Brugata går gjennom plassen øst-vest – mot vest som gågate, Christian Krohgs gate løper ut fra plassen mot nord, mens Stenersgata løper ut over plassen og mot sørvest. Vaterlandsparken ligger mot plassens østside. Området ligger i sentrumsranden, overgangen mellom indre by og sentrum.
Plassen ble etablert i nåværende form og skiftet navn fra Vaterlands Torv til Lilletorvet i 1872, på folkemunne også Vesletorget og Vesletørje. Det finnes ingen opplysninger om torghandel på plassen,[1] men i et fjernsynsprogram spilte Nora Brockstedt rollen som torghandler. Plassen lå ved innfartsåren til Christiania fra øst, der tømmer, mat og andre varer til byen kom inn, og har en lang historie med sjenkesteder. I forbudstiden var Lilletorget det sentrale stedet i byen for ulovlig salg av brennevin.
Fra 1875 til 1900 gikk det hestesporvogn og fra 1900 til 1960 og fra 2019 til 2021 gikk det trikk over Lilletorget.
Bebyggelse ved plassen
Lilletorget 1, sett fra Vaterlandsparken.
Foto: Jan-Tore Egge
Røde Mølle.
Foto: Ole Anders Flatmo
Nr. 1 er et industri- og kontorbygg i åtte etasjer, bygget i 1934, arkitekter var Fin Wollebæk og Haakon Skraastad. Det ble kalt «Industribygningen», siden både verksteder og kontorer hadde lokaler her. Bygget fikk ny fasade med cortenplater i 1983. Lilletorget 1 er i 2015 hovedkontor for Fellesforbundet, mens andre leietakere er blant andre Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund, Pensjonistforbundet, Alternativ til Vold og fiskebutikken «Flyvefisken», som ble etablert ved plassen i 1928.
Brugata 9, som ligger i nordenden av torget, er en toetasjes bygård fra slutten av 1700-tallet, der bevertningsstedet som på folkemunne ble kalt «Rottefella» holdt til fra 1850-årene til 1920-årene. I 2014 holder restaurant «Røde Mølle» til her. Brugata 11, som ligger vegg i vegg, er en treetasjes murgård fra sent 1800-tall. Brugata 7 er en femetasjes murgård fra 1899, som huser Thon Hotel Spectrum.
Historie
Lilletorget på postkort. Udatert. Foto eies av Oslo byarkivKart over Vaterland 1860, etter Næser. Eiet av Byarkivet.Brogården, Brugata 22. Foto 1938, eiet av Oslo Museum.Lilletorget sett fra Brugata mot vest. Stenersgata til venstre, Brugata til høyre.
Foto: Helge Høifødt
Trikken over Lilletorget fra 2019 til 2021.
Foto: Helge Høifødt
Vaterlands Torv er kjent fra kart laget i 1745.[2] På kart fra 1794 og 1860 er Vaterlands Torv en utvidelse av Elvegaten, og det er en kort gatestump opp til Brugata.[3]
Gårdene langs Storgata, Brugata og Vaterlands Torv fikk kjøpmannsrettigheter og ble en del av byen i 1784, som den første byutvidelse mot nord og øst.[4] Gårdene rundt torget var på 1700-tallet bebodd av velstående mennesker som drev bedrifter knyttet til bondehandelen langs Brugata og garverier, til forskjell fra Saugbanken lenger syd på Vaterland, der stort sett bare fattige bodde. Murtvangen langs Brugata og Vaterlands Torv, som ble innført ved byutvidelsen i 1784, bidro til å opprettholde dette innslaget av velstående, ved at bygging i mur var langt dyrere enn i tre.[5] Kjøpmannsrettighetene som fulgte med utvidelsen bidro til samme.
Brugata over Lilletorget var brolagt allerede i 1837, mens det i 1860 ble brolagt en fire meter bred kjørebane på plassen fra Brugata til Karl den XIIs gate (som løp ut i Elvegaten litt syd for plassen). Etter at de tre gårdene Brugata nr. 16B, 18 og 20 på sydsiden av gaten brant i 1866, henvendte noen byborgere med interesser i området, blant disse Gunnerius Pettersen, seg til magistraten og tilbød å gi en pengesum for at kommunen skulle kjøpe gårdene, rive dem og utvide Lilletorget slik at det åpnet seg i full bredde mot Brugata. Nr. 20 lå vendt mot plassen. De brente gårdene lå i den delen av Brugata der gaten var særlig trang, og utvidelsen ville løse noe av problemene med stadig forstoppelse av trafikken.[6] Kjøpet ble gjennomført og plassen utvidet i 1872. Brugata hang nå sammen med plassen. På kart fra 1887 var gatene til plassen Brogaden (navn fra Vaterlands bru ca. 150 meter lenger øst, før 1867 Vaterlands storgade), Elvegaden (finnes ikke lenger, bortregulert i 1989),[7] Fjerdingens gade (nåværende Christian Kroghs gate) og Steners gaden (anlagt 1871).[8]
De delene som ikke tidligere var brolagt, fikk brolegning i 1872, og samtidig ble det lagt fortau med heller.[9] Byvekten sto i annen halvdel av 1800-tallet på Lilletorget, flyttet fra Stortorvet.[10] Plassen hadde rundt 1900 også en av de 13 holdeplassene for bybud og visergutter.[11]
I 1838 åpnet Vaterlands Børneasyl, byens første «børneasyl», det vil si barnehage for barn av utearbeidende kvinner fra arbeiderklassen, i «Spindehusgaarden» ved Lilletorvet. Kildene oppgir ikke adresse.[12]
Det gikk hestesporvogn over Lilletorget fra 1875 til 1900, og trikk fra 1900 til 1960. Linjen gjennom Brugata ble da erstattet av linjen i Schweigaards gate.
Lilletorget har en lang historie med skjenkesteder. Tidlig på 1900-tallet fantes «Andersa» og «Wang i kroken». I gatene tett ved lå flere samlag og ølkneiper.[13] I forbudstiden i Norge 1916–27 var ulovlig, privat omsetning av brennevin (gauking) i Kristiania konsentrert rundt Lilletorget. Rundt århundreskiftet 1900 var plassen også mye brukt av «klokkebyttere».[14] Lilletorget, Nytorget (Youngstorget), Grønlands torg og Jernbanetorget var østkantungdommens sosiale møtested fra sent på 1800-tallet.[15]
Brogaarden, Brugata 22, ble oppført I to etasjer rundt 1800 og hadde valmtak. Gården ble revet i 1972.[16] I 1893 åpnet Det Blaa Bånds Nøgterhetscafé her, i 1897 Sofie Svendsens Café og samme år brennevinsutsalg (Samlaget, forløper for Vinmonopolet), fra 1915 drev Samlaget kafé i annen etasje i lokaler innredet av senere byarkitekt Harald Aars. I 1900 ble lokalene i første etasje til Olsen & Kolstads Afholdskafé, 1904 Inger Kolstad Afholdskafé, fra 1922 Dina Haugerud Avholdskafé, og fra 1928 til 1971 Brogarden Spisesal og Restaurant. Da gården ble revet, ble grunnen brukt til parkeringsplass og trafikkareal i påvente av planer for Vaterland.[17] I 1994 ble Vaterlandsparken, som ligger inntil Lilletorget, åpnet.
Billedteppet «Slaget på Lilletorvet» av Kaare Mikkelsen, fire meter bredt, ble hengt opp i Oslo rådhus ved åpningen i 1950.[18]
I november 1963 startet Club 7 opp i Kafé René i Brugata 14 på Lilletorget.[19] Allerede i desember fikk klubben beskjed om at den ikke kunne bli der videre, og den flyttet til Cavaletto-teatret i Drammensveien 64.[20]
På slutten av 1970-årene ble bygningene syd og øst for plassen revet, med unntak av Lilletorget 1, og plassen ble hellelagt. Dette skjedde som del av rivingen av gamle Vaterland.
I september 2019 ble det åpnet trikkelinje i Stenersgata over Lilletorget og i Christian Kroghs gate til Nybrua, som erstatningslinje frem til Storgata var ferdig oppgradert i 2021. Lilletorget holdeplass lå i Christian Kroghs gate. Trikkelinjen ble fjernet etter at trikken igjen begynte å gå i Storgata i 2021.
Skulpturen «Neve med rose»
Skulpturen «Neve med rose»[21] av Ola Enstad ble satt opp utenfor Lilletorget 1 i 1991. Materialene er stål og bronse, og høyden er 480 cm. Fellesforbundet eier skulpturen. Skulpturen ble bestilt tidlig i 1980-årene av Asker kommune med tanke på plassering ved kommunesenteret. Hånden med en rose ble oppfattet som et politisk symbol, og skulpturen ble avbestilt. Verket ble først realisert da Fellesforbundet bestilte det til sitt 100-årsjubileum. Skulpturen er montert slik at den kommer opp av brosteinen, uten tradisjonell sokkel.[22]
Referanser
^I kommunens beretninger for tiden frem til 1957 finnes ikke opplysning om torghandel på plassen, og det er heller ikke i søkbare aviser på nett slike opplysninger for tiden etterpå.
^Femtiaars-Beretning om Christiania Kommune for Aarene 1837-1886. Christiania, Christiania Magistrat, 1892, side 213 og Kart 1887. Byarkivets hjemmeside (besøkt 22. desember 2014)
^Femtiaars-Beretning om Christiania Kommune for Aarene 1837-1886. Christiania, Christiania Magistrat, 1892, side 193 og 213–14.
^«Oslos eldste daghjem 125 år». Aftenposten, 4. mars 1954, side 11. Det ligger i artikkelens tittel at åpningsåret var 1939, men her legges opplysningen i Myhre, side 355, til grunn.
^Jon Gunnar Arntzen og Stig-Audun Hansen: Oslo 1900–1925. Oslo, Kom, 2010, side 22. ISBN 978-82-92496-89-3 og Jon Gunnar Arntzen og Stig-Audun Hansen: Oslo 1925–1945. Oslo, Kom, 2009, side 39. ISBN 978-82-92496-800
^Bygningen er oppgitt å være fra 1730 i Haakon B. Nilsson: «Brogaarden på Lilletorvet»', Aftensposten 11. mars 1978, side 41, men her legges opplysningen i Arntzen og Svendsen, side 17 til grunn.
^Gunnar Sørensen: Fargelegg byen! Oslo kommunes utsmykninger. Oslo kommune, Kulturetaten, 2009, side 357–58 og 429. ISBN 978-82-90128-64-2 og Tallak Moland: Oslos byrom gjennom 200 år. Oslo: Press, 2014, side 364. ISBN 978-82-7547-745-1
Litteratur
«Lilletorget». I: Jon Gunnar Arntzen og Jens-Fredrik Munthe Svendsen: Oslo i endring. Oslo: Kunnskapsforlaget, 2007, side 16–17. ISBN 978-82-573-1915-1
Per-Erling Johnsen: Brune kafeer. Oslos uforanderlige møtesteder. Oslo, Schibsted, 2005, side 76–79. ISBN 82-516-2128-3
Jan Eivind Myhre: Hovedstaden Christiania. Fra 1814 til 1900. Oslo bys historie, bind 3. Oslo: Cappelens forlag,1991. ISBN 82-02-09144-6
