Leó Szilárd (opprinnelig Leo Spitz; født 11. februar1898 i Budapest i Østerrike-Ungarn, død 30. mai1964 i La Jolla i California i USA) var en ungarskfødt amerikansk fysiker. Han er særlig kjent for sin idé fra 1933 om kjernefysiske kjedereaksjoner som danner grunnlaget for hvordan atomvåpen og atomkraftverk virker. Han skal ha blitt inspirert da han året før leste science fiction-boken The World Set Free av H. G. Wells, som mange år tidligere forutså både atomvåpen og at de skulle oppfinnes i 1933, selv om det var uklart i boken hvordan de skulle virke. Han var en del av Manhattanprosjektet. Szilárd arbeidet målbevisst i Manhattanprosjektet på Los Alamos, men arbeidet etter krigen med å advare om farene ved atomvåpen og oppfordret til nedrustning.
Enrico Fermi formulerte Fermis paradoks: Hvor er de utenomjordiske skapningene som burde å besøkt jorden? Szilárd svarte kvikt: De er her allerede, men kaller seg for ungarere. Bakgrunnen var de mange fremstående ungarerne (hovedsakelig jøder) som hadde slått seg ned i USA i mellomkrigstiden og ved opptakten til andre verdenskrig. Blant dem Szilárd, John von Neumann, Eugene Wigener og Edward Teller. Derav betegnelsen The Martians (ungarsk: A marslakók) for disse, slik det fremkommer i György Marx' bok Voice of the Martians: Hungarian scientists who shaped the 20th century in the West.[9][10][11]
Szilárd hadde teft for å forutse politisk utvikling og ofte før politikerne selv. Han var bekymret for konsekvensene av teknologisk og vitenskapelig utvikling. Szilárd ble i denne sammenhengen regnet som en "due", mens Edward Teller ble regnet som en "hauk". I 1949 advarte Szilárd han om at USA ikke burde bli hengende etter i våpenkappløpet. Han påpekte da at USA var heldige som hadde Teller som kunne bidra til hydrogenbomben.[10] Szilard forutstå tidlig på 1920-tallet Weimar-republikkens kollaps og kalte forfatningen "styringsformenes entropi". Han flyttet sine sparepenger ut av landet fordi han oppfattet den tyske sentralbanken (Reichsbank) som uansvarlig.[11]
Liv og virke
Bakgrunn
Leó Szilárd stammet fra en storborgerlig jødisk familie i Budapest, med forfedre fra Galicja som var flyttet til Ungarn.[12] Leó Szilárd konverterte til kalvinismen ved å la seg døpe i den kalvinistiske kirken i Ungarn, i juli 1919.[10][11][13] Han ble tysk statsborger i 1930.[11]
Familien hadde fra farslinjen opprinnelig slektsnavnet Spitz, med i 1902 ble det lagt til side til fordel for det mer ungarskklingende Szilárd (ungarsk for fest). Faren Lajos (1860–1955) var ingeniør og innehaver av et firma fopr bro- og jernbanekonstruksjoner. Moren Thekla, født Vidor (1860–1939), kom fra en legefamilie. Leó var den eldste av tre barn og vokste opp i førkrigstidens dobbeltmonarki Østerrike-Ungarn. Fra 1908 til eksamen i 1916 gikk han på realhøtskole i fødebyen.
Leó Szilárd hadde en særegen personlighet. Flere personlige minner om ham er gjengitt i Georg Kleins bøker Ateisten och den heliga staden og Skapelsens fullkomlighet och livets tragik.
Tyskland
Ettersom Szilárd var overbevist om at det ikke var noen fremtid for ham i Ungarn, flyttet han til Tyskland i 1919. Han begynte ved Humboldt-Universität zu Berlin der han gikk til forelesninger til blant andre Albert Einstein. Szilárd utmerket seg med mye energi, stort tempo og en viss rastløshet. Han tok doktorgraden i Berlin med Fritz Haber og Walther Nernst i vurderingskomiteen.[11]
Szilard var jøde og flyktet i 1933 til London for å slippe unna de nasjonalsosialistiske forfølgelsene i Berlin, der han bodde og hadde studert. Han patenterte i hemmelighet idéen om kjedereaksjon i 1936 i Storbritannia.
Leó Szilárd tok initiativ til og skrev i 1939, sammen med blant annet sin tidligere foreleser og samarbeidspartner Albert Einstein, det første av to brev til USAs president Franklin D. Roosevelt for å gjøre ham oppmerksom på muligheten av å lage atomvåpen. De var bekymret over at Hitler-Tyskland forsket på slike våpen og mente USA burde være først til å utnytte de voldsomme energimengdene i slike våpen. I Storbritannia forsket man også rundt slike våpen, og en rapport derfra, sammen med Szilárds og Einsteins brev, ga starten til det omfattende og hemmelige Manhattanprosjektet, som skapte verdens første atombomber.
Manhattanprosjektet
Leó Szilárd ble en av de forskere som i Los Alamos i New Mexico ble engasjert i Manhattanprosjektet. Tre andre av dem som var direkte eller indirekte involvert hadde nesten parallelle livsløp som Szilárd: Edward Teller, John von Neumann og Eugene Wigner. Alle stammer fra jødiske familier i Budapest og med tysk kulturell bakgrunn. Alle hadde emigret fra Ungarn til Tyskland, hadde studert der og blitt intensivt involvert i forskning der, og alle hadde på grunn av nasjonalsosialismens gjennombrudd emigrert på nytt. Szilárd omtalte vå grunn av disse paralleller til tider ironisk om en «ungarsk konspirasjon». De fire ble av sine amerikanske kolleger på grunn av sine tilsynelatende overjordiske intellektuelle evner respektfullt kant Martians (marsboere).
Sammen med Enrico Fermi fikk Szilárd den 2. desember 1942 til den første kjedereaksjon u en reaktor, og med dette hadde de laget den første fungerende atomreaktor. De viktigste funnene av dette ble til tross for Szilárds sterke engasjement for hemmeligholdelse først bekjentgjort for Joliot og til slutt likevel for alle vitenskapsfolk. Patentrettighetene sine vedrørende atomenergien måtte Szilárd i 1943 etter sterkt påtrykk fra den amerikanske regjering selge til den.
Szilárd og andre vitenskapsmenn var uenige med den militære ledelse og ønsket ikke at atombombene skulle brukes mot japanske byer. De mente en demonstrasjon på et øde område ville være nok til å overtale Japan til kapitulasjon. I juli 1945 formulerte Szilárd en petisjon til president Truman om atombombens bruk.[14] Han minnet om at USAs atombombe var blitt utviklet som en beredskap for det tilfelle at Hitlers forskere skulle klare å utvikle atombomber. Ettersom Tyskland nå var var blitt beseiret trengte man ikke noen bombe. For Japans del burde det holde med en offentlig tilkjennegivelse av bombens eksistens og virkning, og deretter et tilbud om kapitulaajon. Brevet fikk omkring 150 undertegnere men det nådde aldri Truman. Det ble stanset på veien og ble hemmeligstemplet; det ble ikke offentligt før i 1960-årene.[15]
Molekylærbiologi
Under inntrykk av dette «fall fra nåde» innen moderne fysikk, og samtidig imponert over nylige fremskritt innen molekylærbiologi, vendte Szilárd seg til molekylærbiologirn i 1946. Her forsket han hovedsakelig på bakteriofager og bakterier og viet seg til spørsmål innen teoretisk biologi. Hans karakteristiske eksentrisitet kom til syne igjen da han ble diagnostisert med blærekreft i 1959. Deretter gjennomgikk han egendesignet strålebehandling ved Memorial Hospital i New York City og ble faktisk helbredet.
I sine senere år var han aktiv i bevegelsen for internasjonal nedrustning og deltok blant annet på flere Pugwash-konferanser. Han bedrev noen ganger en voldsom offentlig kritikk av den amerikanske regjerings politikk.
Leo Szilárd: Über die Entropieverminderung in einem thermodynamischen System bei Eingriffen intelligenter Wesen. In: Zeitschrift für Physik. 53, 1929, s. 840–856 doi:10.1007/BF01341281. (Habilitationsschrift, wiedergegeben von Harvey S. Leff (Hrsg.) und Andrew F. Rex (utg.) I: Maxwell’s Demon – Entropy, Information, Computing. 1991, ISBN 0-691-08727-X).
Collected Works of Leó Szilárd: Scientific Papers. MIT Press, Boston 1973, ISBN 0-262-06039-6.
Leó Szilárd: Die Stimme der Delphine. Science-Fiction-Erzählungen. Suhrkamp, Frankfurt 1981, ISBN 3-518-37203-3.
Litteratur
The Making of the Atomic Bomb. New York: Simon & Schuster. 2012. ISBN978-1-4516-7761-4.
William Lanouette, Béla Szilárd: Genius in the Shadows. A Biography of Leó Szilárd. Charles Scribner’s Sons, New York 1992, ISBN 0-684-19011-7.
István Hargittai: The Martians of Science: Five Physicists Who Changed the Twentieth Century. Oxford University Press, Oxford 2006, ISBN 0-19-517845-9 (gemeint sind Szilárd, Teller, von Neumann, von Kármán, Wigner, se The Martians).
Szilard, Leo, i: Werner Röder; Herbert A. Strauss (utg.): International Biographical Dictionary of Central European Emigrés 1933–1945. Band 2,2. München : Saur, 1983, S. 1149
Referanser
^abEncyclopædia Britannica Online, oppført som Leo Szilard, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Leo-Szilard, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
^abMunzinger Personen, oppført som Leo Szilard, Munzinger IBA 00000010742, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
^abArchive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 123750, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
^abVegetti Catalog of Fantastic Literature, oppført som Leo Szilard, Vegetti Catalog of Fantastic Literature NILF ID 15167[Hentet fra Wikidata]
^Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Силард Лео, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
^Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator ntk20191030668, besøkt 29. juli 2023[Hentet fra Wikidata]
^Marx, George (2001). The voice of the Martians : Hungarian scientists who shaped the 20th century in the West. Budapest: Akadémiai Kiadó. ISBN 963-05-7830-1. OCLC 48621487.
^abcdefgHargittai, I., & Hargittai, B. (2015). Wisdom of the Martians of Science: In Their Own Words with Commentaries. World Scientific.
^abcdefHargittai, I. (2008). Martians of science: Five physicists who changed the twentieth century. Oxford University Press.
^István Hargittai: The Martians of Science. Oxford University Press, 2006, ISBN 0-19-517845-9, s. 7 ff.
^Frank, T. (2009). Double exile: migrations of Jewish-Hungarian professionals through Germany to the United States, 1919-1945 (Vol. 7). Peter Lang.
