Landeveissykling er en sykkelsport der det konkurreres på landeveissykler. Selv om sporten primært foregår på landeveier, går konkurransene også gjennom bygater, og tidvis også over brostein og grus.
Sporten er populær over store deler av verden, men spesielt i Europa. De mest dominerende nasjonene er europeiske land med sterk sykkelkultur, som Belgia, Frankrike, Italia, Nederland, Spania og Sveits.[1] Landeveissykling er likevel en stor internasjonal idrett, og også en rekke andre land kan vise til store internasjonale resultater.
Konkurranseform
I landeveissykling konkurrere man i ulike typer ritt. De fleste ritt arrangeres som fellesstart, der førstemann i mål vinner. En del ritt arrangeres med individuell start (tempo) der man sykler mot klokka. Denne formen kan også brukes i lagkonkurranser (lagtempo) der laget sykler samlet.
Rittene kan videre inndeles i endagsritt og etapperitt. Et etapperitt er et ritt som går over flere etapper, der det kåres vinnere av de enkelte etappene og sammenlagtvinner. Sammenlagtvinneren er den som fullfører rittet på kortest tid. Ofte inngår også andre konkurranser i etapperitt, for eksempel poengkonkurranser, klatrekonkurranser og lagkonkurranser. Lederen av hver enkelt individuell konkurranse bærer en spesiell ledertrøye.[2]
Profesjonell syklings øverste organ er Union Cycliste Internationale. Fra 1989 til 2004 arrangerte de Verdenscupen. Verdenscupen inneholdt kun endagsritt, blant dem alle klassikerne. I 2005 ble den erstattet av UCI ProTour som også inkluderte Grand Tourene og mindre etapperitt som Sveits rundt, Paris-Nice og Dauphiné Libéré. Fra 2008 var ikke lenger Grand Tourene med i ProTour, og heller ikke noen av de andre rittene til Grand Tour-arrangørene. Før 2009-sesongen gikk de 14 gjenværende ProTour-rittene inn som en del av UCI Verdenskalender. I 2011 ble serien og rankingen omtalt som UCI World Tour. Lagene som er ProTeams er garantert og forpliktet å sykle alle WorldTour-rittene.
Det arrangeres kontinentale mesterskap (herunder EM) og verdensmesterskap hvert høst, med et landeveisløp og et individuelt tempoløp. I Norge arrangeres vanligvis NM i landeveissykling i juni. Hvert fjerde år er landeveissykling også med på OL-programmet.
Vinneren av de nasjonale mesterskapene får sykle med sitt lands mestertrøye frem til neste mesterskap. Som regel er denne trøyen det aktuelle landets flagg. Vinneren av EM får sykle i EM-trøya.[10] Vinneren av verdensmesterskapet får sykle i regnbuetrøya. Fellesnevneren er at trøyene kun gjelder grenen syklisten vant i. Dersom syklisten vant landeveisrittet, får han ikke sykle med mestertrøya for temporittet, og motsatt.
Vinneren av de olympiske leker får ikke en egen trøye, men skal ha detaljer av gull på hals og ermer av trøya.[11]
Dersom en rytter har vunnet flere mesterskapstrøyer i løpet av en sesong, prioriteres de etter følgende rekkefølge:[12]
Ledertrøye i rittet
Regnbuetrøya
Europamestertrøya
Nasjonal mestertrøye
Taktikk
Selv om målet er så trivielt som å krysse målstreken først, kan flere ulike taktikker benyttes. Vanligvis vil en rytter eller en gruppe ryttere prøve å gå i brudd fra hovedfeltet (peloton) ved å angripe og rykke fra for å redusere antall konkurrenter om seieren. Hvis bruddet ikke lykkes og flesteparten av rytterne samles i en gruppe igjen, er sjansen størst for at en rytter med eksplosiv spurting som styrke klarer å dra i fra på de siste meterne og vinne. Samarbeid mellom rytterne (både forhåndsbestemt og improvisert) er viktig i mange aspekter; som å hindre brudd fra å gå, hjelpe en rytter i brudd å skape et forsprang, kjøre inn brudd og trekke opp spurten hvis en gruppe kommer samlet til mål.
Rittene byr ofte på ulike vanskelige løypeprofiler som tøffe klatringer, raske nedstigninger og noen ganger tekniske underlag (som brosteinspavéene i Paris–Roubaix). Dette gjør løypene mer selekterende; sterke ryttere kan kvitte seg med svakere ryttere i slike seksjoner for å redusere antall konkurrenter om seieren.
De mer organiserte rittene har biler som følger rytterne og plukker opp de som ikke klarer å komme innenfor tidsfristen, eller bestemmer seg for å bryte.
Som i alle typer løp er dragsug et veldig viktig moment der en rytter kan spare mye krefter på å ligge tett bak en annen rytter for å minske luftmotstanden. Ryttere kan spare opptil 40% energi ved å ligge bak en annen rytter.[13] Dette kan være en fordel eller svakhet mellom konkurrenter. Ryttere kan samarbeide og skape dragsug for hverandre slik at en høy fart kan opperettholdes, men én rytter kan også bli tvunget til å ta mesteparten av føringene og dermed bli fortere sliten. Å benytte seg av dragsuget fra en annen rytter er ikke tillatt på tempoetapper, med mindre det er en lagtempo.[14]
Det norske tur-rittet med flest deltakere er Styrkeprøven 540 km Trondheim-Oslo, som også er Norges lengste ritt.
Norske proffsyklister (menn)
Norge har de siste årene fått frem flere gode landeveisryttere som hevder seg på internasjonalt nivå. I 2019 syklet fjorten norske ryttere for lag på de to øverste nivåene.[16] Til 2020-sesongen økte antallet kraftig, i og med at Uno-X Norwegian Development Team ble profesjonelt kontinentallag.
