Le Dauphin de France var tittelen til tronarvingen til Frankrikes trone under Valois- og Bourbon-dynastiene.[1] Tittelen ble gitt til den utpekte arvingen av den franske tronen fra 1350 til 1791, og på nytt fra 1824 til 1830.
Det var strengt tatt først «Dauphin av Viennois» (fransk: Dauphin de Viennois), hvor Viennois var den historiske regionen, siden Province du Dauphiné. Guigues IV av Albon (også gjengitt som Guido eller Guy; død 1142), greve av Albon, hadde en delfin på sitt våpenskjold og fikk tilnavnet le Dauphin (fransk for «delfinen»; latin: Guigo Dalphinus), og det ble en tittel blant hans etterkommere.[2][1] Denne tittelen ble ført videre i slekten frem til 1349, hvor Humbert II av Viennois solgte sine eiendommer, kalt Dauphiné, til kong Filip VI på den betingelse at Frankrikes tronarving skulle ha tittelen le Dauphin de France.
Den første franske prinsen som ble kalt le Dauphin de France var Johan II, som overtok tronen etter Filip. Den siste var hertugen av Angoulême, sønn av Karl X, som sa fra seg tittelen i 1830.
In usum Delphini
Til bruk for sin Dauphins utdannelse i de klassiske språk, lot Ludvig XIV utarbeide en omfattende utgave av de greske og latinske skribenter som var omhyggelig renset for alle anstøtelige steder. Denne utgave, kalt in usum Delphini («til Dauphinens bruk») utkom 1674-1730 i ikke mindre enn 64 bind. Også senere har man kalt lignende 'rensete' utgaver av forskjellige verker for in usum Delphini.[3][4]