Brigantene var en keltisk stamme som i tiden før romerske Britannia bodde i området mellom elvene Tyne og Humber i nordlige England. Deres område, ofte kalt Brigantia, var sentrert rundt det som senere ble til Yorkshire. Den greske geografen Klaudios Ptolemaios navnga en (annen?) stamme ved samme navn i Irland hvor de oppholdt seg i området Wexford, Kilkenny og Waterford,[1] mens historikeren Strabon omtalte antagelig en annen stamme med samme eller lignende navn, Brigantii, som en undergruppe av vindelikere (Vindelici) i regionen Alpene.[2]
Innenfor det som er Storbritannia grenset britgantenes område til fire andre keltiske stammer: Karvetiere (Carvetii) i nordvest, som de kan ha vært beslektet med; parisere (Parisi) i øst; korieltauvere (Corieltauvi) og kornoviere (Cornovii) i sør. I nord lå området til votadiniene (Votadini) som oppholdt seg i området ved dagens grense mellom England og Skottland.
Etymologi
Hestemaske, 100-tallet, funnet ved bygdeborgen i Stanwick.
Navnet til brigantere (gresk: Βρίγαντες) deler samme urkeltiske rotord som den keltiske gudinnen Brigantia, *brigant- i betydning «høy, opphøyd» og det er uklart om bosetningene som ble kalt for Brigantium ble såkalt for om de var «de høye» eller «opphøyde» i metaforisk betydning av å tilhøre en adel, eller om det var bokstavelig de som bodde opplandet, en referanse til fjellkjeden Penninene, eller om de bodde i fysisk høytliggende bygdeborger i terrenget.[3]
På moderne walisisk betyr ordet braint «forrett, prestisje» og kommer fra samme ordrot som *brigantī. Andre beslektede former fra moderne keltiske språk er: walisiskbrenin, «konge» (< *brigantīnos); walisisk/kornisk/bretonskbri "«forrett, omdømme, ære, rang, verdighet»; skotsk-gæliskbrìgh, «kraft, styrke, makt»; irskbrí, «energi, betydning»; mansk, bree «kraft, energi», (alle < *brīg-/brigi-); og walisisk/kornisk/bretonsk bre, «høyde, ås» (< *brigā). Personnavnet Bridget fra gammelirske Brigit (moderne irsk Bríd) kommer også fra Brigantī, og det samme gjør stedsnavnet for den engelske elven Brent.
Det italienske ordet brigante, hvorfra engelske og franskebrigand og brigade kommer fra,[9] opptrer i middelalderlatin på 1300-tallet i formene brigancii, brigantii, brigantini, brigantes.[10] Selv om en til sist keltisk opprinnelse for ordet er mulig, synes enhver forbindelse fra det italienske begrepet til det keltiske stedsnavnet usannsynlig ettersom brigantere ikke spilte noen betydelig rolle på Den italienske halvøy og hadde forsvunnet som et folk for rundt tusen år før begrepet er dokumentert.
I år 50 søkte Caratacus tilflukt hos brigantenes dronning Cartimandua etter å ha lidd nederlag i slaget ved Caer Caradock. For å vise sin lojalitet mot romerne overleverte hun ham, og han ble ført til Roma i lenker. Dermed var en av de sterkeste av de keltiske krigsherrene satt ut av spill.
Tacitus, i en tale lagt i munnen på den kaledonske lederen Calgacus, viser til brigantene, som «under en kvinnes lederskap», nesten beseiret romerne.[11]
