Gallia som kan ha benyttet de som deres begrep for innbyggerne på øyene.[3]
Begrepet «briton» kommer fra keltiske *britto, flertall *britton-es, derav det walisiske kollektiv brython. Det latinske navnet i den tidlige romerske tiden var britanni eller brittanni og fulgt av den romerske erobringen i 43 f.Kr. ble erstattet av britto, brittones, som er direkte lån fra det innfødte britonske språket. Den enkeltstående -t i moderne britisk og oldtids britonsk er således påvirket fra en uriktig latinsk form i tradisjonen fra middelalderens manuskripter. Franske «breton» er avledet fra en mer korrekt form med dobbel –tt.[4]
I dagens engelskspråklige bruk er briton oftest benyttet synonymt med britisk, dagens etnisk-språklig gruppe. Walisiske bryton ble introdusert i engelsk bruk av John Rhys i 1884 som et begrep som refererte til P-keltisk-talerne i Storbritannia som komplimentert til goidel, derav adjektivet brytonisk som viser til språkgruppen.[5]Brittonisk er et nyere begrepsdannelse som først er attestert i 1923, i henhold til Oxford English Dictionary, med den hensikt å referere utelukkende til oldtidsfolket britonene.
Britonene snakket et brytonisk (eller britonisk) språk, en forgrening av de insulære keltiske språkene (øykeltisk). De andre forgreningene av insulære keltiske språk som sameksisterte med brytonisk var goideliske (eller gæliske) språk. Brytoniske språk er antatt å ha vært talt på hele øya Britannia så langt nord som kanskje til Clyde-Forth. Hinsides denne språkgrensen var det området til både gælerne og ikke minst pikterne. Senere utvandret britonere over Den engelske kanal og slo seg ned i Bretagne og deres språk ble utviklet til bretonsk der.
De brytoniske språkene er antatt å ha utviklet seg fra urkeltisk etter at det bli innført til De britiske øyer fra kontinentet. De første formene for de brytoniske språkene er antatt å ha vært britonske. Etter den romerske erobringen av Britannia adopterte britonsk en del latinske ord. Det har således noen ganger blitt karakterisert som romersk-britonsk i denne perioden.
De britonske språkene delte seg deretter inn i tre dialekter: østlig, vestlig og sørvestlig. Den østlige dialekten ble hovedsakelig erstattet av angelsaksisk etter stor germansk innvandring. De vestlige og sørvestlige utviklet seg til kumbrisk, walisisk, kornisk og bretonsk. Kun walisisk, kornisk og bretonsk eksisterer i dag i mer eller mindre grad.
De britiske øyer i løpet av den angelsaksiske tiden rundt å r500 e.Kr. Brytonisk områder er merket i svart, germanske i rødt, piktiske i brunt, og gæliske i blått.
Gjennom hele deres eksistens har det landområdet som vært bosatt av britonene bestått av tallrike og omskiftelige arealer som har vært kontrollert av forskjellige stammer. Omfanget av disse arealene eller områdene før og under den romerske perioden er uklart, men er vanligvis antatt å omfatte det som i dag kalles for England, foruten områder i dagens Skottland så langt nord som til Clyde-Forth. Området nord for dette var hovedsakelig bebodd av piktere, skjønt en del av dette området helt i vest og ned mot nordspissen av Irland ble absorbert av invaderende irsk-gælere som etter hvert dannet kongedømmet Dalriada. Øya Man i Irskesjøen kan opprinnelig ha vært språklig dominert av britonsk, men synes å ha fått større forbindelse med Irland etter hvert og ble preget av språket derfra. Irland er antatt å ha vært fullstendig gælisk gjennom hele perioden.
I år 43 f.Kr. invaderte det romerske imperiet Britannia. De britonske stammene fortsatte å gjøre motstand mot de organiserte romerske legionene, men ved år 84 e.Kr. hadde romerne erobret landet så langt nord som til Clyde-Forth hvor de etter hvert bygde en mur, Den antoninske mur, for å stenge pikterne ute. Imidlertid etter kun tyve år trakk de seg sørover og bygde en ny mur, Hadrians mur og forsøkte å konsolidere posisjonen der. Selv om de innfødte britonene i stor grad beholdt sine jordbruksområder var de romeske undersåtter. Romerriket beholdt kontrollen inntil de ga opp De britiske øyer en gang rundt 400 e.Kr.
Omtrent på den samme tiden som da romerne forlot Britannia kom det økende innvandring av angelsaksere til østkysten hvor de deretter en tid dannet egne kongedømmer. Etter hvert ble britonenes kultur og språk enten absorbert eller fordrevet, sannsynligvis begge deler, og angelsaksisk ble dominerende i området. På den samme tiden forgikk det en britonsk utvandring over Den engelske kanal til det området som i dag kalles Bretagne. Her dannet de egne små kongedømmer og deres språk, som ble dominerende i området, utviklet seg til bretonsk. I løpet av 1000-tallet var angelsaksisk dominerende over hele det tidligere britonske området, og de innfødte brytoniske språkene var i hovedsak ikke-eksisterende i de dominerende områdene, unntatt i utkantene hvor det sannsynligvis dialektpregede blandingsspråk. Geistlighetens skriftspråk var først latinsk, og deretter angelsaksisk, noe som også bidro til at brytoniske ikke hadde vekstvilkår. Etter 1066 ble angelsaksisk selv undertrykt under dominansen av normannisk.
Vortigern – Krigsherre og konge på 400-tallet, og kjent for å ha invitert germanere til Kent.
Referanser
^Snyder, Christopher A. (2003): The Britons. Blackwell Publishing. ISBN 0-631-22260-X.
^Foster (red.), R F; Donnchadh O Corrain, Professor of Irish History at University College Cork: Prehistoric and Early Christian Ireland (1. novemeber 2001). The Oxford History of Ireland. Oxford University Press. ISBN 0-19-280202-X.
