Zeitzler ble ansett for å være en energisk og effektiv stabsoffiser, kjent for sin evne til å styre bevegelsene til store, mobile formasjoner.[6]
Bakgrunn
Kurt Zeitzler ble født i Goßmar i Heideblick i Landkreis Dahme-Spreewald i den daværende provinsen Brandenburg i Kongeriket Preussen. Han var sønn av en protestantisk prest og stammet fra en prestefamilie. Etter avsluttende eksamen fra videregående skole i Luckau gikk han inn i 4. Thüringische Infanterie-Regiment Nr. 72 i Torgau 23. mars 1914 som fahnenjunker, som han noe senere deltok med i første verdenskrig. I desember samme år ble han løytnant og da krigen sluttet var han oberleutnant og regimentsadjutant. Han ble under første verdenskrig tildelt Jernkorset av både andre og første klasse, samt Såretmerket i sort, og senere Æreskorset da dette ble innstiftet i 1934.
Mellomkrigstiden
I mellomkrigstiden var han blant de 4000 offiserene som innenfor Versaillestraktatens begrensninger fikk fortsette i Reichswehr. Han ble kaptein i januar 1928, og fra 1929 var han i de følgende tre årene stabsoffiser ved 3. divisjon. I 1934 ble han overført til Reichswehrministerium og forfremmet til major. I 1937 ble han stabsoffiser ved operasjonsavdelingen i Oberkommando des Heeres. I april 1939 ble han sjef for infanteriregiment nr. 60 og utnevnt til oberst i juni samme år.
Han største suksess kom under den tyske invasjonen av Sovjetunionen, da 1. Panzerarmee i løpet av de første to månedene rykket langt inn i Sovjetunionen, og svingte sørover mot Svartehavet, og slo de sovjetiske styrkene i slaget om Uman, rykket deretter nordover og omringet de sovjetiske styrkene ved Kiev, rykket deretter sørover igjen, krysset Dnepr, og så videre sørover for å avskjære de sovjetiske styrkene ved Azovhavet.[6] Gjennom disse store bevegelsene sørget Zeitzler for at 1. Panzerarmee beveget seg friksjonsfritt og hele tiden fikk tilstrekkerlige forsyninger. I sin ros av Zeitzler, fremhevet Kleist at slike store hærbevegelses største problem er å sikre tilgangen av forsyninger.[6]
I januar 1942 ble Zeitzler sjefssjef for general Gerd von Rundstedt, den tyske øverstkommanderende i Vest-Europa. Zeitzler spilte her en viktig rolle i den tyske reaksjonen på det britiske Diepperaidet 19. august 1942.
Generalstabssjef
24. september 1942 ble Zeitzler utnevnt til General der Infanterie og samtidig utnevnt til sjef for generalstaben, hvor han erstattet Franz Halder. Hitler hadde blitt imponert over Zeitzlers optimistiske og engasjerte rapporter, og valgte ham som generalstabssjef foran andre offiserer med høyere status og ansiennitet.[8]
Zeitzler gjorde en solid jobb som leder for generalstaben, men hans pågåenhet og offensive tenkning ble etter hvert paralysert av Hitlers stadig økende urimelige krav og irrasjonelle ordrer. Da den sovjetiske motoffensiven ble satt inn under slaget om Stalingrad, ville han trekke styrkene tilbake til Don for slik å redde dem og gjenopprette en frontlinje. Han ble imidlertid overkjørt av Hitler som nektet tilbaketrekning, slik at den tyske styrken ved Stalingrad ble fullstendig knust. Han hadde blitt oppfordret av kolleger å trosse Hitler og gi ordre om å trekke styrken tilbake, men nektet på denne måten å unnlate å følge ordre fra den militære øverstkommanderende. I stedet gikk han, i solidaritet med de tyske styrkene ved Stalingrad, over til å leve på de samme rasjonene som de hadde i felt. Dette ble av Martin Bormann rapportert til Hitler, og da Zeitzler etter to uker hadde tapt 13 kilo, ble han beordret av HItler til å avbryte dietten og gå over til vanlig kosthold.[9]
Etter tapet av sjette armé ved Stalingrad, kom Zeitzler stadig oftere i konfrontasjoner med Hitler, særlig på grunn av Hitlers motvilje mot å trekke styrker tilbake for å sikre fronten, og unngå at de ble for eksponerte og sårbare. Ved fem anledninger tilbød Zeitzler seg å gå av, men dette ble avslått av Hitler.[10] Etter en rekke skarpe konfrontasjoner med Hitler, avbrøt han brått en besøk hos Hitler på Berghof 1. juli 1944, og meldte tilbake at han ikke lenger kunne tjenestegjøre av helsemessige årsaker. Hitler snakket aldri med ham igjen, avskjediget ham fra hæren i januar 1945, og nektet ham retten til å bære uniform.
Etter krigen
Zeitzler ble tilfangetatt av britske styrker på slutten av krigen og satt i fangenskap til februar 1947. Han var vitne under Nürnberg-rettssakene.
Referanser
^abMunzinger Personen, Munzinger IBA 00000000340, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
^TracesOfWar, TracesOfWar person ID 38494[Hentet fra Wikidata]
^abAutorités BnF, BNF-ID 16678789x[Hentet fra Wikidata]
^abSocial Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6vr957s, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
Fellgiebel, Walther-Peer (2000). Die Träger des Ritterkreuzes des Eisernen Kreuzes 1939–1945 — Die Inhaber der höchsten Auszeichnung des Zweiten Weltkrieges aller Wehrmachtteile [Bærere av Jernkorsets ridderkors 1939–1945 — Innehavere av den høyeste utmerkelsen fra andre verdenskrig for alle forsvarsgrener] (på tysk). Friedberg, Germany: Podzun-Pallas. ISBN978-3-7909-0284-6.
Scherzer, Veit (2007). Die Ritterkreuzträger 1939–1945 Die Inhaber des Ritterkreuzes des Eisernen Kreuzes 1939 von Heer, Luftwaffe, Kriegsmarine, Waffen-SS, Volkssturm sowie mit Deutschland verbündeter Streitkräfte nach den Unterlagen des Bundesarchives [Ridderkorsbærere 1939–1945 Innehavere av Jernkorsets ridderkors 1939 fra hæren, luftforsvaret, marinen, Waffen-SS, Volkssturm og styrker allierte med Tyskland i henhold til dokumentasjon fra det tyske riksarkivet] (på tysk). Jena, Germany: Scherzers Miltaer-Verlag. ISBN978-3-938845-17-2.
.svg){kind=small}
.svg){kind=small}
.svg){kind=small}
.svg){kind=small}
